Nye takter

Året etter Bylarm

Ine Hoem overbeviser med sitt første album.

Dagsavisen anmelder

5

POP

Ine Hoem

«Angerville»

Propeller

For et år siden var Ine Hoem en av Nye Takters utvalgte elleve blant alle de 111 som skulle spille på Bylarm. Alt så lyst ut. Åpningslåten «This Year»
forteller om et år som ikke ble som forventet. Tvert imot. Dette var da hun skulle gjøre ferdig ei bok, bo i Berlin, turnere i USA, ri inn i solnedgangen med
kjæresten, få barn og generelt leve livet. Sånn ble det visst ikke. Nå kan vi vel anta at fantasifull diktning ikke ligger så fjernt for Ine Hoem. Selvbiografisk eller ikke, «This Year» er en svært fascinerende sang, som pirrer nysgjerrigheten.

Ine Hoem sang før i gruppa Pelbo, mer eksperimentell pop, sammen med et par av gutta som etterpå ble med i Highasakite. Hun har gått den samme jazzlinja i Trondheim som Highasakite og Emilie Nicolas. Der de sikkert lærer seg å ta sjanser med musikken. Det ligger melodiøse viser i bunnene av
alle låtene på albumet til Hoem, men arrangementene og produksjonen (i samarbeid med Kristoffer Bonsaksen) vier dem ut, og løfter dem høyere. Lag på lag av stemmer forsterker opplevelsen. Ine Hoem høres ikke så annerledes ut som de nevnte navnene, men har så gode tekster og melodier at hun likevel skiller seg ut i mengden.

Albumtittelen «Angerville» høres litt punkete ut. Innholdet er tvert imot vakkert og vennligsinnet. Flere av sangene er like fascinerende som innledningen. «Lost Lovers» handler om tunge tider i et forhold som er basert på å late som man leser de samme bøkene, og å lyve om at man
liker Bob Dylan. Da går det fort galt. Andre sanger er bare smektende romantiske. «When We Collide» kom ut på en EP i fjor, men er fortsatt ny for de fleste, og et av albumets mest stemningsmettede høydepunkter.

Likevel er det åpningssangen jeg går tilbake til, om og om igjen. Uansett hvor mye hun ikke rakk i 2014 fikk Ine Hoem i alle fall laget dette albumet. Det høres ut som det ble et bra år, tross alt.

Spiller på Parkteatret 12. mars.