Kritikertoppen 2015: Årets beste album

Av Bernt Erik Pedersen og Geir Rakvaag

Se hele Kritikertoppen lenger ned i saken!

Susanne Sundfør fikk klart flest stemmer da 68 norske musikkanmeldere leverte inn lister til den årlige Kritikertoppen i Nye Takter. Sundfør har gjort det bra på denne lista før, men «Ten Love Songs» er det første albumet hennes som går helt til topps. I løpet av 28 år med denne lista er hun bare det fjerde norske navnet på førsteplassen.

«Det er utrolig fint å få så positiv tilbakemelding på albumet. Albumet tok to år å skrive og produsere, og turnéringen med den etterpå har nok vært den gøyeste og mest spennende runden jeg har hatt i mine ti år som artist. Det har vært intenst, men jeg sitter igjen med fantastiske opplevelser og minner», skriver Susanne Sundfør til Dagsavisen, i en kommentar til seieren.

LES OGSÅ: Her er årets 20 beste låter 2015 – Karpe Diem best av de norske

Ytterst personlig

«Ten Love Songs» er det første albumet der Sundfør har bestemt så godt som alt selv, og egenhendig har produsert det meste (sju av de ti sporene). Det er altså ikke bare tematikken som gjør dette til en ytterst personlig affære. På «Ten Love Songs» skildres mange av kjærlighetens aspekter, fra euforisk forelskelse til tvil og bunnløs sorg. Samtidig som mye av materien er bekmørk, er dette det albumet hvor Sundfør har beveget seg lengst mot et klassisk poputtrykk, skrev Dagsavisens anmelder Oda Faremo Lindholm i sin anmeldelse av albumet.

Disse ble årets beste album i 2014!

Prestisjefylt oppdrag

«Ten Love Songs» er Susanne Sundførs fjerde album, ble utgitt i februar, og var umiddelbart en ny stor suksess for henne. Hun fikk også det mest prestisjefylte oppdraget i hele den store norske festivalsommeren, da hun avsluttet Øyafestivalen på det som kan ha vært sommerens varmeste natt, i dobbelt forstand. «Sundfør skrudde opp temperaturen» skrev vi etterpå.

Susanne Sundfør har en lang og god historie på Kritikertoppen. Debutalbumet nådde ikke helt opp i 2007, men singelen «Walls» var nr. 9. Så vant «The Brothel» låtavstemningen i 2010, mens albumet av samme navn kom på 20. plass. I 2012 kom «White Foxes» på andre plass på låtlista, mens albumet «The Silcone Veil» ble nr. 8.

11 norske

Susanne Sundfør er i spissen for 11 norske album på lista. Hun synger faktisk også én låt, «Cascade Of Events», på elektronikaartisten André Brattens album «Gode». Han er den nest best plasserte norske artisten, på 14. plass. De andre er Ane Brun, Erlend Ropstad, Møster, Caddy, Jenny Hval, Fjorden Baby, Bror Forsgren og to album i «666»-serien med Lars Vaular. Hadde disse to blitt slått sammen hadde Vaular gjort et godt hopp oppover.

Et norsk navn har ikke gått helt til topps på Kritikertoppen siden 2009, med John Olav Nilsen & Gjengen, men dette er første gang utmerkelsen går til en artist som også har fått stor anerkjennelse fra kritikere i det store utlandet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ti år

På nyåret er det ti år siden vi hørte om Susanne Sundfør for første gang, på Bylarm i Tromsø. Her spilte hun utenfor det offisielle programmet, i hotellobbyen på Ishavshotellet, en ettermiddagskonsert hun delte med Jenny Hval, da kjent som Rockettothesky. Nå er også Hval inne på kritikertoppen, på 36. plass. I forrige uke satte den britiske avisa The Guardian Sundførs «Ten Love Songs» på 21. plass på sin liste over årets beste album, mens Hvals «Apocalypse Girl» ble nr. 32.

