Kultur

Liv Ullmanns stille triumf

Liv Ullmanns oppsetning av Ingmar Bergmans «Fortrolige samtaler» er mektig og medrivende.

Bilde 1 av 3

5

TEATER

«Fortrolige samtaler»

Av Ingmar Bergman

Regi: Liv Ullmann

Med: Marte Engebrigtsen, Bjørn Skagestad, Kari Simonsen, Anneke von der Lippe, Mattis Herman Nyquist, Liv Bernhoft Osa, Hermann Sabado.

Nationaltheatret/Riksteatret

Sannheten gjør vondt, det samme gjør ufriheten. Og kjærligheten. Det er de enkleste og reneste spørsmålene som volder mest smerte i Liv Ullmanns «fortrolige samtaler», dramatisert av regissøren selv over Ingmar Bergmans tekst basert på dagbøkene til hans egen mor Karin om hennes ekteskap med vikarpresten Erik. I stykket har Bergmans foreldre fått navnene Anna og Henrik. Det utslagsgivende for den intime, likevel allmenngyldige handlingen er når Anna 36 år gammel velger å betro seg til sognepresten Jacob. I lang tid har hun hatt et forhold til en mye yngre mann, Thomas. Det er et forhold som stikker dypt, dypere enn med Henrik og så besettende at det bryter de konvensjonelle reglene som øver preg på den lille barnefamilien. Jacob ber henne innstendig om å bryte forholdet til Thomas og fortelle Henrik sannheten. Alternativet for Anna ville vært å brenne inne med en altoverskyggende hemmelighet, men spørsmålet er om sannheten i dette tilfellet, sammen med Annas målestokk på frihet, volder mer skade enn utroskapen i seg selv.

Livsvennen Liv Ullmann var ifølge Bergman selv den eneste som kunne gi seg i kast med denne materien. Hun gjorde det til fullkommenhet i TV-serien og i filmadapsjonen av «Fortrolige samtaler», og når hun dramatiserer materien til teater tviholder hun på samtalens ubrytelige kraft. Annas samtaler med Jacob (Bjørn Skagestad), med mannen Henrik (Mattis Herman Nyquist), elskeren Thomas (Hermann Sabado), venninnen Märta (Anneke von der Lippe) og moren (Liv Bernhoft Osa), bindes sammen av fortelleren i Kari Simonsens skikkelse. Hun bærer Bergmans analytiske konklusjoner rundt moren valg og Ullmanns videre tolkning som bruer mellom de ulike sekvensene som i oppstykket tid speiler et halvt liv.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Samtidig som det er en fortelling om Annas frihetstrang og en kjærlighet så overdøvende at den ikke lar seg binde, er det også en historie om et Sverige i en brytningstid, hvor kirkens dogmatiske undertrykkelse slipper taket og den moderne kvinnen famler på nyvunnet land. Anna ble oppdratt til frihet av moren, men samtalen dem imellom viser likevel hvor stor endringen av begrepet er på bare den ene generasjonen. Presten Jacob er fastlåst i sine forestillinger, likevel er det han Anna henvender seg til først. Det er en utfordring for dem begge, og for Annas del gir den kimen til både en trass og til en barmhjertighetstolkning av egen skyldfølelse. Dominoeffekten i dette etterlater flere ofre og mye smerte, mest for Henrik. De store forestillingene brer seg tematisk over ære og makt, skyld og anger, trofasthet, oppbrudd og ensomhet, ikke bare ut fra gjerning, men også innenfor tosomheten. De ulike samtalene, i formen nærmest som skriftemål, blir Annas veiviser videre i livet, og i dobbelt forstand bærer hun bildet av de sterke kvinnene i fortellingen opp mot mennene som brister i motgangen.

LES OGSÅ: Elsket å jobbe med Liv Ullmann

Ingmar Bergmans foreldre hadde et vanskelig ekteskap, og «Fortrolige samtaler» er det av Bergmans manus rundt dette som går tettest på kjernen. Det ble til etter at Bergman utover 1980 og 90-tallet gikk tilbake i sin egen historie gjennom barndom, familie og foreldre. Tettest går trilogien «Den gode viljen» (filmatisert for TV av Bille August»), «Søndagsbarn» (filmatisert av sønnen Daniel Bergman) og «Fortrolige samtaler» («Enskilda samtal»). Ullmanns opprinnelige TV-serie hadde Pernilla August i rollen som Anna, mens Max Von Sydow spiller konfirmasjonspresten. Den står igjen som et hovedverk i Ullmanns filmografi. Ullmanns fine grep om skuespillet og manusets briljante eksplosivitet i ord og tematikk, gjør at teaterversjonen vil stå sentralt i hennes arbeider for og med scenen. Teksten er magisk og trollbindende, og Marte Engebrigtsen i den krevende og svært teksttunge rollen som Anna bærer det hele med en lysende tilstedeværelse. Hun skaper en mektighet gjennom de inntrengende nyansene og i formidlingen av et sønderslått sinn som søker bot for sine handlinger og for et ekteskap som gnagde henne i stykker lenge før utroskapen, gjennom Henriks angstbiterske, klagende og ubehagelige sinn. Dette synet formidler hun i sin samtale med Märta, som er den eneste med forsonende forståelse for Annas fastlåste livssituasjon.

LES OGSÅ: Blanchett hyller Liv Ullmann

Det er sterkt ensemblespill over hele linjen, med Skagestad som naturlig anker, mens Engebrigtsen, akkurat som i kammerspillet i «Skylight» på samme scene, viser en skuespiller som uredd og jordnært naturlig har inntatt de tunge, bærende rollene.

Vakre, spartanske tablåer omgir rollefigurene, og i scenograf Milja Salovaaras finesse av en scene finnes både det nostalgiske blikket mot fortiden rammet inn av det store veggmaleriet i bakgrunnen, og innestengtheten og ufriheten i rammen på gulvet – et liggende bilde hvor figurene trer tredimensjonalt ut og hvor Annas vilje sprenger seg fram. Også Liv Ullmann sprenger manusets rammer, gir det evig aktualitet og skjønnhet, enten det er i formidlingen av det finstemte begjæret mellom Anna og Thomas, eller i den avveiende fortroligheten som ligger i skriftemålets natur. Et klassisk stykke teater som bærer ordets og samtalens makt inn i en ny tid.

Premiere på Nationaltheatret 9. januar, turnépremiere med Riksteatret i Bodø 17. februar.

LES OGSÅ: Fører «Fortrolige samtaler» til Riksteatret

Mer fra Dagsavisen