Mennesket er bedre enn sitt rykte

– Det har dannet seg et bilde av at alt biologer har å bringe til torgs er påstanden om at vi mennesker er en art med spisse albuer, disponert for vold. Media domineres av negative nyheter, og nå ruller debatten om hvorvidt man må tro på Gud for å være god. Boka jeg har skrevet, «Vi», er et forsvar for det gode i mennesket. Dette gode i oss kommer innenfra, ikke utenfra eller ovenfra. Arbeidstittelen var «Mennesket, bedre enn sitt rykte». Uten spørsmålstegn, sier Dag O. Hessen til Dagsavisen.

Han er professor i biologi ved Universitetet i Oslo. I tillegg til en lang rekke vitenskapelige artikler om vann, økologi og evolusjon, har han skrevet flere populærfaglige bøker om biologi, miljø og filosofi. Den to siste var «C», om karbonets historie, og «Landskap i endring», om hvordan menneskets inngripen forandrer naturen rundt oss.

Empatisk art

«Vi» starter på gen- og cellenivå, og jobber seg utover, via individuelle organismer til samfunnene vi lever i.

– Gener må samarbeide for å skape gode genomer. Celler samarbeider om å danne en kropp. De fleste celler gir avkall på å føre sine gener videre, men overlater det til kjønnscellene. Organisering fungerer. Det er det som lønner seg best, bedre enn kamp enhetene imellom, forklarer han.

Også på høyere nivå dominerer samarbeidet, mener Hessen.

– Vi er sosiale individer, som fungerer best i grupper. Mennesket er utstyrt med empati og innlevelse. Vi stiller opp for hverandre. Bare det at vi har interessante følelser som god og dårlig samvittighet sier mye om oss som art, om at vi ønsker gode gjerninger. Dette er redskaper evolusjonen har utstyrt oss med. Det er ikke noe vi lærer av kulturen eller religionen, selv om vår natur og kultur kan samvirke.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Forenkling av Darwin

Biologen er opptatt av at boka likevel ikke er noen blåøyd «tenk-positivt-så-blir-alt-bra»-bok.

– Mennesket er en schizofren ape. Vi har det onde i oss, og godt utviklet egeninteresse. Det siste skal vi ha. Men evnen til samarbeid er likevel en grunnfølelse. Mennesker er ikke negativt, selv om det av og til kan se ut som både biologer og økonomer påstår det. Jeg mener det er et viktig budskap å få fram. Har vi en positiv fortelling om oss selv, en som handler om samarbeid og om hvor sosiale vi er, er det lettere å bygge videre på det positive og ta gode valg, sier han.

Men hva med Darwin? Handler ikke hele evolusjonen om den sterkeste rett, om spisse albuer i kampen om å lure seg til en makker?

– Biologenes dårlige rykte som pessimister på menneskets vegne stammer nok derfra. Men etter «Artenes opprinnelse» skrev Darwin en annen bok. Der påpeker han at det som kjennetegner mennesket er at de gruppene som samarbeider har større suksess enn de som ikke gjør det. Det er også en form for konkurranse, men på gruppeplan. Darwin mener dessuten at moral er et resultat av evolusjon.

Ondt, men godt

I «Vi» skriver Dag O. Hessen mye om andre arter, fra encellede organismer og planter til våre nærmeste slektninger, som sjimpansene. Han henter dessuten mange eksempler fra litteraturen, som Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie».

– Leser man Bjørneboe, får man inntrykk av at mennesket er en kreftsvulst som både vi selv, andre arter og kloden selv hadde hatt best av at forsvant. Vi har definitivt en blodstenket historie. Å kalle volden vi påfører hverandre for «dyrisk» er i mange tilfeller en dyp fornærmelse mot dyrene, som ikke er så grusomme mot hverandre. Jeg diskuterer fenomenet ondskap i «Vi». Samtidig er det sånn at hverdagen vår oftest er preget av gode relasjoner. Nittini prosent av det jeg opplever en vanlig dag, er positivt. Ondskap møter man kun sjelden.

Tillitsfulle Norge

I hvert fall i trygge Norge.

– Jeg er klar over at jeg sier alt dette fra et veldig privilegert ståsted. Norge flyter som en kork på alle opprørte hav. Den norske og nordiske modellen er en suksess. En sentral bit i dette er tillit. Og tillit er lettere å rive ned enn å bygge opp. Vi ser det nå, at ulikheten øker, og at det utfordrer tilliten vi har til hverandre. Også derfor ønsket jeg å skrive denne boka, for å minne oss på at det gode ikke bare finnes i vakuum, men også må tas godt vare på. I det store og hele beveger verden seg i rett retning. I Vesten er vi blitt mer humanistiske.

Det kan vi takke opplysningstiden for, mener Hessen.

– Opplysning viser oss at «de andre» egentlig ligner oss. Da er det naturlig at også de som ikke ligner oss skal ha like retter som oss, enten vi snakker om likestilling mellom ulike kjønn, legninger, folkegrupper, eller om mennesker med medfødte skavanker som tidligere ville blitt satt ut. I dag vekker det for eksempel ramaskrik om noen påstår at folk med Downs ikke har fullverdige liv. Slik var det ikke for kun få generasjoner siden.