Mennesket, egentlig

KUNST

«Oceanic Feelings»

Festspillutstillingen – Festspillene i Nord-Norge

Galleri Nord-Norge, Harstad, 20/6 – 1/8

HARSTAD (Dagsavisen): Selv om Festspillene i Nord-Norge er over, er det fortsatt mulig å få med seg noe av årets tematikk gjennom festspillutstillingen, som vises fram til månedsskiftet. I år rettet festivalen oppmerksomhet mot nordområdene, med spesiell deltakelse fra Russland. Denne inspirasjonen speiles i festspillutstillingens hovedattraksjon, det russiske kunstnerkollektivet AES+Fs timelange film. Den er så estetisk vakker at det er lett å la seg forføre.

Utstillingen «Oceanic Feel-ings» viser også én svensk og to norske kunstnere, og det er i sammensetningen av fire spennende kunstuttrykk at utstillingen får sin relevans. Den retrospektive presentasjonen av Kjell Varvins kunstnerskap med skulpturer og andre uttrykk er spesielt interessant, ikke minst fordi han burde vært representert i Nasjonal-museets utstilling i anledning Museet for samtidskunsts 25-års jubileum.

AES+Fs film «The Feast of Trimalchio» (2009–10) passer veldig godt til den nye, russiske selvbevisstheten. Deres delvis dataanimerte film er en opplevelse av kontinuerlig nytelse der den iscenesatte presentasjonen flyter over lerretet som en uendelig strøm av polert estetikk. Hvitkledde mennesker i ulike roller utfører enkle handlinger i et meditativt tempo, og det hele er så lekkert å se på at det tar tid før filmens grunnleggende herre-tjener-forhold graver seg inn i bevisstheten.

Spørsmålet er om dette er et uttrykk for russernes – og ikke minst president Putins – syn på seg selv som et herrefolk, eller om det er en kommentar til det samme som setter den nye, russiske selvbevisstheten i et grelt lys. Uansett er det en opplevelse det er verdt å få med seg. Dette er første gang AES+F presenteres i Norge. Det er et kunstnerkollektiv som består av Tatiana Aramazova (f. 1955), Lev Evzovich (f. 1958), Evgeny Svyatsky (f. 1957) og Vladimir Fridkes (f. 1956), og de jobber i hovedsak med video og fotografi der den iscenesatte virkeligheten spiller på kunst- og kulturhistoriske motiver uten at det blir banalt.

AES+F regnes som Russlands mest fremgangsrike, internasjonale kunstnere etter Sovjetunionens fall i 1991. Jeg husker dem fra Venezia-biennalen i 2007 da de fylte Russlands paviljong med en tilsvarende film. De har vært med så lenge at de vanskelig kan puttes i bås som regimetro kunstnere som lar seg diktere av det sittende regimet, og denne kunnskapen er viktig for å se Festspillutstillingens film som noe annet enn ren propaganda.

Trygve Luktvasslimo (født 1978) viser også film, men den er så forskjellig fra AES+F som det går an å bli. Sammen med Kjell Varvin er Luktvasslimo utstillingens lokale alibi, noe som blir påtakelig når filmen i liten grad evner å holde på oppmerksomheten. Det er en film med en åpen fortelling der publikum må tolke litt for mye. For denne betrakter ble det ingen stor opplevelse.

Da er det større grunn til å bruke tid på de to siste kunstnerne. Kjell Varvin (født 1936) er en skulptør og maler som jobber med kunstens enkleste former. Men i det enkle finner han spenninger, og de fint balanserte objektene tar rommet i besittelse på en måte som gjør det spennende å befinne seg mellom dem. Utstillingen mønstrer et stort antall objekter. For dette er en slags retrospektiv utstilling med kunstverk helt tilbake fra midten av 1960-tallet.

Kjell Varvin var en av våre første konseptkunstnere, og grunnen til at han burde vært med i jubileumsutstillingen for Museet for samtidskunst er at både den og hans kunst har den kortlivede, italienske kunstretningen Arte Povera som utgangspunkt. Deres bruk av materialer fra hverdagen blir fruktbar når Kjell Varvin blander det med inspirasjon fra amerikansk minimalisme. Resultatet, slik vi kan se det i Harstad, er et kunstnerskap med stor uttrykkskraft.

Galleriet festspillutstillingen vises i var tidligere Harstads offentlige bad, og den opprinnelige funksjonen kan sees i enkelte detaljer, som flisene under de store vinduene. Martin Gustavsson (født 1964) spinner videre på denne muligheten med sin installasjon av 61 malerier kalt «In No Particular Order». Det er en større serie malerier han har jobbet med over lang tid, og utvalget til den enkelte utstillingen kan synes tilfeldig. Maleriene er montert tett i tett på samme måte som flisene på veggen, og i likhet med mylderet av menneskekropper i et badebasseng viser maleriene fragmenter av menneskekropper, grafiske mønstre – slik man for eksempel kan forestille seg oppstår i vannets brytninger – og botaniske detaljer.

Gustavssons malerivegg er en mosaikk av ulike representasjoner av virkeligheten. Sett sammen med de andre kunstnernes estetiske og beregnende presentasjoner skaper maleriene det etterlengtede bruddet som får oss til å se forbindelseslinjene til virkeligheten der ute. Plutselig blir kurator Joakim Borda-Pedreiras bruk av tittelen «Oceanic Feelings» meningsfull. For når han trekker veksler på den franske dramatikeren Romain Rolland (1866–1944) og hans forsøk på å beskrive en psykologisk opplevelse av samhold og solidaritet med hele menneskeheten, er det noe vi kan kjenne oss igjen igjennom denne utstillingen. Normalt oppleves kanskje «Oceanic Feelings» fremst av åndelige eller religiøse mennesker, men i møtet med kunsten trenger man ikke en slik overbygning. Eller kanskje det hjelper?