Mor skrev mens babyen skrek

– Dette er i stor grad selvbiografiske dikt, om ting jeg har opplevd, sier Kristin Storrusten til Dagsavisen.

– Hvert år fødes det rundt 60.000 barn i Norge. Det betyr at i 60.000 hjem sitter det folk med et lite barn. Alene. Utenfra ses man som en masse, som «barnevognmafiaen». Men sett innenfra er det veldig ensomt, selv om man aldri er alene. Babyen er kanskje søt, men ikke akkurat noen interessant samtalepartner. Man sitter så fast, blir så låst til hjemmet, sier hun.

Mye humor

Kristin Storrusten er utdannet litteraturformidler, og jobber til daglig i Norsk bibliotekforening. Hennes debut som forfatter, med diktsamlingen «Barsel», skjer første uka i august.

– Det er ikke akkurat noe godt innsalg for å få barn. Men jeg har prøvd å skrive det litt morsomt også, så det ikke blir for mørkt, sier hun.

Det begynte med en baby som skrek. Og en mor med mobiltelefon.

– I mars 2016 ble mitt andre barn, en datter, født. Hun skrek. Begge barna mine har skreket. Mye. Det gjør noe med hodet ditt, med to-tre timer skrikelyd hver kveld i flere måneder. Ikke gikk det over ved tremånedersalderen heller, slik «de» sier at det skal, sier Kristin Storrusten.

Usynlige barselkvinner

For å holde ut, begynte hun å skrive notater om det hun opplevde på mobiltelefonen.

– Tanker og følelser, i en slags stream-of-consciousness-stil. For meg har det vært en måte å løfte meg ut av situasjonen på. Jeg var litt redd for at det hadde blitt terapidikt som kun bearbeidet mitt eget traume. Da er det fint med en forlagsredaktør som sier det motsatte, sier hun.

Feministisk

Ni måneder etter at hun fødte datteren, ble nemlig diktene antatt av forlaget. Knappe måneder etter det igjen kommer boka.

– Jeg vil skrive feministisk. Skrive fram barselkvinnen. Hun viser nesten ikke i vår kultur. Mangler i bøkene, og særlig i filmer og på TV. Barseltiden redigeres liksom bare bort. I den grad den nevnes, er det noe man ser utenfra og latterliggjør. Som «barnevognmafia». Men den gruppa det faktisk gjelder, barselkvinnene selv, er så godt som usynlige i samfunnet, sier Kristin Storrusten.

Alene hjemme

Ofte fordi de ganske enkelt sitter inne i hvert sitt hjem, slitne av amming og nattevåk, med babyer som skriker eller dier, som sover eller burde sovet, og som for enhver pris ikke må tas med ut dersom det er for kaldt, for varmt, eller et eller annet som andre kommer til å dømme deg for, ansikt til ansikt eller på sosiale medier.

– Man blir litt dum i barseltiden. Fra evolusjonens side er det smart, at mor skal ha maks konsentrasjon om babyen. Men i heteroforhold gjør barnefødsler ofte at kjønnsforskjellene blir større, fordi man kroppslig er på et så ulikt sted. Samtidig fortsetter livet å skje, også etter fødsel, sier Kristin Storrusten.

Viktig forløper

Fra før kjente hun kun til en diktsamling som handler om å få barn, nemlig Cathrine Grøndahls «Jeg satte mitt håp til verden». Siden har hun fått flere tips, selv om utvalget er magert.

– Cathrine Grøndahls samling er veldig fin. Men den er fra 2008, og dessuten utsolgt fra forlaget. Jeg håper at «Barsel» blir en så stor suksess at også forlaget, Gyldendal, forstår at de må utstyre diktsamlingen hennes med et nytt omslag og trykke den opp på ny.