Lover flere bøker om Veum

I 1976 fikk Gunnar Staalesen en ide. Etter å ha skrevet to krimbøker om politietterforskerne Dumbo og Maskefjes, ville han prøve noe nytt: å overføre den hardkokte, amerikanske krimmen til norske forhold. Hovedpersonen var en privatetterforsker med fortid i barnevernet. 40 år senere har Varg Veum fått sin egen statue foran bygget der han har kontor, tyske turister kommer til byen for å gå i etterforskerens fotspor, Varg Veum har fått sin egen akevitt og den 15. oktober får også 40-års jubilanten sin egen bayer. På hotellet der Varg Veum har kontoradresse, kan folk booke rommet der kontoret til Veum ville vært. Hotellets bar har drinker med navn hentet fra bøkene.

– Jeg hadde jo ingen anelse om at det skulle bli en slik suksess. Jeg var bare spent på om ideen ville fungere. Men det gjorde den heldigvis, sier Staalesen.

Les anmeldelse: Bra driv i Bergen

Tilbake i tid

Handlingen i den nye boken, «Storesøster», er lagt til 2003. Det har sin logiske forklaring.

– Jeg hadde et syv års opphold fra Varg Veum-bøkene da jeg skrev Bergens-trilogien. Da jeg begynte å skrive om Veum igjen, måtte jeg ta et valg: skulle jeg fortsette der jeg slapp, eller flytte handlingen syv år frem? Da ville det i så fall vært et stort tomrom i historien til Varg som vi ikke ville visst noe om. Dessuten ville Varg vært mye eldre. Ved å legge handlingen tilbake i tid, kan jeg holde på med serien et stykke lenger, forklarer han.

For Staalesen er klar på at serien om Veum ikke kan fortsette i det uendelige.

– Jeg ser for meg at Veum kan holde på til rundt pensjonsalder, men stort lenger enn det tror jeg ikke at jeg vil holde på. Men det blir nok en 5-6 bøker til, og jeg har allerede ideen til neste bok klart, sier han.

I den siste boken er Varg Veum blitt 61 år. For Staalesen har det vært naturlig å la etterforskeren eldes i løpet av serien.

– Da Agatha Christie begynte å skrive om Poirot, var han pensjonert etterforsker fra politiet. 50 år senere skrev hun om ham fortsatt, og det aksepterer man jo i det universet hun har skapt. Men for meg var det naturlig å la Veum bli eldre. Jeg har blitt vant til å leve med ham, og vet hvordan han tenker og reagerer. Fordelen med å la Veum bli eldre, er at han blir mer troverdig. Han gjenspeiler sin egen tid og ytre hendelser som preger samfunnet, slik som 11. september. Ulempen er selvsagt at han på et eller annet tidspunkt blir for gammel. Da jeg satte meg ned og skrev den første boka om Veum, så gjorde jeg ham fem år eldre enn meg selv. Det har jeg angret på i ettertid – jeg burde gjort ham fem år yngre, humrer han.

Men det problemet har Staalesen funnet en løsning på. Den innebærer at Veums sønn Thomas overtar stafettpinnen.

– Jeg har en ide om hvordan serien skal slutte. Planen er å la Veum bli funnet død på kontoret sitt. Når sønnen Thomas skal rydde ut av kontoret, så kommer han over papirer som tyder på at Veum var midt i en etterforskning da han døde – og at han sannsynligvis har blitt drept. Thomas begynner å etterforske og oppklarer saken – og finner dermed sitt kall. Og da har jeg en fordel – Thomas er mye yngre enn meg, så jeg kan skrive om ham i mange år fremover, smiler Staalesen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Veums familie

I den siste boken, «Storesøster» får man vite mer om Veums familiebakgrunn. Boken begynner med at Veums halvsøster plutselig kommer på kontoret hans, og ber ham etterforske forsvinningen av en ung kvinne. Dette er første gang Veum møter sin søster. Gjennom henne får han vite mer om sin egen bakgrunn.

For leserne er ikke historien helt ukjent. Den dukker opp i Staalesens Bergenstrilogi, hvor Veum løser en gammel mordgåte. Her får vi også vite mer om Veums familie, over flere generasjoner.

At Veum skulle være en del av Bergenstrilogien, var langt fra planlagt.

– Det er første gang jeg har opplevd at en litterær skikkelse har tatt makten over meg og gjort noe helt uventet. I ettertid kan jeg ikke se hvordan jeg fikk ideen om å skrive Veum inn i Bergenstrilogien. Det var som om Veum ville inn i historien. Da måtte jeg jo også skrive om Veums familie, om foreldrene og morfaren hans. Siden har dette blitt liggende i bakhodet. På et eller annet tidspunkt måtte jeg la Varg komme på sporet av sin hemmelige far. I boken får Varg en sterk mistanke om at faren hans var saksofonist og at jazzinteressen hans ligger i genene.

Gunnar Staalesen: Med utsikt til kirkegården – en kriminalforfatters bekjennelser

Raymond Chandler

Bokas tittel, «Storesøster» er ingen tilfeldighet. Den er et lite nikk til en av Staalesens litterære forbilder.

– Det er en referanse til Raymond Chandlers «The Little Sister». Den ene storesøsteren her er Varg Veums halvsøster, men i boka får vi tre parallelle søsterforhold på ulike steder.

Selv om Raymond Chandler er et forbilde, er Varg Veum-skikkelsen ikke så hardkokt som Philip Marlowe.

– Varg Veum står mye nærmere Ross Macdonalds skikkelse Lew Archer enn Philip Marlowe. Lew Archer er en gjennomført sympatisk etterforsker som har mye til felles med Veum.

– Hvor viktig er det at den skyldige i bøkene får sin straff?

– Det er i hvert fall viktig at den skyldige blir avslørt, at man kommer frem til sannheten. Det er sjelden at ondskapen i bøkene er planlagt. Som regel er det mennesker som har havnet i en situasjon og blitt drevet til sine handlinger. Den skyldige er i like stor grad et offer for omstendighetene. Veum er jo sosionom, og har derfor ofte en forståelse for hvorfor folk gjør som de gjør. Man får en slags medlidenhet med vedkommende, og derfor slutter også ofte bøkene med en melankolsk stemning.

Bergen en hovedperson

Den melankolske stemningen blir understreket av byen Bergen. Flere byer har blitt uløselig knyttet til sine krimhelter: Morse og Oxford, Sherlock Holmes og London, Maigret og Paris. Det samme gjelder Veum og Bergen – byen blir den andre hovedpersonen i serien.

– Bergen er en veldig visuell by, med fjell, natur og mørk himmel. Den har en film noir-stemning. Jeg prøver å gi poetiske bilder av landskap og vær i bøkene, sier Staalesen og utdyper:

– Jeg vet at mange sier at Varg Veum-bøkene innførte sosialrealismen i norsk krim. Men på mange måter vil jeg si at dette er poetisk realisme. Det er realisme i fortellingene, men språket er fullt av metaforer og poetiske bilder. Fortellerstemmen er mer poet enn sosialrealist, sier forfatteren.

Les også: Vargtimmen slutt