Leker med dogmearven

BERLIN/WROCLAW (Dagsavisen): – Den største gevinsten som den danske dogmefilmen ga oss var inspirasjon til å tenke nytt. Reglene som lå til grunn for dogmebølgen fikk en rekke filmskapere, filmarbeidere og skuespillere til å gjøre nye ting. Maja Ilsøe som skriver «Arvingene» – blant andre – er et direkte produkt av å se disse filmene da de kom, sier Trine Dyrholm til Dagsavisen.

Vi møtte henne på filmfestivalen i Berlin der hun fikk en Gullbjørn som beste skuespiller for rollen som Anna i «Kollektivet», den samme hun nå er nominert til European Film Award for. Men kanskje er det som Gro Grønnegaard i nettopp Danmarks nye TV-eksport «Arvingene» at Trine Dyrholm har fått sitt største norske publikum, til tross for Erik Poppes «De Uskyldige» og mot Pierce Brosnan i den romantiske kassasuksessen «Sommerbryllup i Italia». Det var likevel i Thomas Vinterbergs dogmefilm «Festen» (1998) at hun først blendet et internasjonalt filmpublikum, som en av Nordens fremste skuespillere. Vekslet i norsk valuta har hun vunnet tilsvarende åtte Amanda-priser og fem Filmkritikerpriser. Nå er det samspillet med Thomas Vinterberg som betaler seg, nær 20 år etter.

Inspirerende

– Det føles som om «Festen» var i går, men ser man etter er det ikke bare vekten som har økt for oss begge, men også med hvilken tyngde vi i dag kan diskutere roller og problemstillinger. Den gangen innså vi ikke alltid hvor grensen gikk mellom det å lage en film og det å bare ha det morsomt, men Thomas er fortsatt den fokuserte, dyktige og skarpe. Han er villig til å lytte til oss skuespillere, og det synes jeg er inspirerende.

– I «Kollektivet», som i flere andre filmer, spiller du en offisielt kjent person. Hvordan ser du selv på suksessen og hva den bringer?

– Jeg er veldig avslappet på egen suksess, men er oppmerksom på hvilken effekt andres kritikk og kommentarer kan ha, så jeg fokuserer heller på det som betyr noe, på det positive. Er jeg på den røde løperen så elsker jeg å leke med situasjonen, rett og slett spille rollen som den store filmstjernen. Når du kan ivareta lekenheten i denne bransjen så har du et stort fortrinn, rett og slett fordi jobben er det viktigste du gjør og viraken rundt den kan ta all energien fra deg om du ikke passer på, sier hun, og legger til: – Min viktigste oppgave er å skildre de mørkere sidene av det å være menneske. Hvis du da som skuespiller tillater deg å være forfengelig, blir du din egen verste fiende, sier Dyrholm.

Å være i ett med situasjonen betyr imidlertid ikke at hun alltid har følt hun har kontroll.

– Jeg var i Berlin, på Volksbuhne-teatret og skulle framføre monolog. Bare to uker før hadde jeg fulgt min egen far til graven, og jeg var livredd for at jeg ikke skulle greie jobben. Det var til alt overmål en Sarah Kane-monolog med alt det innebærer av psykoser, depresjoner og selvmordstanker, men jeg fikk en enorm styrke av å framføre den fordi situasjonen minte meg på at det å være skuespiller ikke har noe med mitt private liv å gjøre. Det var sterkt emosjonelt, men sorgen i mitt private liv var noe annet, sier Dyrholm.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Skaper noe nytt

Snart blir hun å se i nok en emosjonell rolle, i sesong 2 av TV-serien «Arvingene», den siste av en lang rekke internasjonale danske dramasuksesser. Dyrholm er også involvert bak kamera, og innrømmer at hun i likhet med svenske Pernilla August ønsker å regissere enkelte episoder selv.

– Jeg er så glad for å være en del av en generasjon der det faktisk skjer noe nytt. Jeg var med i teatergruppen Dr. Dante. Det var en undergrunnsgruppe, men vi hadde vårt eget teater i København og en rekke av de skuespillerne du ser i dansk film og drama i dag begynte der. Mads Mikkelsen er en av dem. Vi lærte å improvisere og en viss Thomas Vinterberg, som gikk på filmskole, var en del av regiteamet. I dag er denne bakgrunnen en viktig del av den arven vi ser i TV-dramaer som når ut til og med internasjonalt, selv om vi var langt mer avantgarde enn «Borgen», «Forbrytelsen» og nå «Arvingene». Det vi må passe på nå er at vi ikke lener oss tilbake og blir mette, vi må fortsatt være sultne slik vi var den gang, sier hun, og forteller at hun er med i flere utvalg og styrer som nettopp ivaretar etterveksten i dansk teater og film.

De senere årene har hun gjort en rekke filmer hvor hun utforsker kvinnerollen i ulike stadier av livet. «Kollektivet», som nå er aktuell på DVD og strømmetjenester, er ikke noe unntak, der den rundt 40-årige TV-stjernen Anna overtaler mann og tenåringsdatter til å flytte inn i et kollektiv, slik mange gjorde i hippietidens Danmark.

Utfordrende

– Det som er interessant er kompleksiteten i figuren. Anna vil utforske livet utenfor det vanlige, tradisjonelle familiemønstret, og hun velger å være en del av et kollektiv i den nye brytningstiden. Hun greier å overtale mannen til å bli med, men så er det han som finner en ny kjærlighet, en ung kjærlighet, og der står hun ute av stand til å finne ut hvem hun selv er og hva hun vil i denne situasjonen. I desperasjon velger hun å tillate det som skjer, kanskje som et forsøk på å danne en ny familiestruktur, men i bunn og grunn vil hun bare ha ham tilbake, sier hun.

«Kollektivet» bygger i stor grad på miljøer regissøren selv vokste opp i, men som også Dyrholm kjenner godt fra ungdommen.

– Jeg syntes det var utfordrende å skape portrettet av en sterk kvinne som tross sin egen styrke og jernvilje plutselig finner seg selv i en situasjon der hun er ute av stand til å kontrollere seg selv og omgivelsene. «Hvorfor går hun ikke bare?!». Og det er i det øyeblikket dramaet oppstår, hvor hun ydmyker seg selv inntil datteren kommer og forteller henne, den voksne og ansvarlige, at hun må ta kontroll over sitt eget liv, sier Dyrholm, og sammenlikner det å være en del av et kollektiv med å være i filmbransjen.

– Jeg elsker å sitte i en kinosal og oppleve følelser og eksistensialisme sammen med andre. Det er litt som et kollektiv, man lengter etter noe nytt og spennende som man ikke vet utfallet av. Akkurat nå frykter vi for at kunstfilmen skal slukes av alle de kommersielle kravene rundt «box office»-tall, og derfor er jeg så glad for at det danske filminstituttet har satt i gang et eget program for såkalt «arthaus» film. Vi må finne nye veier å gå og slippe nye regissører til. Vi får ikke nytt blod inn i bransjen før vi tillater nye filmskapere å prøve seg, så får jeg heller gå til dem og høre om de har bruk for en gammel dame, sier hun, og smiler så bredt som bare Dyrholm kan.