Kultur

Lager opera av farens «Ballerina»

Komponist Synne Skouen har laget opera av farens skuespill «Ballerina». 8. september får operaen urpremiere. – Jeg tror han ville blitt glad, sier hun.

Bilde 1 av 2

– Har du sett noe så vakkert? Operasjef Per Boye Hansen sitter med partituret til Synne Skouens nye opera, «Ballerina», foran seg. Han blar gjennom det håndskrevne partituret. Ikke noe digitalisert noteark her i gården, alt er skrevet for hånd.

– Man får så mye mer info når partituret er håndskrevet. Man får i mye større grad en følelse av stykket, det blir ikke den samme måten å lese på hvis du får det digitalisert. Ikke minst får man mye mer inntrykk av karakteren til den som skriver det, sier operasjefen.

– En høytidsdag

Å få en flunkende ny opera overrakt av komponisten, er en spesiell følelse, forsikrer både operasjef og komponist.

– Dette er en spesiell dag. Jeg har bestilt noen verk i løpet av min tid som operasjef, men ikke mange. De gangene man får et verk på pulten, og vet hva som ligger bak, så er det en høytidsdag, sier Boye Hansen.

For Synne Skouen er det med en følelse av vemod at hun leverer fra seg operaen.

– Det føles alltid som en amputasjon å levere fra seg et verk. Jeg skulle være veldig glad i dag, men er det ikke. Jeg har elsket å jobbe med «Ballerina», takket være den mannen som sitter der, sier hun og nikker mot Per Boye Hansen.

– Det var han som bestilte verket, og jeg er ham uendelig takknemlig for at han tok sjansen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Har betydd mye

Skouen forteller om den gangen hun hadde laget ti minutter av operaen, som ble presentert for Boye Hansen under en workshop.

– Etterpå sa Per: «Kan dere gjøre det en gang til?». Bassen skulle nå et fly, men alle hev seg rundt og gjorde det en gang til, og så ble det kontrakt. «Denne operaen skal du skrive», sa Per. Det har jeg kjempet så mye for, det betyr så mye for meg, sier Skouen.

Skouen har jobbet fulltid med musikken til operaen i to år. Men selve stoffet har hun levd med hele livet. Skuespillet «Ballerina» ble skrevet av hennes far, journalist, forfatter og filmskaper Arne Skouen, i 1976. Det er oversatt til 14 språk, og er blitt oppført over hele verden.

Autistisk barn

«Ballerina» handler om den autistiske tenåringsjenta Malin. Malins mor, Edith, er tidligere ballettdanser, og mor og datter kommuniserer ved hjelp av ballettens språk. Edith må bestemme seg for om hun skal sende datteren på en institusjon, eller beholde henne hjemme. Moren velger det siste, men hennes valg får store konsekvenser.

– Jeg kommer selv fra en familie hvor et av de tre barna var autist. Hun har vært på institusjon hele livet, men i tett kontakt med familien. Så jeg har nær kjennskap til det menneskelige dramaet, om vår tilkortkommenhet. Hvem skal ta seg av barnet når man dør? Og hva skjer med en bror som ikke evner å forsvare søsteren sin?

Komponisten tror det har vært en styrke at hun har et så personlig forhold til stykket.

– På en måte har det vært helt nødvendig. Jeg hadde ikke klart å nærme meg dette hvis jeg ikke hadde hatt den innenfra-erfaringen. En del av musikken hadde ikke kommet til meg en gang, hvis jeg ikke hadde hatt det.

Et personlig verk

For operasjef Per Boye Hansen har alle store verk det til felles at de er dypt personlige.

– All stor kunst har det til felles at det evner å gjøre det private allment tilgjengelig, slik at det blir relevant for flere. Det er to fallgruver: Den ene er at det forblir privat, den andre at det bare blir allment, uten at man får dybden i det, ved den personlige erfaringen. Opera er en utvidelse av våre erfaringer gjennom musikk. Det er i musikken vår mulighet til erfaring ligger. Hadde vi ikke hatt musikk, hadde vi ikke klart å erfare dybden i våre følelser.

Moderne kunstform

Operasjefen avviser at opera er en gammeldags kunstform.

– Opera er den mest moderne kunstformen vi har. Opera er en hyperstilisering av virkeligheten, som går dypere inn i virkeligheten fordi den ikke gjengir virkeligheten, men gir oss ny innsikt ved hjelp av kunstneriske virkemidler.

Den svenske komponisten Jonas Forssell har vært konsulent og har hjulpet henne med å få den nødvendige distansen til stoffet.

– Jonas er sønn til dramatiker Lars Forssell. Det har gitt ham en autoritet i forhold til dette med å jobbe med et materiale som faren din har skrevet. Hver gang jeg har vært i tvil og tenkt «Hva ville min far ha sagt til dette? Til alle forandringene?», så har Jonas sagt: «Vi måste gå mycket lenger». Jonas er ikke bare en kollega, men også sønn av en dramatiker. Hans utsagn fikk en autoritet for meg. Det var også Jonas som sa «Om ikke du komponerer denne librettoen, så gjør jeg det».

Skouen trekker også fram regissør Hilde Andersen og dramaturg Oda Radoor. Sistnevnte har skrevet om «Ballerina» til operalibretto.

– Hun har snudd det hele og gjort det til et musikkdramatisk prisme. Dette er ikke «Ballerina» musikalisert. Kjernen er den samme, livskiten er den samme, men formen er operaens, sier hun og utdyper:

– Dette er et skuespill som ropte på musikk. Det er så mye av det usagte i det, som nærer den musikalske fantasien og det musikalske språket. Det har vært en lykke å få lov til å jobbe med dette. Det har vært et stoff som hele tida åpner seg for deg, med nye fortolkninger.

– Hva tror du din far ville ha tenkt om operaen?

– Slik det foreligger i dag, tror jeg han ville ha vært glad. Jeg håper i alle fall det.

Kollektiv prosess

Nå som Skouen har levert fra seg partituret, er det operaens musikere og sangere som tar over stafettpinnen. Det å lage opera, er i høyeste grad en kollektiv innsats.

– For en komponist er det veldig rart å vite at dette er min musikk, men helheten er det veldig mange som er med på, sier Skouen.

– Det mest fascinerende med både teater og opera er hvilken fantastisk kollektiv prosess det er. Mange mennesker med ulik kompetanse og bakgrunn må samarbeide med et felles kunstnerisk resultat som mål. Hvor ellers i samfunnet finner man den typen meningsutveksling? For meg er det humanisme på sitt største. Hvis vi ikke gir rom for kollektive prosesser som dette, så blir vi fattigere. Vi må ta vare på de beste mulighetene vi har til å kommunisere og samarbeide, avslutter Per Boye Hansen.

Mer fra Dagsavisen