Kritikertoppen gir ingen gratis poeng for gamle bedrifter. Verst gikk dette ut over Disclosure, som var på toppen med sitt debutalbum i 2013, men som ikke fikk en eneste stemme i år. Heller ikke kommersiell suksess gir automatisk uttelling: Adele er med på singellista (se neste side) men var også helt sjanseløs på albumtoppen i år. Andre album med store navn som Coldplay, Madonna, Neil Young og Prince fikk ikke en eneste stemme. Musikkjournalistikk skal jo først og fremst handle om å fortelle leserne noe nytt! Toppen på lista er ellers fordomsfri nok – drømmepop, hip hop, sorg, glede, ironi og sinne, – og opptil flere eksempler på gitarrock. Vi finner vi også en rendyrket jazzplate høyt oppe – Kamasi Washingtons trippelalbum «The Epic».

Veteraner

Bare to artister som kan kalles veteraner er med på lista: Bjørk som nr. 11 og Bob Dylan på 39. plass, to som pleier å få være med i denne sammenhengen. Det er også verdt å legge merke til at gruppa Sleater-Kinney er tilbake etter å ha vært oppløst i ti år. På tiende plass, de eneste blant de ti øverste som var kjente før århundreskiftet, og tilbake der de slapp etter at «The Walls» var nr. 21 i 2005.

Nye Takter/Dagsavisen har laget Kritikertoppen hvert år siden 1988. I år er det flere deltakende musikkjournalister enn noen gang, fra aviser, etermedier, nettmedier og blogger – se liste nederst i saken.

Her er årets beste album

1. Susanne Sundfør: Ten Love Songs

«Ten Love Songs» beviser hvor ekstremt god Sundfør er til å formidle, ikke bare gjennom sin enestående klare stemme, men først og fremst som låtskriver.   På «Ten Love Songs» skildres mange av kjærlighetens aspekter, fra euforisk forelskelse til tvil og bunnløs sorg. Samtidig som mye av materien er bekmørk, er dette det albumet hvor Sundfør har beveget seg lengst mot et klassisk poputtrykk. Kombinasjonen av hennes popkløkt og intime fortellerstil har resultert i et album som  vil bevege den som lytter.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Voldsomt fra Sundfør

2. Julia Holter: Have You In My Wilderness

Julia Holter mestrer fusjonen mellom pop og eksperimentell kunstmusikk til fulle. Hunr kommer selv fra en klassisk musikalsk bakgrunn , og på denne plata blander hun det klassiske med jazz, avant garde og solid pophåndverk. Dette høres muligens komplisert ut, men Holter baserer låtene sine på forholdsvis enkle og økonomiske musikalske utgangspunkt. De musikalske motivene kjennes litt som å flyte inn og ut av drømme, takket være Holters svevende arrangementer. Et både vakkert og oppløftende album, som beviser at man ikke utelukkende må dyrke tristesse for å skape dramatiske tablåer om kjærlighet.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: I Julias drømmehage

3. Kendrick Lamar: To Pimp A Butterfly

Han starter med et sample av Boris Gardiner hvor et kor messer «every nigger is a star», og Kendrick Lamar har med det igjen politisert hip hopen. Det var jammen på tide. Det er en ambisiøs rapper vi hører denne gangen, med et lydbilde som skotter like mye bakover som framover. Kendrick Lamar har laget et album ingen andre hadde hatt mot til å gjøre, med g-funk, jazz og soul, Kendrick Lamar elsker seg selv i «I», mens «Loving you is complicated» i «U». Det er i det hele tatt en splittet rapper vi møter, men et helt menneske. Ikke den champagnedrikkende og sløsende partyløven, men en ettertenksom, sinna og smart rapper med en sosial bevissthet. En slags erkjennelse av å være del av et fellesskap - et oss du må anerkjenne for å være en del av.

