Kultur

– Må ha det gøy når jeg skriver

Forfatter A. Audhild Solberg har god kontakt med sin indre 12-åring. Det blir det bestselgere av.

Bilde 1 av 2

– Jeg skriver det jeg selv ville likt å lese som barn. Jeg husker veldig godt hvordan det var å være 12 år, og valgte bevisst å skrive om akkurat den alderen. Det å være på leirskole og være veldig forelska, det husker jeg godt, sier hun.

Bøkene er mye basert på egne minner og følelser.

– Da jeg skrev den første boka hadde jeg knapt snakket med en 12-åring siden jeg var 12 år selv. Jeg har bare tappet inn i en stemning som falt meg ganske naturlig. Jeg har veldig god kontakt med den indre 12-åringen min, ler hun.

Superbitchene

Hovedpersonen i superbitch-bøkene er 12 år gamle Anne Bea – eller Annebino, som hun kalles. Anne Bea har albinisme, og det gjør at hun havner nesten nederst på rangstigen på skolen. De fæleste på skolen er superbitchene – de som selv mener de er skolens kuleste.

– Bøkene handler mye om det å føle seg utenfor?

– Det med klasseromsdynamikk er ganske spesielt. Som barn var jeg veldig klar over hvor jeg var på rangstigen. Jeg hadde alltid venner, og ble aldri mobbet, men jeg var fullstendig klar over at jeg ikke var den kuleste i klassen. Det å plassere seg selv i forhold til andre er jo noe man gjør også som voksen, men man gjør det nok enda mer som barn. På barne- og ungdomsskolen er det uhyre viktig å passe inn, og være en del av fellesskapet.

– De er gode på hersketeknikker, superbitchene i bøkene?

– Ja, og det er noe som man lærer tidlig. Gutta kan være ganske utspekulerte, de òg, men jeg tror det er typisk jenter å fryse hverandre ut og hviske bak ryggen. Og dette med blikking er noe jenter er gode på. Den der bitte lille bevegelsen med øynene – det er så vidt de himler lite grann. Men akkurat nok til at du skjønner at du er fullstendig idiot.

Humor

Temaet til tross, bøkene er fulle av humor. Anne Bea har et godt nettverk i form av bestekompisen Nils og gode voksne. Anne Bea får sine triumfer, og superbitchene får som fortjent. Til mye komikk underveis. For barnebøker skal være morsomme, mener Solberg.

– Jeg liker å le mens jeg skriver. Jeg koser meg mye mer når jeg skriver med humor. Bøkene om Anne Bea er preget av min ironiske stil, sier Solberg.

Den tredje boka i serien kommer i august, og har fått tittelen «Det spøker for superbitchene». Boka beskriver hun som «Skam møter Ondskapens hotell».

– Denne gangen hadde jeg lyst til å ta gjengen ut av klasserommet. Derfor har jeg sendt dem på leirskole, til et ganske avsidesliggende høyfjellshotell, der det går rykter om at det spøker. Her blir det både humor, skrekk og romantikk, sier hun.

– Faktisk ble jeg ganske redd selv da jeg satt og skrev. For å komme i den rette stemningen, hadde jeg på meg øreklokker og hørte på musikk fra skrekkfilmer. Det gikk mye i musikken fra Halloween-filmene og de siste Batman-filmene. Jeg levde meg så inn i handlingen at jeg hylte høyt da noen kom og tok meg på skulderen mens jeg satt og skrev, ler hun.

Anne fra Bjørkely

– Hva slags bøker likte du selv å lese?

– Favorittboka mi var «Anne fra Bjørkely». Muligens fordi hun hadde fregner og rødt hår, slik som meg. Det jeg virkelig hatet, var de sosialrealistiske ungdomsromanene som kom på 80-tallet. Jeg bodde i ei lita bygd i Telemark, og var opptatt av identifikasjon. For meg var disse bøkene fullstendig fjerne. Jeg hadde jo ikke kjæreste engang.

Forfatteren får god kontakt med de unge leserne når hun reiser rundt på skoler og snakker om bøkene.

– Det som gjør sterkest inntrykk, er de barna som sier de kjenner seg igjen i Anne Bea. Du kjenner dem fort igjen – de blir alltid igjen i salen og kommer bort etter at de andre har gått. De håper at de kjipe jentene i klassen kan lese bøkene, slik at de kan skjønne hvordan det er.

Mer fra Dagsavisen