Kultur

Livet under lupen

Hvem har egentlig laget spørsmålene i PISA-testen våre barn måles etter? Testsamfunnets mekanismer skaper quizshow til ettertanke i «Fridomens vegar».

Bilde 1 av 3

5

TEATER

«Fridomens vegar»

Konsept og regi: Tore Vagn Lid

Scenografi (leder): Kyrre Bjørkås

Med: Ane Dahl Torp, Marie Blokhus, Joachim Rafaelsen.

Musiker: Thomas Valeur

Det Norske Teatret, Scene 2

Når «Quiz-Dan» inntar teaterrommet er det ikke bare kunnskaper og underholdningsteft som settes på prøve, men hele vårt samfunns krav til evaluering og testing av oss selv og omgivelsene. For publikum blir det en øvelse i omstilling, både som quizdeltakere, aktører og tilskuere til et underliggende drama på flere plan, der skuespillernes historier veves inn i stykkets premiss: testsamfunnets nådeløse innflytelse på individ og valg. Den stadige utviklingen innen teknologiske og psykologiske testteknikker skal gi oss større valgfrihet. Men resultatet er at valgene innskrenker friheten i den grad at mangfold og egenart forsvinner. Når stykket sakte men sikkert og bokstavelig talt stiller spørsmål ved de ideologiene som ligger forut for sorteringssamfunnet slik vi ser det utfolde seg i dag, i skolene, i valg av partner, i yrkeslivet og ved livet i seg selv i kraft av genteknologiens nådeløse avsløringer, manes ubehaget fram og bryner seg mot underholdningsmagneten som ligger i det ytre «showets» natur.

Les også: Scener fra et testsamfunn

Som teater er det ikke snakk om å rive den fjerde veggen, det vil si den mellom skuespillere og publikum. I «Fridomens vegar» er alle vegger opphevet. Se for deg at du er deltaker i en quizkveld, enten det er på en café eller i et TV-studio. Du setter deg ned som en del av en gruppe som velger lagleder og gir seg selv navn, går i baren i de innlagte pausene og tennes av at konkurransen er reell, alt fra ren «popquiz» til mer vitenskapelig boring i de ideologiske grunnfjellene som ender med at det kåres en vinner. Selvsagt er valget av form også risikofylt, fordi man aldri kan vite om publikum er med på notene. I metateatrets ånd, der stykkets skuespillere også er arbeidstakere og premissleverandører i møte med en innleid konsulentfirma som skal måle effektiviteten og bestemme om nye kontrakter skal inngås, berøres selvsagt også quizteatrets livsgrunnlag i en bedrift der bunnlinjen veies opp mot kunstnerisk relevans.

Les også: Slik blir teaterhøsten

Med film på lerretene rundt, handlinger på flere plan, en fortellerstemme, skuespillere og tilskueren som deltaker, er dette nytt og ambisiøst teater som i sine beste stunder er en totalopplevelse av de sjeldne. Legg til musikk, utstrakte grafiske framstillinger av de ulike testvariantene og en detaljrik scenografi, og ambisjonene blir av en slik størrelsesorden at konsentrasjonen lett glipper i overgangene, både for publikum og for skuespillerne. De er en trio som både er quizverter og aktører i sitt eget hverdagsdrama. Ane Dahl Torp er «Marie», mens Marie Blokhus er «Ane». Joachim Rafaelsen er «Bjørn», mens Bjørn Sundquist selv kun er å se som en rollestolkjørende vismann i filmsekvensene sammen med barna som leter etter PISA-svar, og han er også den stadig tilbakevendende fortellerstemmen som med profetisk kraft skisserer dramaet for quiztrioens føtter.

Det som først framstår som et uskyldig spørreshow, får etter hvert ettertenksomme og ubehagelige anstrøk etter hvert som spørsmål og svaralternativer antyder tematikkens dybde, og skuespillernes innbyrdes forsøk på å unnslippe de ubehagelige kontrollene de underlegges. I spennet mellom den lette underholdningsformelen og tematikkens skremmende framtidsvisjon, oppstår nyskapende teater som utfordrer.

Mer fra Dagsavisen