DAGSAVISENS ANMEDELSE: En modig plate

4. Father John Misty: I Love You Honeybear

Father John Misty har sakte men sikkert gått fra å være en liten kulthelt til å bli en stor kulthelt.  Han er i utgangspunktet en vanlig sanger og låtskriver, men låtene er så delikat og fantasifullt presentert at det er en fryd. Under denne tilsynelatende idyllen kommer imidlertid en rekke sanger om jakten på kjærligheten som er så fulle av svart humor at det er … eh, en fryd det også. «I Love You Honeybear» presenteres som et konseptalbum om mannens mange vanskeligheter, albumtittelen oser ironi, og Father John Misty har på sin egen måte klart å kombinere spøk, alvor og sublim popmusikk. Øya-konserten var også et av årets høydepunkter. Den gode følelsen av dårlig stemning.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Vakkert og vanskelig

5. Sufjan Stevens: Carrie & Lowell

«Carrie & Lowell» i tittelen er Stevens' mor og stefar. Sangene er dypt personlige, om savn og forsoning. Med dette albumet går Stevens tilbake til sin opprinnelige lyd, omtrent som på «Seven Swans», der vi først oppdaget ham. Med akustiske gitarer og piano som bærende instrumenter. Det fulle innholdet i sangene er umulig å forstå fullt ut for andre enn ham selv. Dette er likevel et av de fineste albumene på lenge.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Vakkert om død og fordervelse

6. Tame Impala: Currents

Fra verdens mest avsidesliggende by, Perth i Australia, kommer Kevin Parker og prosjektet Tame Impala, som noen ganger er et band, men mest bare Parker. Med sin døsig drømmende effekttunge psykedelia-pop er Tame Impala blitt både kritikerfavoritter og yndlinger blant Pitchfork-publikummet. På «Currents», deres tredje album, går Parker bort fra gitarene og utforsker fete analoge synther til å lydlegge sin fysiske og eksistensielle ensomhet. Uten å slippe taket i den gode poplåt - to av sporene på dette albumet kom på Kritikertoppen over årets 20 beste låter.

7. Grimes: Art Angels

Canadiske Claire Elise Boucher som gjemmer seg bak navnet Grimes er tilbake for første gang siden 2012 og «Visions». Denne gangen er uttrykket mer direkte, men fortsatt overraskende der pop møter elektronika og kunst. Boucher bruker mer strykere og analog instrumentering denne gangen, og oppnår med det et rom der det umiddelbare møter ideer som trenger litt tid på seg for å synke inn hos lytteren. Grimes låter både mørkt og oppløftende på en gang.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Utfordrende pop

8. Jamie XX: In Colour

Mannen som gjorde det meste i bandet The xx med en slags hyllest til den gang klubbmusikk var moro. Da festen var midtpunktet med musikken som naturlig nav. og dansegulvet fylt opp av alt fra posører og advokater i dress til punkere, utskudd og alt imellom. Ja, rett og slett fra den gang drum & bass het jungle og DJ-en ikke var så sjangertro. Musikken taler for seg selv. Høyt og tydelig.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Nostalgitripp for klubben

9. Courtney Barnett: Sometimes I Sit And Think And Sometimes I Just Sit

Australske Courtney Barnett er årets fremste albumdebutant, og viser at det fortsatt går an å spille kontant skurrende gitarrock når teften og pågangsmotet er godt nok. Musikk som vanligvis er reservert for spesielt interesserte klubbkretser, men mot slutten av året ble hun sannelig Grammy-nominert som årets nykommer også. Og hva nå? «Put me on a pedestal and  I' only disappoint you/Tell me I'm exeptional and I'll promise to exploit you», synger hun i «Pedestrian At Best».

