Mitt liv som hun

- Jeg snakker med døde mennesker. Hele tida, forteller Herbjørg Wassmo.

Denne uka utga hun sin nye bok «Disse øyeblikk». På omslaget står det «roman», forlaget selger den inn som «selvbiografisk beretning». Det er en kronologisk fortelling om en kvinnes vei fra fattig barndom i Nord-Norge til å være feiret forfatter på internasjonalt nivå.

Åpenbart faktiske hendelser fra Herbjørg Wassmos liv blander seg med hovedpersonens fantasier: Hun snakker med både Virginia Woolf, Marie Hamsun og en død forlagsredaktør - ikke navngitt i boka, men tydelig Gyldendals Sigmund Hoftun, Wassmos første redaktør. Så det er derfor vi kommer inn på dette med å snakke med de døde, på slutten av intervjuet med Herbjørg Wassmo.

- Når jeg snakker med døde mennesker: Jeg må jo si det er fiksjon, selv om det ikke føles slik når jeg gjør det.

- Så det er ikke bare i boka du snakker med døde mennesker?

- Det liker jeg ikke å snakke om, det høres så veldig kryptisk ut. Nei, det er patetisk å snakke om det. Men å skrive om det er helt greit. Litteraturen er jo innbilning, fastslår Wassmo, og forteller:

- Jeg var sånn i barndommen også. Naboen vår, kirkesanger Lysvik, pleide å si: «Det er no jentungen hennes Hjørdis, hun spør og svarer seg selv.»

Hvorfor hun?

Så selv om denne boka skulle være sannheten om Herbjørg Wassmos liv, er det et slør av fiksjon mellom boka og virkeligheten. Boka er fortalt i tredjeperson, ikke jeg-form. Hovedpersonen er «hun».

- Er «hun» i boka deg?

- Det får du ikke svar på av meg. Men alle mine personer er en del av meg. I den grad noen av mine personer virkelig er meg, er denne hun mer meg enn noen av de andre, medgir Wassmo.

- En framtidig uautorisert biograf ville få store problemer med å gjøre en biografi mer personlig enn denne. En biograf kan nok holde rede på tall og fakta, men en biograf kan aldri gå inn i drømmer, hallusinasjoner, angst på samme måte som personen selv kan, sier Wassmo.

Den fungerer som en fortsettelse av Wassmos forrige roman «100 år» (2009), der Wassmo fortalte om sin egen families historie, blant annet om overgrep fra sin egen far, og i denne boka fantaserer hun om å skyte faren.

- Da jeg hadde presentert jentungen Herbjørg i «100 år», fikk jeg behov for å få en større plass i fortellingen. Fordi jeg selv var en del av familiefortielsen.

Soverom

Boka går langt i å fortelle hva som har skjedd bak lukkede dører, helt inne på soveroms-nivå, og inneholder både utleverende episoder fra et samliv, og kostelige anekdoter fra et forfatterliv, med til dels lett gjenkjennelige bipersoner.

- Tror du noen vil bli sinte over det som står her?

- Hvis noen blir sinte, får de bare vise meg sitt sinne. Det er greit. Men det er jo ikke så mye å bli sint for? Den jeg utleverer her, er hovedpersonen.

- Er det uproblematisk å skrive så tett på andre menneskers liv?

- Nei. Å skrive en roman med biografisk tilsnitt skal ikke være uproblematisk. Det skal koste. Det skal svi. Men det er ikke den bokstavelige sannhet her. Det er ingen navn, ingen tidsangivelser. Jeg har tatt meg friheter, trykket sammen episoder, skilt andre episoder, flyttet på folk, skiftet yrke på dem - dette er min fiksjon om en hovedperson som jeg kjenner godt.

Skam over abort

En sentral episode i boka er når hovedpersonen oppdager at hun er gravid, etter at hun og mannen har gått fra hverandre. Etter en affære med en annen mann, spontanaborterer hun på et badegulv og fylles av skyldfølelse over å ha «fordrevet sitt eget barn».

- Kvinners kjønnsliv, kvinners underliv har til alle tider vært skambelagt. Jeg tror dessverre ikke vi er ferdige med det, konstaterer Wassmo.

- Episoden jeg beskriver, var for en del år siden. Jeg håper at jeg ikke ville følt det sånn i en slik situasjon nå. Jeg følte det som om jeg hadde mistet kontroll over mitt eget liv, min egen kropp, akkurat når jeg var på full fart inn i en framtid som forfatter. Egentlig hadde jeg ønsket en abort, så skjedde dette. Spontanaborten føltes som en skammelig straff, forteller Wassmo.

- Dette tror jeg er en problemstilling unge kvinner kan oppleve også i dag. Du ønsker deg uavhengighet, du kan gjøre store ting i liv og karriere, og så blir du gravid, til og med utenfor ekteskap. Det er ikke enkelt.

Kvinnekampen

Store deler av romanen beskriver 70-tallets kvinnekamp: Om å bli publisert i kvinnemagasinet Sirene, om å bygge barnehage i nærmiljøet, om å kjempe mot mannsdominans på arbeidsplassen.

- Kvinnerevolusjonen på 70-tallet er det mest betydningsfulle som har skjedd på mange hundre år. Og vi er ikke ferdig med den. Vi må hele tida renske opp. Det er som å luke i et bed, du må hele tida passe på, ellers kommer det fra alle kanter, og du er tilbake til start, konstaterer Wassmo.

- Hva sier du til dem som mener at 70-tallets kvinnekamp var gammeldags, avleggs «bh-brenning» som vi må komme videre fra?

- De som synes 70-tallets kvinnerevolusjon var unødvendig, er enten historieløse eller ønsker at kvinner fremdeles skal være vedheng til menn, uten innflytelse, politisk og økonomisk makt over sitt eget liv. Slike personer har veldig mye å lære og bør for sin egen del begynne straks, fastslår Herbjørg Wassmo.

- For kvinnene kommer aldri til å gå tilbake til å være tjenende kjønnsobjekter. Men det er ennå lang vei å gå før vi har fått frigjort alle verdens kvinner. Alle må først ha mat, prevensjon, utdannelse og jobb. Og de må ha fred fra krig og vold.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no

Herbjørg Wassmo

Født 1942, Vesterålen. En av Norges mest leste og anerkjente forfattere i norsk samtidslitteratur

Ga ut sin første bok i 1976, «Vingeslag».

Romandebuten «Huset med den blinde glassveranda» (1981) ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris. Fikk prisen for «Hudløs himmel» (1986).

I 1989 kom en ny bestselger, «Dinas bok», som senere ble filmatisert med Maria Bonnevie i hovedrollen.

I 2009 kom «100 år», en historisk roman om Wassmos oldemor, mormor og mor.

Nå kommer oppfølgeren «Disse øyeblikk», en roman om Wassmos eget liv.