Annonse
Martin Luther er blitt markert over hele Europa gjennom 2017. Her fra en utstilling i Wittenberg i vår.

Mannen som splittet Europa

For 500 år siden i dag kom Martin Luther med de 95 tesene som forandret Europa for alltid.

Annonse
Kultur

 

En julidag i 1505 kom en ung mann ut for et voldsomt tordenvær et sted utenfor byen Erfurt i det tyske kurfyrstedømmet Sachsen. Så redd ble 22-åringen for å bli truffet av lynet, at han lovet den hellige Anna, jomfru Marias mor: Slapp han levende fra dette, skulle han droppe planen om jusstudier, og vie sitt liv til Gud. Bare et par uker senere gikk Martin Luther i kloster. Senere ble han utdannet teolog, professor og ordinert prest, og 31. oktober 1517 sendte han ut sine 95 teser om det han syns var galt med pavekirken i Roma. Det ble starten på den lutherske reformasjonen, som skulle komme til å få store politiske, økonomiske, militære og religiøse følger i de 500 årene som fulgte. Blant annet ble Europa splittet i to deler, en katolsk og en protestantisk, og verden ble aldri den samme igjen.

Dagsavisens anmeldelse av Martin Luther-biografi: Propagandist av Guds nåde (Dagsavisen pluss - krever abonnement)

Avlatshandelen

De 95 tesene, eller læresetningene, handlet for en stor del om den såkalte avlatshandelen, som var særlig utbredt i den delen av det tyske området der Martin Luther virket. Luther mente det var galt at pavekirken skulle tjene seg rik på folk som fryktet pinslene i skjærsilden. For å slippe unna de verste pinslene, kunne man kjøpe avlatsbrev, som skulle forkortet pinen for de arme sjelene i skjærsilden. Men Luther utfordret også tolkningen av nattverden, og måten den ble utført på. Tesene ble sendt i brevs form til sine to nærmeste biskoper, og ble senere trykt opp i mange eksemplarer og spredt over hele Europa. Det er fortsatt uavklart om den stemmer, den kjente myten om den sinte og opprørske mannen som rent fysisk spikrer opp de 95 tesene på døren til slottskirken i Wittenberg, ifølge dagens Luther-forskere. Slike oppslag var imidlertid vanlige i datidens debatt- og universitetsmiljø, så man kan slett ikke utelukke at Luther eller universitetets vaktmester gjorde dette.

– Martin Luther var kritisk til ulike sider ved den katolske pavekirken lenge før han ble opptatt av avlatshandelen, sier Tarald Rasmussen, professor i kirkehistorie med Martin Luther og reformasjonen som spesialdistanse.

– Allerede som ung munk var han kritisk til mange sider av kirkeinstitusjonen, ut fra egen lesning av Bibelen. Han var en begavet student som tolket bibeltekstene ut fra humanistenes metodiske idealer. Så dette kom ikke som lyn fra klar himmel i 1517, det var mye kirkekritikk hos Luther også før de 95 tesene, sier Rasmussen, som trekker fram at forskerne virkelig vet svært mye om Martin Luther. Selv etterlot han seg uvanlig mange tekster og skriftlige kilder, i tillegg til at folk skrev ned prekenene og bordtalene hans, og bevarte hans brev.

– Det har kommet hundrevis av Luther-biografier i alle århundrer siden 1550-tallet og fram til dag, basert på disse fyldige kildene. Martin Luther er en mann som er blitt både lovprist og utskjelt og tolket på mange forskjellige måter. Han har blitt sett på som en troshelt, jødehater, nasjonalist, som en profet og som en fredelig og dypt religiøs mann. På grunn av de gode kildene kjenner vi til og med hans sykdomshistorie og hans drømmer.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

God timing

Luther var også heldig med timingen for sitt opprør. Han ble født 10. november 1483, i samme århundre som Johann Gutenberg hadde utviklet boktrykkerkunsten.

– Etter at Martin Luther sendte ut de 95 tesene i 1517, ble han nærmest superkjendis på rekordtid, sier Rasmussen.

– Allerede i 1519–1520 var Martin Luther Europas mest berømte mann. Han var mye av en mediestrateg, som tett fulgte prosessen for å trykke opp sine tidlige skrifter. Han var opptatt av at forsidene var fine og at tekstene ble spredt rundt fortest mulig. Avlatstesene ble trykt opp i flere byer samtidig. Som Leipzig, Basel og Nürnberg, alle viktige knutepunkt for kommunikasjon, sier Rasmussen, som forteller at Luther senere masseproduserte politiske propagandaskrifter, der paven ble framstilt som Antikrist.

– De var grove og gikk veldig langt, og ble kalt spottebilder. De ble spredt fort og billig ut i Europa som flygeblader, sier Rasmussen.