10. Sleater-Kinney: No Cities To Love

I 2006 ble Sleater-Kinney oppløst, etter at «The Woods» ble nr. 21 på Kritikertoppen. Forhåpentligvs uten sammeheng forøvrig. Ti år etter gir «No Cities To Love» den samme kriblende følelsen av å ha oppdaget en hellig gral. Det fantastiske er hvor utrolig inspirert, friskt og motivert bandet låter.  Med rått tekstmateriale, inderlig framføring og fascinerende ny giv er det som om Sleater-Kinney aldri ble oppløst. I 2015 er de alt  vi kunne ønske de var, og egentlig enda litt mer.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Gamle helter som nye

11. Bjørk: Vulnicura

«Vulnicura» er en dokumentasjon av en skilsmisse i alle dens stadier. Ikke mange artister kunne gjort det uten å svi både fingre og stolthet, men Björk kommer unna med sin beste plate på veldig mange år. «Vulnicura» er en symfonisk lek et sted mellom tunge beats, samtidsmusikk og løsrevne klassiske partier. Den kroppsnære, isklare vokalen hennes går sine egne veier i møte med musikken. Hele veien er «Vulnicura» et eksempel på at den aller beste kunsten skapes ut av vond desperasjon.

12. Kamasi Washington: The Epic

Kamasi Washington har  spilt saksofon for en lang rekke andre artister, senest med  Kendrick Lamar på  «To Pimp A Butterfly». Washington og bandet han er overalt i jazzhistorien på dette debutalbumet, med strykere og stort kor. En versjon av Debussys «Claire de Lune» blir etterfulgt av en hyllest til borgerrettighetsforkjemperen Malcolm X. «The Epic»  har alt, og om noen skulle driste seg til å spørre «men er det jazz», er svaret et udiskutabelt JA!

[ Les Dagsavisens intervju med Kamasi Washington her! ]

13. Oneohtrix Point Never: Garden of Delete

I år har det norske kritikerkorpset definitivt lært seg å stave Oneothrix Point Never, eller enklere: Daniel Lopatin, mannen bak det rare artistnavnet (oppkalt etter en radiostasjon på frekvensen 106.7, fra oppveksten i Boston), en av de mest interessante produsentene og lydskapere innenfor elektronika det siste tiåret. Med det som kan regnes som hans sjuende fullengder står han også for årets beste ordspill i en albumtittel. Med en samling instrumentaler som er sprekkfull av action og gode ideer, alt innenfor pop-lengde, inspirert av både maksimalistisk dataspill-musikk og minimalistisk r&b. Lyden av en akselerert samtid.

14. Andre Bratten: Gode

Oslo-produsenten Andre Bratten lager musikk i til tider krevende elektroniske landskap. Men det er alltid rom for den fine popsangen et sted inni de utfordrende låtene. De små popperlene som ligger innerst i låtene blir en fin kontrast til det mørke, dystre og synkoperte. Om musikken ikke akkurat er skummel, har den en cinematisk framtoning som passer i mørke kroker og unna lyskasteren. Igjen er det 90-tallet som gjaller, men «Gode» er så gjennomgående bra gjennomført at dette låter veldig så nyskapende. «Gode» er hans tredje album, det fikk nest beste norske plassering på årets Kritikertoppen, og årets Kritikertopp-vinner Susanne Sundfør er vokalist på «Cascade of Events». Sundfør og Bratten er to vidt forskjellige artister med to album som med fordel kan høres opp mot hverandre.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Flott og vrien

15. Young Thug: Barter 6

Atlanta-rapperen Young Thug var overalt i år, med sine skrudde ordleker, hvor han låter nesten mer sårbar enn tøff. «I alle de rare lydene hans er det som om det blir født en ny forestilling om hva mennesket og rapmusikk er», skriver en av de stemmeberettigede på Kritikertoppen, Marius Emanuelsen, om Young Thug i ENO Årbok 2016. I år skulle Young Thug komme komme med sin «offisielle» debut. Etter endel fram og tilbake endte han opp med «Barter 6» i sommer. Og ingen rappere fikk så mange stemmer fordelt over så mange låter som fenomenet Young Thug, på årets Kritikertoppen. Fem av låtene fra «Barter 6» fikk stemmer som årets låt - flest fikk «Numbers» og «Od». I tillegg gjester Atlanta-rapperen på ett av årets store anthems, fra andre siden av Atlanteren: «Good Times» signert Jamie XX (se lenger opp på singel-  og albumlista).

