Kultur

Moss tar grep om egen karriere

– Jeg har lyst til å takke hver og en som har sett «The Handmaid’s Tale» personlig, og den følelsen har jeg aldri hatt tidligere, sier Elisabeth Moss.

Bilde 1 av 4

CANNES (Dagsavisen): – Har du sett den? Ja!? Tusen takk, takk, hahaha!

Elisabeth Moss er akkurat slik du forestiller deg, en sprudlende, leende jente i en altfor stor kjole, som tar seg selv så lite høytidelig at alt rundt henne minner om en fest som er i ferd med å ta av. Dagsavisen møter henne på filmfestivalen i Cannes, både en og to ganger, i forbindelse med rollen hun spiller i Ruben Östlunds Gullpalme-vinner «The Square» og sesong to av Jane Campions TV-serie «Top Of The Lake». Samtidig har 34-åringen så mange andre sterke roller med seg i bagasjen at hun akkurat nå er blant verdens mest etterspurte skuespillere, en posisjon hun opparbeidet seg gjennom den nå ikoniske rollen som Peggy Olson i «Mad Men».

Les også: Cannes – 70 år under stjernene

Rørt av Offred

I dag handler alt om Offred i «The Handmaid’s Tale», den futuristiske HBO-serien bygget på Margaret Atwoods dystopiske og feministiske roman om et fundamentalistisk samfunn hvor de fleste kvinner er redusert til slaver og fødemaskiner for en elite som har mistet sin fertilitet.

– Det dreier seg om humanisme og om en utvikling i en tenkt verden som vi kan relatere til også i dagens samfunn, og det sterke feministiske aspektet i «The Handmaid’s Tale» er utrolig interessant, sier Moss, som er tungt involvert i serien også som produsent.

– Det gjør at jeg har et sterkere forhold til denne rollen enn til mye annet jeg gjør, og det har vært interessant å følge med på mottakelsen av serien og spesielt hvordan den feministiske siden er blitt omfavnet. Vår første tanke var å yte boken rettferdighet. Skulle vi ikke oppnå noe i nærheten av den kvalitetsmessig, ville vi skrinlagt det hele, sier hun, og innrømmer at de ikke hadde våget å håpe på mer enn en serie de selv ville likt å se, og at det skulle være nok til å få finansiert en sesong til.

Den er allerede ferdig innspilt.

– Jeg er rørt av hvordan min rollefigur, Offred, er blitt mottatt. Jeg tror virkelig på denne figuren, fordi hun er så utrolig flott og sterk, og bare vent, hun blir enda mer fascinerende.

– Hvor viktig er det for deg å gå inn på produksjonssiden i en slik serie?

– Denne gangen var det helt riktig å gjøre det. Som kvinne generelt og som kvinne i denne bransjen spesielt er det viktig å involvere seg også bak kamera. Jeg har vært med en stund og opplevd bransjen fra innsiden, og som skuespiller er du som regel en som kommer, gjør jobben din og forsvinner igjen, uten noen form for kontroll over resultatet. Det er ingen tvil om behovet for flere kvinner bak kamera, i produksjonsleddene, som regissører og på eiersiden i studioene. Jeg har alltid involvert meg i valg av medspillere og i manusarbeidet på de prosjektene jeg er med på, og det å endelig få frihet og medbestemmelsesrett er et privilegium.

Les også: Biter der det smerter mest

Resten av livet

– Siden «Mad Men» ble en så enorm suksess, var du noensinne i tvil om det var mulig å komme deg tilbake til filmbransjen?

– Egentlig ikke, og heller ikke motsatt. Siden alt er blitt så har jeg fått muligheten til å komme og gå som jeg vil mellom de to sjangrene. Misforstå meg rett, jeg kunne gjerne jobbet utelukkende med TV resten av livet, men det som lokker meg er gode manus og det finnes regissører som jeg bare må jobbe med, og noen av dem lager heller film enn TV, sier hun, og innrømmer at Ruben Östlund sto høyt på denne listen.

Europa

At Östlund og filmen «The Square», der Moss spiller den største kvinnelige rollen, vant Gullpalmen sist helg bare viser hvilken teft Moss har for de riktige rollene.

– Nå har jeg laget «The Square», og jeg er nylig ferdig med en britisk film med regissøren Ben Wheatley, og det har definitivt gitt mersmak. Det er en ny giv på gang i Europa som man har sett komme over tid, og flere sterke regissører vet å utnytte det rommet de har fått. I europeisk film er det større rom for kunstneriske utfordringer og eksperimentelle filmer, og filmskapere som våger noe ekstra blir respektert for de valgene de tar.

– Betyr det at du vil fortsette å jobbe i europeisk film?

– Jeg beundrer skuespillere som jobber internasjonalt, og slik bransjen er i dag tror jeg også det er nøkkelen til å få en lang karriere. Innen europeisk film er man ikke så opptatt av alder som i USA, noe som bidrar til å sikre kvinnelige skuespillere en lengre karriere. Jeg håper jeg er en av dem.

– Hvordan vil du definere Ruben Östlunds humor?

– Nådeløs og intelligent. Og hylende morsom. Han er så brutal i måten han framstiller oss vanlige mennesker på gjennom å plassere oss i pinlige og ydmykende situasjoner. Du ler av en Ruben Östlund-film på en helt annen måte enn med noen andre filmer, du får lyst til å krype ned på gulvet og trekke en lue ned over øynene, men man ler seg skakk, sier hun om filmen som avkler det internasjonale kunstmiljøet gjennom å ydmyke en sjefskurator på et museum, Christian, spilt av danske Claes Bang. Moss spiller en journalist som går til sengs med Christian.

Les også: Akkurat nå er Östlund størst

Best på kino

– Kunstens fortrinn er at du kan stille spørsmål uten å måtte besvare dem, du kan utforske ting uten at noen kommer til skade og du kan sette søkelyset på aktuelle temaer. Det å herje med politikere, med media, med kunsten i seg selv eller hva det nå kan være, gir en enorm frihet. Ingenting er i prinsippet for hellig, ingen er i prinsippet fritatt, sier hun.

– Det Ruben gjør er å finne situasjoner vi alle har vært med på, ja, jeg også, som det å ha sex med kondom og så etterpå finne ut hva man skal gjøre med kondomet. Skal mannen kaste det? Skal kvinnen ta det med seg når hun går på toalettet? Slik trekker han en helt normal og troverdig situasjon ut i en surrealistisk kamp gjør det hele superpinlig. Jeg elsker det, sier Moss, som mener at det å se slike situasjoner på film i en kinosal sammen med andre og på stort lerret er uvurderlig.

– Alt blir bedre på kino og den verdien kan vi ikke kaste fra oss, selv om jeg også er en stor fan av TV-dramaet. Ser du en dramaepisode laget for TV i en kinosal er det fantastisk. Jeg så nylig en kinovisning av «A Handmaid’s Tale» og jeg skulle gjerne sett at det var mulig å få til mer av det. Men flere steder i verden, ikke minst i USA, øker klasseskillene, og for store deler av befolkningen er det å skulle betale tjue dollar for å gå på kino blitt en luksushandling de sjelden kan eller vil ta seg råd til. Dette tror jeg på sikt vil føre til at filmbransjen og TV-bransjen slik vi kjenner dem i dag vil smelte sammen til en.

Les også: Nicole Kidman – Jeg trenger egentlig ikke jobbe

Mer fra Dagsavisen