Lars Backer: Den heroiske arkitekten

Se flere bilder fra Lars Backer i vinduet over!

Arkitektur

Ulf Grønvold

«Arkitekt Lars Backer og hans tid»

Pax Forlag

Ekebergrestauranten, Horngården og Restaurant Skansen: Lars Backer (1892–1930) ble bare 38 år gammel, men det lille han fikk utrettet er blitt stående som milepæler i norsk arkitekturhistorie. I Norge var han pioneren som fanget tidsånden. Som den nye tidens arkitekt er han blitt en myteomspunnet skikkelse. Han fikk oppført de første funksjonalistiske byggverkene i en tid preget av store omveltninger. Nå har Norsk Arkitektur-museums tidligere direktør Ulf Grønvold laget bok om arkitekten. Han har også kuratert en stor utstilling om Backer i Nasjonalmuseet / Arkitektur som åpner 1. april.

I Oslo er det spesielt to bygg vi snakker om som de uforståelige rivningene. Den ene er Edvard Munchs sveitservilla på Ekely. Den andre er Lars Backers Restaurant Skansen, Norges første funksjonalistiske bygning. Da den sto ferdig i 1927 var han så tidlig ute at han var samtidig med mange av de første funksjonalistene i Europa. Senere ble Skansen kjent som danserestauranten Rondo, og flere av dem som nå er i pensjonsalderen (og dem som er eldre) har hatt mye moro der før bygget ble revet i 1970. Forfatter Grønvold var der selv, men sier at han ikke husker arkitekturen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sett i ettertid er det komisk grensende til det tragiske at det var Riksantikvaren som gikk i bresjen for å rive Skansen. For riksantikvaren i 1970, Roar Hauglid, var det viktigere at Akershus festning fikk ligge fritt. I 1995, da arkitekturprofessor Thomas Thiis- Evensen foreslo å gjenreise Skansen, sa daværende riksantikvar Nils Marstein at han ville ha fredet bygget hvis det fortsatt hadde stått på Kontraskjæret.

Utover på 80-tallet ble ungdommen interessert i funksjonalismen, og det ble snakket om «funkisperler». Oppfattelsen av at rivningen av Skansen var et feilgrep vokste seg stadig større. 80-tallet var en tid da selvrealisering var på stigende kurs, men interessen var ikke like stor for det store opprøret som funksjonalismen også representerte. For i likhet med avantgardebevegelsene innen kunsten representerte funksjonalismen et klart og tydelig brudd med den historiserende tendensen som hadde preget 1800-tallets arkitektur.

I motsetning til mange senere arkitekter, og kunstnere for den saks skyld, hadde Lars Backer og hans generasjon noe å gjøre opprør mot. Han var utdannet ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm (1913–15), og de første ti årene av karrieren tegnet han i flere klassiske stiluttrykk. I 1921 vant han konkurransen om utvidelsen av Stavanger museum i nybarokk stil, men økonomien strakk ikke til og vinnerutkastet ble ikke bygget. Han tegnet også flere villaer i klassisistisk stil. Den pompøse Villa Larsen på Skarpsno (1925) er et høydepunkt med sine kolossale søyler i hagefasaden.

Samme år som Villa Larsen sto ferdig flyttet Bauhaus inn i Walter Gropius’ nye skolebygg i den tyske byen Dessau. Sammen med De Stijl-ikonet Schröderhuis i Utrecht (1924), tegnet av Gerrit Rietveld, markerer Bauhaus-bygget starten på funksjonalismen. Le Corbusier var for så vidt enda tidligere ute, men det skulle ta mange år ennå før den nye stilen slo gjennom. Den rene stilen og de markerte volumene representerte et definitivt brudd med den historiske arkitekturen, og blant norske arkitekter var det Lars Backer som var først ute med å se og ta i bruk mulighetene funksjonalismen bød på.

Les også: – Melgaard-huset er en berikelse

Ulf Grønvold påpeker at avstanden i tid og faktiske meter er veldig liten mellom Villa Larsen og Restaurant Skansen. Da Skansen sto ferdig i 1927 markerte den «et sprang fra en tidsalder til en annen, og Lars Backer var Den nye tids mann.»

Det var ikke nok at Backer var først ute. Han tegnet den neste, funksjonalistiske bygningen også. I 1929 sto Ekebergrestauranten ferdig. Da var den ganske annerledes enn slik den fremstår i dag, med terrasse i andre etasje og fasade i sterke farger. Og hadde det ikke vært for at Gudolf Blakstad og Jens Dunker fikk kilt seg inn med Det Nye Teater (dagens Oslo Nye i Rosenkrantz’ gate, 1929), ville Backer stått bak de tre første, norske funkisbyggene. Horngården på Egertorget (1930) kunne vært vår første «skyskraper» med 13 etasjer og buet glass i vindusbåndene, men prosjektet ble forenklet og skalert ned til åtte etasjer. Horngården ble like vel Oslo høyeste bygning, og den er den eneste av Backers tre hovedverk som er bevart slik den ble bygget.

Særlig mye mer fikk ikke Lars Backer gjort før han døde av en betennelse i munnen. Nesten en tredjedel av de nærmere 30 prosjektene Lars Backer fikk gjennomført var ombygginger. I senere år har det vært kamp om Frogner kino (1926), som var det siste han gjorde i klassisk stil. Lars Backer er av den typen arkitekter som alle (som er interessert) kjenner til, men som få vet noe særlig om.

Les også: Advarer mot urban oppussing

I 1930 ble han portrettert av kunstner og samarbeidspartner Per Krohg som «Den heroiske arkitekt», men i Ulf Grønvolds bok får vi et nyansert bilde av en arkitekt som beveget seg fra en meget borgerlig bakgrunn til å bli en bruddets og nyskapingens mann – selv om Grønvold toner ned hans radikale tendenser. Vi kommer likevel ikke utenom at funksjonalismen ikke bare var et forenklet stiluttrykk, men at den som bevegelse bygde på sosiale visjoner som vi fortsatt mener har stor verdi. Lars Backer så og skjønte alt dette, og han omsatte det i arkitektur lenge før noen av hans samtidige forsto hva som foregikk.

Alle som kom etter hadde ham som et lysende forbilde. Ulf Grønvold viser hvorfor vi skal huske ham i en kulturhistorisk bredt anlagt bok.

Les også: Fotoskatt gis i gave til folket