– Med denne filmen vil jeg påvirke politikerne

– Jeg vil være med og sette dagsorden i den politiske debatten. Skole og barnehage vil bli viktig i valgkampen fram mot høstens stortingsvalg. Jeg vil at kunnskapsministeren skal se denne filmen, sier Margreth Olin.

I romjula får det norske kinopublikummet se de første bildene fra hennes nye film «Barndom», når traileren vises foran årets julefilmer på kino. Selv beskriver hun «Barndom» som «en protest».

– Stortingsmeldingen om barnehager, som kom i vår, heter «Tid til lek og læring». Da har man misforstått noe grunnleggende. Lek er læring. Det er noe av det jeg vil vise med «Barndom», sier Olin.

I ett år har hun fulgt barna i Aurora barnehage på Nesodden, for å lage en observerende dokumentar om barn og lek. «Barndom» er nå til vurdering for Berlin-festivalen i februar, og går opp på norske kinoer 3. mars. Over nyttår skal hun fortelle om filmprosjektet på filmfestivalen i Tromsø (9.-17. januar). Det var på Tromsø-festivalen i år at hun hadde premiere på filmen «Mannen fra Snåsa», som ble en eventyrlig suksess. Hele 170.000 nordmenn har gått på kino i 2016 for å se filmen om Snåsamannen. Det er mer enn noen annen norsk dokumentarfilm siden «Heftig og begeistret». 2016 har vært Margreth Olins store suksessår som filmskaper. Samtidig har hun stått i sitt livs vanskeligste kamp. Når hun møter Dagsavisen, kommer hun rett fra Sunnaas, der samboeren har vært på kontrollopphold, etter hjerneslaget han fikk i juni 2015, mens Olin jobbet med «Mannen fra Snåsa».

– Roy har mye humor og en genuint positiv innstilling til livet. Det var nok derfor jeg fant sammen med ham. Hans livsinnstilling gjør at han takler dette bedre enn kanskje jeg gjør, sier Olin.

Gjennom 2015 filmet hun Joralf Gjerstad i Nord-Trøndelag parallellt med at hun filmet i barnehagen på Nesodden. Så lå «Barndom» på vent mens hun klippet ferdig og lanserte filmen «Mannen fra Snåsa».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Steinerbarnehage

Det er snart ti år siden hun begynte det systematiske arbeidet med å finne en barnehage der hun kunne få tilgang til å filme, og tillatelse fra alle involverte. Hun endte opp med barnehagen på Nesodden der hennes egne barn gikk (de er nå 15 og 25). Aurora er en steinerbarnehage.

– I utgangspunktet var det ikke et poeng for meg å finne en steinerbarnehage, eller løfte fram steiner-pedagogikken. Det gjøres ikke noe nummer av det i filmen. Men jeg var avhengig av å finne en barnehage der det var rom for frilek, sier Olin.

– For å kunne slippe så tett på barna som vi trengte for å lage denne filmen, måtte vi ha tillatelser fra både ansatte og alle foreldre i en barnehage. Jeg var i kontakt med flere, og endte opp med den som mine barn hadde gått på. Det var forsåvidt tilfeldig, men det var der jeg fikk den tilliten jeg trengte, forteller Olin.

Allerede har hun involvert både Røde Kors, Utdanningsforbundet og Norske Sanitetskvinners Forening i førvisninger av filmen. I høst har hun holdt foredrag landet rundt i regi av Utdanningsforbundet, der hun har vist klipp fra filmen og snakket om filmens budskap. Utover våren blir det flere arrangementer rundt «Barndom».

– Jeg vil legge opp til arrangementer og debatter rundt filmen, der viktigheten av barns lek settes på agendaen. Ikke fordi jeg tror jeg sitter på sannheter som ingen andre har sett. Men min oppgave er å stille noen spørsmål, åpne opp noen andre perspektiver. Denne filmen kan gjøre det, sier Olin.

– Valgkampen kommer til å handle mye om skole og barnehage. Min film kan være et godt utgangspunkt for å diskutere ut fra hva som er barnets behov.

Strandas yngste kafedame

– Tanken om å lage en film som dette har jeg båret med meg helt fra min egen barndom, forteller Margreth Olin.

– Jeg vantrivdes da jeg gikk i barnehagen på Stranda. Vi var bare en flokk med unger som de voksne skyflet rundt på. Jeg ble ikke sett for den jeg var. Foreldrene mine drev Stranda Handelslag, i andre etasje over Handelslaget lå Grand Café, og der bodde Emma. Hun var ikke gift og hadde ikke barn, så hun hadde mye tid til meg da jeg var barn. Barn trenger de voksnes tid i en målestokk vi ikke helt tar inn over oss i dag, mener Olin.