Straffen var døden

Dette var livsfarlig å gjøre i 1500-tallets Europa. Paven ble naturlig nok ikke særlig fornøyd over kritikken i tesene, eller å bli hengt ut som Antikrist. Han hevdet at Martin Luther var en kjetter, der straffen var døden. Den tyske keiseren kalte ham i 1521 inn til riksdagen i Worms, og oppfordret ham der til å ta tilbake sin vranglære. «Nei», sa Martin Luther, selv om han visste hva prisen var for å drive med kjetteri. Han risikerte å bli brent.

– Her ser vi utvilsomt noe heroisk ved Martin Luther. Folk sa til ham: «Hvordan kan du, en prest fra periferien, stå der foran paven og de kirkerettslærde som mener noe helt annet enn deg, og likevel si at du alene har rett og alle de andre tar feil»? Han sto på sitt, selv om han visste han kunne bli henrettet. Særlig på 1800-tallet blir hendelsen i Worms trukket fram som et eksempel på det modige enkeltmennesket som sto imot makten uten tanke på hva det ville koste, sier Rasmussen.

Men Martin Luther ble, som vi vet, aldri brent som kjetter. Han døde som en 62 år gammel mann i sin fødeby Eisleben, den 18. februar 1546. Og etter riksdagen i Worms i 1521, hadde han en ting andre reformatorer og pavekritikere på 1500-tallet manglet: En mektig beskytter. Luther ble holdt i skjul av kurfyrst Fredrik den Vise av Sachsen, som av ulike grunner fant det opportunt å beskytte den populære læreren ved universitetet i Wittenberg.

Les også: Rocker ved reformasjonen

Kontroll over kirken

Så langt Martin Luther. Det var kanskje etter hans død at reformasjonen fikk fart på seg, og førte til store endringer ute i Europa i århundrene som fulgte. I land etter land særlig i det nordlige Europa brøt man med katolisismen og pavekirken, og under ulike politiske omstendigheter tok konger og fyrster kontroll over kirken og alt dens gods.

– Etter Martin Luthers død ble lutherismen både brukt og misbrukt av europeiske fyrster og monarker for sikre seg makt, sier forfatter og universitetslektor Kjetil Evjen fra Universitetet i Bergen. Han jobbet sammen med den nylig avdøde professor Frank Aarebrot om mursteinen «Reformasjonen», som nylig kom ut. Her har de særlig lagt vekt på de mer maktpolitiske sidene ved reformasjonen, som krigene som ble utløst og som holdt på å rive Europa i filler. Trettiårskrigen fra 1618–1648 var den verste.

– Noen har sammenlignet dette med oppløsningen av Jugoslavia, der religioner levde side om side. Så eksploderte det, og hat, konflikt og splittelse oppstår mellom folkegruppene», sier Evjen, som sammen med Aarebrot har sett på reaksjoner og motreaksjoner, direkte og indirekte følger av reformasjonen. Ikke bare ble gudstjenestene endret i form og innhold, og latin som kirkespråk ble erstattet av nasjonale språk – reformasjonen førte også til nye måter å organisere statene på. Pavemakten var eliminert, konger og fyrster tok full kontroll over kirken og religionen – på godt og vondt.

– For å ta Danmark-Norge som et eksempel: Her ble reformasjonen i årene 1536–1537 innført og styrt og ovenfra av danske kong Christian III. Prestene ble statsansatte tjenestemenn, og dette leder opp mot eneveldet Danmark-Norge, der de siste restene av norsk selvstendighet forsvant. Den norske erkebiskopen måtte flykte og det norske riksrådet ble oppløst, fordi de var på feil side under en dansk innbyrdeskrig mellom katolikker og protestanter, forteller Evjen til Dagsavisen. Han legger til at man forsøkte å være forsiktige i Norge, der katolisismen sto sterkt. Å omvende befolkningen til protestantismen ble en gradvis prosess som startet i de store byene, og man så lenge gjennom fingrene med helgendyrkelse i avsidesliggende fjellbygder. Det var først med 1700-tallets obligatoriske konfirmasjonsundervisning at man kan si at reformasjonen var fullført i Norge. Slik ble også dansk helt og fullt skriftspråket i Norge, men det gamle norrøne språket hadde vært på vikende front også før reformasjonen.

– Siden kom det motreaksjoner. Luther gjorde opprør mot autoriteten, så ble lutheranerne autoriteten, og som kom det opprør mot dem igjen, sier Evjen.

– Som den lavkirkelige bevegelsen i Norge tidlig på 1800, anført av Hans Nielsen Haugen, som gjenoppdaget «den egentlige Luther». Haugianerne blir den sterke statens motstandere, og er med på å kjempe fram demokrati og ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og en sterkere stilling for kvinner.

– Hva slags spor kan vi se av Martin Luther kan vi se i Norge i vår tid?

– Vi kan blant annet se det i diskusjonene vi har rundt skilsmissen mellom kirke og stat, sier Evjen, som legger til at den statlige, norske frykten for katolske misjonærer satt lenge i. Først i 1956 vedtok Stortinget at de katolske jesuittprestene skulle få komme inn i landet – mot KrF og deler av Høyres stemmer. Godt over 400 år etter at Martin Luther sendte ut sine 95 teser i 1517.

Annonse