16. Future: DS2

Albumets fulle tittel er «Dirty Sprite 2», og det handler ikke akkurat om brus! Det tredje albumet til Atlanta-rapperen Future er fylt av narkotisk, speisa rap-r&b-pop, der Future legger en lovende framtid som popstjerne bak seg, og vender blikket mot de mørke bakgatene i Atlanta der han kom fra («Dirty Sprite» var navnet på Futures gjennombrudd-mixtape fra 2011). Så endte han opp med å få i pose og sekk, ved å toppe de amerikanske albumlistene, og å knive med Young Thug om beste rap-album på Kritikertoppen.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Ensidig Future

17. Floating Points: Elaenia

Floating Points, alias den britiske dj-en og produsenten Sam Shepherd, lager organisk musikk basert på elektronikk, og kommer her med et album fylt av dansemusikk man konsekvent ikke kan danse til. Hele tiden omgår han lytterens forventninger. Det er luftig, florlett, lekker musikk, der strykere, spilte og programmerte trommer, rhodes-orgel, ordløs soulvokal, veves ut og inn av miksen med en forbløffende musikalitet. Kanskje er det mer jazz enn noe annet, alt i alt, men hvem bryr seg om hva det heter lenger? Det sentrale sporet er «Silhouettes I II & III», som  ligner på sånne speisa 70-talls jazzfusion-album, men det føles likevel helt moderne og friskt og eget. Shepherd avslutter med et smell – trommene lister seg inn på «Peroriation Six», bygger seg opp og er akkurat idet alt er i ferd med å ta av, etter fem minutter, trekker han ut pluggen og stopper brått. Stillheten runger, og det eneste riktige er å fylle den med å spille albumet en gang til.

Stemmeberettiget på Kritikertoppen Tore Stavlund skrev dette essayet om «Elaenia» på bloggen platespillern.no.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Flyter over grensene

18. Ane Brun: When I’m Free

Det var noe frigjørende over Ane Bruns medvirkning på den uforskammede dansegulv-drageren «Can't Stop Playing», som tidligere i år ble en internasjonal hit. På sitt sjette studioalbum fortsetter Ane Brun å bevege seg i retning elektronisk popmusikk, bort fra den kassegitarbaserte singer/songwriter-stilen som hun først ble kjent for. Det ligger fortsatt et grunnleggende mørke under låtene hennes, men noe av det aller beste her er oppildnende «You Lit My Fire», det nærmeste Ane Brun hittil har kommet en soul-låt, en hyllest til kvinner som har gått foran: «They changed our game/I want to kiss the feet of all these women (... ) we take their struggle for granted», synger Brun, og lover å fortsette kampen - «this fight goes on». Denne modige plata er nok et bevis på at Brun selv fortjener status som foregangskvinne.

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Brun går pop

19. Jason Isbell: Something More Than Free

Var det så lurt å slutte i Drive-By Truckers? Jason Isbell begynte på bunnen igjen, har gått gradene på osloklubbene de siste årene, og etter «Something More Than Free» er han klar for Sentrum Scene neste år. Dette er sang og låtskriving på høyt nivå, godt forankret i country og americana, men med sanger som er gode nok til å overskride alle grenser.

