Kunstnerens strategiske posisjonering

UTSTILLINGER

Olav Christopher Jenssen: «The Arborist»

Galleri Riis, Oslo

22/10 – 19/11

Dag Erik Elgin: «Originals Grisaille»

OSL contemporary, Oslo

21/101 – 19/11

La oss anta at ingen kunst har verdi hvis den ikke blir vist og snakket om. Det blir tydelig demonstrert med utstillingen om Sidsel Paaske (1937–1980) som åpnet i Museet for samtidskunst fredag. Hun døde brått, 43 år gammel, og ble glemt fortere enn kunsthistorien ble skrevet (se anmeldelse fredag 21/10.) Det at hun nå blir presentert i en stor utstilling i regi av Nasjonalmuseet bidrar til at hun skrives inn i kanon, og at hun posthumt får den anerkjennelsen hun ikke fikk i sin samtid.

Ett interessant trekk ved Sidsel Paaske er at hun førte et detaljert kartotek over sin egen virksomhet. Hun hadde, med andre ord, en tanke om at det hun gjorde var viktig og at det senere i livet eller etter hennes død ville bli interesse for kunsten hennes. Det var bare den haken ved det hele at hun ikke visste at hun var syk. Derfor har det vært en overkommelig, men stor jobb for kurator Stina Högkvist å skaffe oversikt over kunsten og karrieren. Arkivet og store deler av hennes produksjon var fortsatt i sønnens eie. Normalt ville det vært naturlig å begynne i museenes samlinger, men svært lite av Sidsel Paaskes produksjon er i offentlig eie.

Kampen om få en sentral plass i kunsthistorien foregår i kunstnerens samtid. Det gjelder å bli samlet av museene og viktige, private samlere. Jo flere dess bedre. Da blir du forhåpentligvis husket også etter at du er død. Enkelte kunstnere blir kanonisert mens de lever, som Picasso eller Håkon Bleken (født 1929) her hjemme. Blekens store popularitet nå er ikke et blaff, og kunstnerskapet har høy kvalitet gjennom hele karrieren. Noen er i tillegg spesielt flinke til å tenke strategisk og sørger for å bli plassert der det teller. Eksempler på dette er både Bleken og Olav Christopher Jenssen (født 1954), som i dag åpner utstilling i sitt stamgalleri i Oslo, Galleri Riis, .

Det er ikke i galleriene den viktige kampen om ettermælet foregår. Den skjer i museene og de store, private samlingene. Hvis du har hatt mange, populære og (gjerne) kritikerroste galleriutstillinger er det ikke sikkert at det er nok for å bli husket. Hvis kunsten du lager er spredd på for mange hender, og mangler i de viktige samlingene, da er også sjansen for å få midtkarriereutstillinger, oppsummerende alderdomsutstillinger og minneutstillinger etter din død mindre. Er du ikke til stede i de viktige samlingene er det stor sjanse for at du blir glemt. Det var tilfellet med Sidsel Paaske. Håkon Bleken har på sin side vært uheldig med sin donasjon til Trondheim kunstmuseum. Den kom samtidig med Inger Sitters, og begge kom raskt opp i en heftig konflikt med museet om hvordan samlingene deres skulle vises. Det er også verdt å minne om krangelen rundt Stein Erik Hagens samling. Han sier klart fra at han ikke har tenkt å donere kunst for at den skal plasseres i magasinene. Han forutsetter at kunsten blir vist.Olav Christopher Jenssens «The Arborist» er en nydelig utstilling, med de karakteristiske trekkene vi er blitt vant til fra kunstneren. Han har en evne til å bygge bilder med elementer som vokser organisk ut over flaten, eller han jobber konstruktivt med formelbaserte løsninger. Denne gangen dominerer den første varianten, i en utstilling som er overraskende intim. Han viser en liten gruppe med syv malerier (vi er vant til å se mange fler i hans utstillinger), syv keramikkskulpturer og et stort antall tegninger. Galleriet har nettopp flyttet inn i nye lokaler, i to tidligere borgerleiligheter i Arbins gate, i samme kvartal som Henrik Ibsen bodde i slutten av sitt liv. Galleriet er mye mindre enn det høyloftede industrilokalet de hadde på Filipstad, og denne gangen må Jenssen dele galleriet med en annen kunstner, som åpner neste helg. Åpningshelgen disponerer Jenssen hele galleriet, men den ene delen vil altså bli ryddet kommende uke.

Olav Christopher Jenssen er godt representert i museer og viktige, private samlinger. Han har flere dedikerte samlere. Men han er også flink til å tenke strategisk, og har selv sørget for å få sine verk plassert i viktige museumssamlinger. Ett eksempel er den store donasjonen han ga til Nordnorsk kunstmuseum for ett års tid siden. Han var også sterkt medvirkende til at en av hans dedikerte samlere, rammemakeren Svein Erik Engebretsen, fikk vist sin Jenssen-samling på Lillehammer kunstmuseum i sommer. Engebretsen har samlet Olav Christopher Jenssen siden debuten på Høstutstillingen. Men Jenssen har ennå ikke hatt en stor, retrospektiv utstilling i Oslo. Den dagen den kommer vil kuratoren få en enkel jobb med å sette sammen utstillingen fordi vedkommende bare trenger å oppsøke noen få museer og samlere.

All kunst dreier seg i bunn og grunn om annen kunst. Slik lyder en allment akseptert «sannhet». Og da er det jo fristende å samle, både sin egen og andres kunst. Mange kunstnere er dedikerte samlere, men få gjør som Dag Erik Elgin (født 1962). I likhet med Lotte Konow Lund, som på Henie Onstad kunstsenter blant annet viser sine sort-hvite kopier av kunstverk hun gjerne skulle eid, har Elgin nå gitt seg i kast med å kopiere modernistiske ikonmalerier.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I utstillingen «Originals Grisaille» i galleriet OSL contemporary viser han ni malerier som er så nøyaktig kopiert at de sikkert kunne gjort det godt på det illegale falsknermarkedet. Jeg har ikke hatt mulighet til å sammenligne med originalene, men Elgins versjoner er imponerende i sin detaljrikdom og struktur. Det er ikke vanskelig å tro på illusjonen han stiller opp for oss. Det interessante med Elgins prosjekt er at han ved siden av de nøyaktige kopiene viser gråtonekopier av de samme maleriene, i grisaille-teknikk. Den ble utviklet i middelalderen for å skape dybde uten hjelp av farger.

Utstillingen inngår i et større prosjekt der Elgin undersøker, studerer og kopierer ulike sider ved sentrale kunstverk fra den modernistiske kunsthistorien. Han mener mye er gått tapt etter at modernistene kastet studiet gjennom kopiering av tidligere mestere over bord. Uten å si det direkte går Elgin langt i å komme Odd Nerdrum og hans sympatisører i møte. Samtidig stiller han spørsmål ved kunstutdanningen slik den er lagt opp ved dagens kunstakademier. Effekten av at han på samme tid opphøyer seg selv er kanskje ikke fullt så kalkulert, men det kan fort vise seg at denne strategien er minst like god for å gi ham status nok til å bli innskrevet i kunsthistorien. Uansett: Det gjelder ikke å bli glemt, og det er flere veier til målet.