Men visst var det kjærlighet!
Hva er det egentlig som driver sånne damer som ikke bare faller for håpløse menn, men som også blir ved dem i tykt og - oftest - tynt? Märta Tikkanen kjente igjen seg selv i sin mormors stormfulle ekteskap.
- Hvorfor er det sånn at en del av oss kvinner ikke bare forelsker oss i feil type menn, men også blir ved dem? Forelskelsen er lett å forstå, når mannen er karismatisk og spennende, og kanskje også eldre og mer erfaren i livet. Men at man ikke mister interessen og gir ham opp når alle ulempene med valget begynner å vise seg?
Finsk litteraturs førstedame, Märta Tikkanen (76), lar spørsmålene henge i luften. Hun har brukt et langt forfatterliv og flere romaner på å utforske problemstillingen, foreløpig uten å konkludere.
- Jeg skriver alltid om den umulige kjærligheten. Har opplevd den selv, og kjenner den igjen hos andre, sier hun til Dagsavisen.
Gåten morfar
Ikke minst hos sin egen mormor, som er hovedpersonene i hennes nyeste bok, dokumentarromanen «Emma & Uno». Den starter med at mormor Emma sytten-atten år gammel møter den sju år eldre folkehøgskolelæreren Uno. Det er svimlende kjærlighet fra første, rødmende møte, og kort tid etter er de gift. Første barnet kommer kjapt, og så går det slag i slag med ett barn i året i seks år. Imponerende fruktbart ikke minst med tanke på at Uno stort sett er ute og farter i inn- og utland, mens Emma blir igjen hjemme med den hurtig voksende barneflokken.
- Det er ingen biografi, men en dokumentarroman. Jeg likte så godt min mormor. Jeg forsto at det fantes en gåte i hennes liv, og at den gåten var morfar. Så jeg samlet masse informasjon om dem gjennom flere tiår, men visste ikke da jeg begynte å skrive om dette kom til å bli noe av interesse for andre enn meg og mine søskenbarn, sier Tikkanen.
Uventet suksess
Forlaget tvilte også, og trykket opprinnelig et lite opplag. Det har de måttet doble, flere ganger. Halvannet år etter utgivelsen reiser Tikkanen fremdeles rundt i Norden og holder foredrag om boka.
Også på finsk er den en bestselger, selv om den er skrevet på svensk og handler om det svenskspråklige Finland, ikke det finske. Morfar Uno var nemlig en ivrig forkjemper for den svensk-finske kulturen, for skoler og utdanning, litteratur og kunst. En veltalende mann, og åpenbart sjarmerende, men svært langt unna nåtidas forventninger til deltakelse i heimen.
- Han bidrar ikke økonomisk, eller praktisk, med noe. Elsker barna, og bryr seg om utdannelsen deres, men er ofte bare innom lenge nok til å gjøre Emma gravid igjen etter hver fødsel. Likevel er hun lojal, i år etter år. Fascinerende!
Märta ligner mormor
Og gjenkjennelig. Jo mer Märta Tikkanen gravde i sin mormors historie, dess bedre forsto hun hvordan deres erfaringer lignet. Hun levde selv mange år i et mildt sagt stormfullt ekteskap, med maleren Henrik Tikkanen, og har skrevet om det i flere av bøkene sine.
Den ironiske titulerte klassikeren «Århundrets kjærlighetshistorie» fra 1978 handler om det vanskelige ekteskapet med en alkoholisert mann, mens «To. Scener fra et kunstnerekteskap» handler om hvor vanskelig det er for en kvinnelig kunstner å være gift med en mannlig, siden det ligger i kortene at hun skal måtte ta seg av hus og barn og praktiske ting i tillegg til kunstgjerningen, noe mannen slipper unna.
- Det har vært en sterk følelsesidentifikasjon mellom Emma og meg. Selv om det var en annen tid, er mye likt.
Familiefengsel
For eksempel følelsen av å være fanget i familiefengsel:
- Arbeidsdelingen er klassisk. Uno skal forandre verden, spre kunnskap og utdanning og bygge nasjonen. Emma, derimot, holder på i den lille verden. Barna skal ha mat, klær, skolegang. Alle de praktiske små detaljene, og alle de økonomiske bekymringene, faller på henne. Det ironiske for meg som forfatter, er imidlertid at det er vanskelig å gjøre henne til den helten jeg ønsket at hun skulle være i denne romanen. Skurken er alltid mer spennende. Etter Uno finnes det enorme mengder materiale, velskrevne brev og avisartikler, bøker og referat. Om Emma er mindre skrevet. Hun hadde nok med sine evinnelige svangerskap og barselperioder og svært tette småbarn, som naturlig er.
Endelig skilt
Helt til hun plutselig får nok. Etter år med drømmer og ønsker om å få Uno til seg, og uendelig mange tilgivelser når han oppfører seg ille, forlanger Emma til slutt skilsmisse. Hvorfor er uklart, men Tikkanen framsetter en teori i boka. Emma er kun 31, men finner seg aldri noen ny mann etter dette. I stedet oppdrar og forsørger hun barna alene, kompetent og praktisk til det siste.
- Enda så mye jeg har lett, fant jeg ingen nye mannehistorier i livet hennes etter bruddet. Min teori er at hun hadde fått nok av menn. Hun hadde tre sønner, etter hvert også guttebarnebarn. Det var sikkert tilstrekkelig. Har man ansvar for små barn, er det evig behov for stillhet og ro. Endelig, da barna vokste til, fikk det. Hun var ikke interessert i å begynne på ny, med en ny mann.
Den Store Kjærligheten
Igjen kan Märta kjenne seg igjen:
- 28 år har gått siden min Henrik døde. Jeg har skrevet ned og husker for mye til å idealisere ham, men jeg vet likevel at det jeg opplevde var Kjærlighet. Det preger livet. For meg er det kanskje det nærmeste jeg kommer et svar på hvorfor sterke kvinner som Emma - og meg selv - faller for feil menn. Det handler om den virkelig store kjærligheten. Har man opplevd den, har man den med seg til man død. Det er faktisk verdt det.
gerd.elin.sandve@dagsavisen.no
«Har man ansvar for små barn, er det evig behov for stillhet og ro.»
Märta Tikkanen, forfatter
Märta Tikkanen
Svenskfinsk forfatter, journalist og feminist, født 1935 i Helsingfors.
Regnes som en av Nordens viktigste forfattere. Hennes best kjente verk er «Menn kan ikke voldtas» (1975) og «Århundrets kjærlighetssaga» (1979).
Var gift med en av forfatteren og illustratøren Henrik Tikkanen (1924-84), som er best kjent for oppgjøret med det svenskfinske borgerskapet i Finland. Han var alkoholiker, og forholdet de to imellom utgjør fundamentet i flere av Tikkanens bøker, særlig «To: Scener fra et kunstnerekteskap» fra 2004.