– Så jeg likte godt å være sammen med «ho Emma». Men jeg måtte være i barnehagen mens foreldrene mine var på jobb, selv om jeg prøvde å overtale dem til å få slippe. Jeg husker godt den dagen jeg bestemte meg for å slutte i barnehagen, begynner Olin:

– Jeg var fem år, og jeg hadde falt av husken så den traff meg i bakhodet. Da tenkte jeg: Nå er det nok. Nå kan jeg ikke være her lenger. Jeg gjemte meg mens de andre ble skyflet inn for å spise matpakkene sine, og gikk ned til Stranda sentrum - det var noen kilometer. Der nede gikk jeg ikke inn til foreldrene mine, men opp til «ho Emma», og spurte om jeg kunne være hos henne mens foreldrene mine var på jobb. Det sa Emma ja til, og mamma syntes det var greit. Slik ble jeg Strandas yngste kafedame. Emma gjorde alle ting på ordentlig sammen med meg. Hvis Emma vasket, vasket jeg sammen med henne. Lagde hun mat, lagde jeg mat sammen med henne. Jeg ble tatt på alvor. Det var rom for meg til å få være et barn.

Barnehageopprøret

I «Barndom» ser man barnas lek følge årstidenes gang, ute og inne. De spiser snø og leker at det er tyggis, de drar på tur i skogen om våren og leker at de lager matprogram på tv, og de tar en rørende avskjed med hverandre og barnehagen når sommerferien kommer. Men man verken ser eller hører Margreth Olin. Filmen er en strengt observerende dokumentar. Likevel har Olin mye hun vil si med filmen.

– Jeg har lagd denne filmen fordi den moderne barndommen trenger beskyttelse. «Tidlig innsats» er blitt et motebegrep. Tidens melodi er at barn må tilegne seg kunnskap tidligere. Jeg tror det er motsatt. Barna må få lov til å utfolde seg mer. De må få utvikle seg i fred, sier Margreth Olin.

Da kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen la fram stortingsmeldingen om barnehager, skapte det stor debatt og førte til oppropet «barnehageopprøret 2016», der både forskere, fagfolk, barnehageansatte og forbundsledere protesterte mot blant annet kartlegging av ferdigheter og nye krav til språknorm i barnehagene.

– Under barnehageopprøret så vi at det som opprører folk som jobber med barn, er tanken på at barndommen blir fratatt sin egenverdi. Barnehagen blir sett på som forberedelse til skole, ikke en tid som har verdi i seg selv. Da 6-årsreformen ble innført, lovte politikerne landets foreldre at leken skulle bli med inn i skolen. Alle som jobber i skolen vet at det ikke ble slik. Det at man begynte ett år tidligere på skolen har ikke hatt noen effekt på lese- og skriveferdigheter. Og istedenfor at man nå spør seg om det var feil å ta fra 6-åringene ett år av barndommen, vil man innføre mer av det som ikke virker. Dette er symptomatisk på mange områder i dagens politikk. Man staker ut en ny kurs eller lager en ny reform uten å høre på de som står midt oppi det. Hvem er barnas stemme rundt bordet når politikerne tar beslutninger om barnehagen? Med denne filmen vil jeg løfte fram barnas stemme. Ikke min stemme. Barnas stemme, sier Olin.

Mistet livshåpet

I 2004 lagde Margreth Olin en dokumentarfilm om skoleungdom, «Ungdommens rå- skap», der hun fulgte en tiendeklasse gjennom et halvt år. Etter spillefilmen «Engelen» (2009) lagde hun dokumentarfilmen «De andre» i 2012, der hun fulgte enslige unge asylsøkere som ble sendt ut av Norge. Arbeidet med «De andre» preget Olin sterkt, forteller hun:

– Mange av filmene mine har glimt av lys, men også fravær av håp. 18-åringene som ble sendt ut av landet i «De andre», kom ikke tilbake til en en ny start i opprinnelseslandet. Alle fortsatte å flykte. Flere av ungdommene mistet livshåpet, de mistet evnen til å vare på seg selv. Det resulterte i selvskading, selvmordsforsøk og destruktivitet. De ble alvorlig psykisk syke. Jeg gikk tett på livene deres, og det ble elendighetsbeskrivelser –fordi dette var elendighet. Men etter det var jeg nødt til å gå et annet sted og se noe annet.

Resultatet ble det Olin kaller en «feelgood-dokumentar»: «Mannen fra Snåsa». Gjennom et helt liv har Joralf Gjerstad i bygda Snåsa i Nord-Trøndelag tatt imot mennesker fra hele landet, som en alternativ behandler. Han er omstridt og elsket, og filmen skapte både ny debatt og et kinofenomen som Olin aldri hadde opplevd maken til. Det var «rullatorrekord», som Olin sier det, på kinoer landet over.

