Lei av forenklende virkelighetsdebatt

– Selvsagt er det i Helga Hjorths fulle rett å skrive det hun vil. Men jeg vet ikke om det gagner samtidslitteraturen at virkelighetsdebatten blusser opp igjen, sier Forfatterforeningens leder Heidi Marie Kriznik til Dagsavisen.

Aftenposten trykket i går fem sider om at Vigdis Hjorths søster Helga Hjorth har skrevet romanen «Fri vilje». Der forteller Helga sin versjon av historien i Vigdis’ kritikerroste og prisvinnende bestselger «Arv og miljø» fra i fjor høst. Helga sier i intervjuet at hun var «sjokkert og handlingslammet» fordi hun kjente igjen detaljer fra søskenflokkens arveoppgjør. Hun avviser dessuten alle påstander om incest. I Vigdis Hjorths roman blir hovedpersonen Bergljot som barn utsatt for overgrep av sin nå avdøde far, men blir ikke trodd av sin mor eller søstre. Vigdis har hele tida insistert på at «Arv og miljø» er en roman fylt av diktning, ikke «virkelighet».

Les også: – Jeg kunne rett og slett ikke leve med det

Snevrer debatten

Heidi Marie Kriznik syns virkelighetsdebatten Aftenposten nå puster nytt liv i er altfor snever.

– Dikting er alltid knyttet til erfaring, på ett eller annet nivå. Litteraturen skal etterligne virkeligheten. Men den er det ikke. Å skape er et samarbeid mellom erfaring, refleksjon, sansing og tenkning. Når man omformer det til ord, skjer det noe. Man etterligner virkeligheten, men skaper også noe nytt, noe som står for seg selv. Når jeg leser førstesideoppslagene i Aftenposten, får jeg inntrykk av at de ønsker å snevre inn skjønnlitteraturen. Vigdis Hjorth har hele tida sagt at dette er en roman, altså diktning, sier hun.

– Men er det lov å skrive hva som helst bare man kaller det roman?

– God litteratur har en kompleksitet i seg. I utgangspunktet må man ha lov til å skrive hva som helst. Kunsten må ha et stort rom. Folk tror veldig ofte at litteraturen gjelder dem. Også når den ikke gjør det.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det private uviktig

Leder i Norsk Faglitterær Forfatterforening, Tore Slaatta, syns også det er rett at Helga Hjorth får gi ut sin roman.

– Så får tida vise hva det betyr litterært. Jeg tror kanskje ikke den kommer til å gjøre så stor forskjell på Vigdis Hjorths roman, sier han.

– Jeg leste Vigdis Hjorths roman uten tanke på hva som eventuelt måtte finnes av faktiske forbilder. Jeg syntes den var god. Slik tror jeg det er for flertallet av leserne, at det ikke er så viktig. Det private angår de få. En roman har en større horisont enn det. De færreste vil feste seg ved om dette er sant eller ikke. Om det fins detaljer som ligner, blir en privatsak. Litteraturen er ikke privat. Litteraturen er alltid offentlig.

Slaatta forstår avmaktsfølelsen man kan kjenne når litteraturen kjennes privat.

– Privatpersoner kommer ofte til kort i rettsapparatet og avisspaltene. Det er forståelig at man ønsker å gjøre noe med det, og interessant at Helga Hjorth har fått det til, å skrive en roman. Jeg syns det er helt fint at Ingunn Økland var kritisk til Vigdis Hjorth. Så kan man heller diskutere at Aftenposten også slapp nyhetsavdelingen løs på stoffet, om det er å gå for langt. Jeg tenker vel kanskje at journalistikken påførte familien ytterligere skade. Det er dilemmaet også for dem som tar til motmæle, at det kan bli ekstra belastende. Men det er forlaget og forfatteren som må vurdere disse spørsmålene, sier han.

Kommentar: Alle eier vi sannheten (Mette Karlsvik)