Lysende skuespill og mørk materie

5

TEATER

«Heisenberg»

Av: Simon Stephens

Regi: Erik Ulfsby

Med: Maria Blokhus og Bjørn Floberg

Det Norske Teatret, Scene 2

«Heisenberg» er to skuespilleres triumfferd gjennom en tekst preget av dulgte følelser, overraskelser og et lag av knasende usikkerhet som bidrar til nettopp den dybden en slik fortelling trenger. Om Georgie Burns, en kvinne på 39 (Marie Blokhus) og Alex Priest, en mann på 72 (Bjørn Floberg), som tross aldersforskjellen finner holdepunkter hos hverandre de ikke greier å fri seg fra. De kommer i prat på en jernbanestasjon i London, rettere sagt er det hun som står for praten, mens han sitter mutt og sta på sin benk, innesluttet i et skall som han har forsont seg med så vel følelsesmessig som fysisk siden 50-tallet. Men han skal snart krakelere. Hun en lystløgner, en åpenhjertig sådan som stadig og uten blygsel endrer sin egen historie uten at du av den grunn vet hva som er sannheten eller ikke. For Alex spiller det mindre rolle hva som er sant, og utover det at de tiltrekkes av hverandre, uten at man helt kan sette fingeren på hvorfor, er den verbale leken limet som fester dem sammen.

Les intervju med Marie Blokhus: En dobbel dose Blokhus

Den engelske dramatikeren Simon Stephens, som et norsk publikum kjenner fra «Det merkelege som hende med hunden den natta», har sagt han vil utforske det intuitive og det instinktive med dette stykket, som ble skrevet på en måte hvor ikke engang han visste hva den neste replikken ville bli. Slik virker det også, og denne uforbeholdne direktheten åpner for så mange lag mellom linjene at «Heisenberg» blir noe langt mer og en definitivt atypisk versjon av hva det lett kunne blitt, et klisjémettet stykke om eldre mann møter ung kvinne. Fysikeren Werner Heisenberg som har gitt tittel til stykket, oppfant «uskarphetsrelasjon» i kvantemekanikken. Her utgjør uttrykket en litt påklistret målestokk i sammenhengen, den som sier at både posisjon og bevegelsesmengde til en partikkel ikke kan bestemmes skarpt ved samtidig måling.

Les også anmeldesle av 1984: Går i strupen på nåtiden

Like viktig er det som i kvantemekanikken ikke kan unngås eller omgås, og det regissør Erik Ulfsby også vektlegger i denne fortellingen er en skarpt tegnet tilhørighet så vel geografisk som klassemessig. Alex er slakter med eget utsalg i en tid da ingen lenger kjøper ferskt kjøtt over disk. Han går lange turer på Londons østkant og er en musikkelsker av rang. Hans «rap» over hva slags musikk han liker blir et høydepunkt, nærmest som en dampventil som slipper ut trykket. Det starter med opera og klassisk, men så kommer listen som inkluderer heavy metal, dubstep og til slutt grime, som ikke bare plasserer stykket geografisk på østkanten i London, men også peker mot et sosialt skifte som oppsto i den kulturelle undergrunnen, og som nå er i ferd med å utgjøre et kulturpolitisk jordskjelv i den engelske storbyen, ikke ulikt det jordskjelvet som Georgie og Alex gjennomgår. Utgangspunktet er en liten gnist som opphever alle forskjeller, men på kjøpet kommer erkjennelsene og de tilbakelagte hemmelighetene til overflaten.

Les også: Blir handelsreisende

Teksten river, napper og underholder, og gjør «Heisenberg» langt mer allmenn enn stykkets tittel skulle indikere, men mest av alt er det imponerende skuespill. Marie Blokhus nærmest danser verbalt gjennom forestillingen, totalt fri for noen stengsler som kunne stanset eller bremset talestrømmen og de små eksplosjonene av følelsesutbrudd. Hennes Georgie kunne vært en figur hentet fra en Mike Leigh-film, sammensatt og rørende, og hun trekkes mot Alex som møllen mot lyset, hvor ethvert tilløp til motvilje synes å ha stikk motsatt effekt. Han er som en forknytt ball, med armer og bein nærmest som en brynje før han åpner opp. Bjørn Flobergs spillestil er gjenkjennelig i Alex’ mutte og motstridige ytre, men sjelden har vi sett han spille oppvåknende letthet på en mer intuitiv og medrivende og måte, like lett som skyen Alex etter hvert svever på.

Les også: Salig julekaos

Sammen knytter de to usynlige bånd rundt sine to rollefigurer som gir en sjelden sammensatt enhet mellom to skuespillere som ene og alene bærer tyngden på scenen. Scenograf Mia Runningen lar de sparsommelige rekvisittene speile det grunnleggende gjennom interiørmessige hamskifter og bruk av lys, mens musiker Ståle Sletners tangenter fargelegger skifter og utvikling. Scenen for øvrig er mørk, men skuespillernes inderlige samstemthet og individuelle briljans er mer strålende enn om de så hadde satt inn en lyskaster.