– Jeg har aldri nådd et så stort publikum før. Og det er en stor glede i å nå det eldste publikummet, de som kanskje ikke går på kino lenger. Det gleder meg at filmen om Joralf skapte noe sosialt også. Hele familier gikk sammen på kino, sykehjem og eldreforeninger arrangerte kinoturer, sier Olin.

– Jeg har fått brev fra pensjonerte leger som skriver at de skulle ønske de kunne tatt seg like god tid til pasientene sine som Joralf gjorde, at de har lært noe av Joralf, og at filmen burde inn i undervisningen for leger og sykepleiere. Filmen har gitt mulighet til at folk kan snakke om det Joralf gjør på en ordentlig måte, uten de mest tabloide utslagene av debatten.

– For meg handler ikke dette om verken varme hender eller synskhet, men om mennesker som lever med alvorlig kronisk sykdom, og opplever at livet er nådeløst. Joralf er ikke en erstatning for legevitenskapen, han er et tillegg. Det sier han også selv.

– Jeg tror vi er begynt å oppleve en større forståelse for at mennesket ikke bare er det fysiske, men også det emosjonelle og det spirituelle. Joralf ser mennesker for det de er. Han dømmer dem ikke. Det mest utrolige han har gjort, er å tro på det gode. Tro på menneskets livskraft. Vi har en egen evne til selv å bearbeide det livet gjør med oss.

Fikk selv hjelp

Under arbeidet med filmen måtte Margreth Olin selv søke hjelp hos Snåsamannen. I juni 2015, mens Olin satt i klipperommet, kom beskjeden om at samboeren Roy Grønkvist hadde fått hjerneslag og blitt fraktet til Rikshospitalet. Olin slapp det hun hadde i hendene, klipperen kjørte henne til Rikshospitalet, mens hun ringte Joralf Gjerstad underveis.

– I tiden som fulgte ringte Joralf meg hver dag. Han var en stor støtte for meg. Ikke at jeg trodde Joralf kunne gjøre noe fra eller til med hjerneslaget. Men jeg skjønte at dette var noe som ville endre livet til mannen min og meg, og Joralf var den jeg kunne spørre til råds. «Du må stole på legene», sa han stadig, samtidig som han sa: «Vær hos mannen din hele tiden. Ikke gå fra han. Det kan gå galt». Og det var jo riktig.

– Selv om mannen min ble behandlet av de fremste kirurgene, var det stor sannsynlighet for at dette ikke ville gå bra. Joralf pyntet ikke på noe. At han sa det rett ut, opplevde jeg var å bli tatt på alvor. Ikke alle ville klart det. Men Joralf ser hele deg.

– Vi har vært mye på Ullevaal det siste året, og jeg har opplevd det som godt å komme dit, i en krevende livssituasjon. De viser en omsorg og en forståelse, og ser hva folk står i, de ser folk for hva de er - i likhet med Joralf. Vi har et helt enestående helsevesen i dette landet.

– Det har vært et år preget av store kontraster. Men det har vært bra å kunne jobbe når noe slikt ting skjer. Å bli rammet av sykdom på denne måten, føles som om noe ramler sammen. Da er det fint å ha arbeidet som noe som ligger fast. At Joralf-filmen gikk så bra, balanserte noe i livet, fastslår Olin, som i år feirer jul hos foreldrene på Stranda for å feire jul sammen med samboeren og hennes to barn.

– Film kan endre liv

Olins arbeide som sosialt engasjert filmskaper har gjort at hun blir oppfattet som et slags nasjonalt ombud, særlig i saker om barnevern og asylsøknader. Etter suksessen med «Mannen fra Snåsa» har det bare økt på.

– Jeg har stor pågang av folk som kommer til meg, som har hatt det vanskelig og vil jeg skal lage film om livene deres. Det krever et større apparat enn jeg har rundt meg. Noen henviser jeg til NRK Brennpunkt, som kan lage mer journalistisk vinklede saker. En kinodokumentar er noe annet. Min metode får fram andre sider ved et sakskompleks, sier Olin.

– Dokumentaristens oppgave er å se den andre fortellingen, med det andre blikket, en annen måte å se på. Dokumentarfilm er kreativ behandling av samtiden. Mine filmer belyser verdispørsmål i vår tid. Og jeg tror at film kan endre liv. Film kan bevege seeren til å handle, sier Olin.

– Ofte blir jeg stoppet på gaten. Her nylig, rett ved Stortinget, ble jeg stoppet av en kvinne som ville takke meg for at hun var blitt mor. Hun og mannen hennes hadde sett «De andre», og deretter valgt å ta til seg et fosterbarn. Dette hadde fått stor betydning for dem.

– Etter en prøvevisning av «Barndom» kom en kvinne bort til meg med tårer i øynene og sa «jeg skal gå hjem og være en annen mor for barna mine». Da har jeg allerede oppnådd mye med denne filmen.