– Heivoll skiller ikke mellom dokumentasjon og fiksjon. Han dikter om virkelige mennesker i nær fortid og forestiller seg hva de tenker og føler. Vi bør ha respekt for menneskene dette gjelder. I dette tilfellet er jeg ikke sikker på at forfatter og forlag har hatt det. I en tid der grensene mellom fiksjon og virkelighet utviskes – med reality-TV og jeg vet ikke hva – er det ekstra viktig at vi markerer hvor grensene bør gå.

– Respektløst?

– Ja, jeg mener man her har utvist mangel på respekt. Forlaget burde ha grepet inn.

Brukerveiledning

Debatten har tatt seg opp. I lørdagens Klassekampen hadde Jon Michelet en kronikk der han skrev om det «djupt problematiske» i Gaute Heivolls nye roman «Før jeg brenner ned». Mandag flesket han til i Fædrelandsvennen og krevde at forlaget burde ha stoppet den kritikerroste romanen som samme dag ble nominert til Brageprisen. I romanen skriver Heivoll dokumentarinspirert om en virkelig pyroman som herjet i bygda Finsland på Sørlandet i 1978, den samme bygda Heivoll selv er vokst opp i. Overfor Dagsavisen vil ikke Michelet gå så langt at han krever romanen stoppet, snarere poengterer han:

– Jeg er blitt feiltolket. Jeg mener ikke det, men jeg mener at den burde møtt mer motstand i forlaget og den burde ha vært endret. Det burde blitt opplyst om at forfatteren her gjør noe problematisk og overskridende. For eksempel kunne forlaget lagt inn noen avsnitt i begynnelsen av romanen der det opplyses om at forfatteren ikke vet hva personene har tenkt og følt, men at han har forsøkt å forestille seg det. Noen vil kunne innvende at dette undergraver forfatterautoriteten, men da sier jeg: Til helvete med forfatterautoriteten.

Uforsvarlig

Det er forståelig dersom noen tror Michelet egentlig snakker om Karl Ove Knausgård. «Min kamp»-forfatteren har utlevert venner og bekjente og alle har ikke vært like begeistret for bli plassert i et oppdiktet univers. Michelet mener det er en fundamental forskjell på de to romanene. Knausgård skildrer sine egne tanker og følelser og hva han tenker andre tenker og føler. Heivoll, ifølge Michelet, skildrer tanke– og følelseslivet til brannstifteren «Dag» og hans to foreldre «Alma» og «Ingemann» – tre personer Heivoll umulig kan ha visst hva tenkte og følte da de levde. Dette mener han er prinsipielt uforsvarlig.

Vær varsom

Når virkelighet og fiksjon kolliderer i Bok-Norge, dukker det gjerne opp et krav om en vær-varsom-plakat for forlagene, slik pressen har. Michelet krever ikke det.

– Det er voldsomt med en hel plakat, men det må være en etisk bevissthet i forlagene som våkner når forfattere skriver dokumentarisk. Når det gjelder satire av samfunnstopper mener jeg man kan gå langt i å dikte opp følelser. Men ikke når det gjelder vanlige folk, som i Heivolls tilfelle. Dette rører ved alminnelige menneskers integritet. Debatt og årvåkenhet trengs. Når grensen mellom dokumentar og fiksjon overskrides, skylder man leseren å gjøre oppmerksom på det. Og så må man spørre seg: Hvordan kan dette gjøres med respekt for vanlige mennesker som har vært involvert i dramatiske hendelser – mennesker som ikke kan forsvare seg og ta til motmæle?

Omfavnet

Gaute Heivoll har bestemt seg for ikke å delta i denne debatten med Michelet, men henviser til sitt forlag. Der er de skjønt enig om at Michelet er en svak romanleser. Forlagssjef Richard Aarø utdyper:

– Michelet reiser en viktig og riktig debatt, men han bommer på objektet. «Før jeg brenner ned» er et stjerneeksempel på hvordan man kan behandle virkelige hendelser og mennesker litterært på en juridisk og etisk forsvarlig måte. Den er skrevet med stor empati, varme og kjærlighet, og derfor setter også sambygdinger i Finsland og omegn pris på den. De opplever romanen som en trøst. Personvernet beskytter mennesker som føler seg krenket, men her er det ingen som føler seg krenket – eventuelt bortsett fra Michelet. Han bedriver prinsipprytteri og framstår som en dårlig romanleser, sier Aarø.

Seierstad-dommen

Heller ikke forlagssjefen er tilhenger av noen vær varsom-plakat for bransjen. Personvernloven er tilstrekkelig.

– Faktisk har vi en dom som er svært relevant i denne debatten, nemlig søksmålet mot Åsne Seierstad og Cappelen Damm etter «Bokhandleren i Kabul», mener Aarø. Seierstad og forlaget ble mildt dømt på noen punkter, og retten slo fast at «forfattere og andre historieskrivere som pretenderer å publisere sanne fremstillinger ut fra et allvitende fortellerperspektiv, må sørge for at opplysninger om lett identifiserbare personers innerste tanker om personlige og følsomme temaer, har solid forankring».

– Heivolls roman er uten tvil solid forankret, sier Richard Aarø.