20. Dungen: Allas sak

Etter at Gustav Ejstes (frontfigur, eksentrisk geni) og Reine Fiske (gitarhelt) startet bandet Dungen på slutten av 90-tallet har deres milde psykedelia spredt seg fra de svenske skogarna og blitt kultpopulær verden rundt. Dette er deres første Dungen-album siden 2010. På «Allas sak» gjør de ikke noe revolusjonerende nytt. Men de blir stadig sikrere på sitt uttrykk, de utvider instrumenteringen - tverrfløyte, cembalo, saksofon fra Jonas Kullhammar - uten at det kommer i veien for selve lyden av bandet. Den forrige plata var mer orientert mot konsise poplåter. Denne gangen gis det rikelig med plass til instrumentalpartier med Reine Fiskes karakteristisk speisa gitarlyd..Og ingenting er akkurat så deilig beroligende som når Gustav Ejstes lett nasale stemme kommer inn på en låt for første gang, det høres alltid ut som han har sovnet i gresset og våknet fra en drøm: «Vill du sova/sova här i vårt land/när du våknar, får du se nåt som du glömt».

DAGSAVISENS ANMELDELSE: Tilbake i bandet

Her er resten av Kritikertoppen – plassene 21 til 40!

Disse 68 musikkanmelderne har stemt: Arild Andersen (Aftenposten/Jazznytt) Svein Andersen (Aftenposten) Martin Anfinsen (Adresseavisen) Cecilie Asker (Aftenposten) Marius Asp (NRK) Anette Basso (Stavanger Aftenblad) Sven Ove Bakke (Dagbladet) Øyvind Berekvam (berekvam.com) Martin Bjørnersen (Klassekampen) Jon Vidar Bergan (Drammens Tidende/Musikknyheter) Eirik Blegeberg (Klassekampen) Tor Martin Bøe (VG) Terje Eidsvåg (Adresseavisen) Marius Emanuelsen (Morgenbladet/ENO) Vegard Enlid (Adresseavisen) Eli van der Eynden (NRK) Erik Fossen (BT) Karima Furuseth (Natt&Dag) Robert Gjestad (Aftenposten) Leif Gjerstad (Leffeslab.com) Amund Grepperud (NRK) Roald Hansen (Firdaposten) Jørgen Hegstad (NRK) Ole Jacob Hoel (Adresseavisen) Egon Holstad (ITromsø) Sigrid Hvidsten (Dagbladet) Victor Josefsen (Deichmans musikkblogg) Marie Komissar (NRK) Kim Klev (ENO/Dagbladet) Aslaug Olette Klausen (Gaffa) Synne Øverland Knudsen (Fanfare/ENO) Malin Kulseth (Aftenposten) Eirik Kydland (ENO) Oda Faremo Lindholm (Dagsavisen) Tord Litleskare (Gaffa) Ellen Lund (Gaffa) Chris Monsen (Klassekampen/Perfect Sounds Forever) Charlotte Myrbråten (Klassekampen) Morten Ståle Nilsen (VG) Ørjan Nilsson (BA) Robin Olsen (Musikknyheter.no) Bernt Erik Pedersen (Dagsavisen) Ali Reza Soufi Pour (NRK) Geir Rakvaag (Dagsavisen) Espen Rusdal (Dagsavisen) Øyvind Rønning (Dagbladet) Sandeep Singh (Dagbladet) Tom Skjeklesæther (Halden Arbeiderblad/Klassekampen) Rune Slyngstad (AN/Fædrelandsvennen) Olav Solvang (Vårt Land) Stian Stakset (Morgenbladet) Mode Steinkjer (Dagsavisen) Tore Stavlund (ENO/Jazznytt/Platespillern.no) Svein Strømmen (ENO/Klassekampen) Asbjørn Slettemark (Aftenposten) Eivind August Westad Stuen (Aftenposten) Thomas Talseth (VG) Svein Terje Torvik (NRK) Kjetil Kopren Ullebø (BT) Eirik Usterud (ENO/Dagbladet) Erik Valebrokk (erikvalebrokk.no) Audun Vinger (Dagens Næringsliv) Ingrid O Volden (Morgenbladet) Øyvind Vågnes (Dag og Tid) Ando Woltmann (Morgenbladet) Olav Østrem (Klassekampen) Torgrim Øyre (Dagbladet) Trine Jørgensen Aandahl (NRK)