Kultur

Kunstkritikeren er kunsten

Han synes Høstutstillingen bør legges ned. Men verken det eller ymse klabb og babb tidligere hindrer Tommy Olsson i å delta selv. I morgen starter showet.

– Jeg kommer til å sitte her, ved dette bordet, og snakke med folk. Mellom samtalene regner jeg med det blir en del dødtid. Da skal jeg jobbe. Skrive en bok, sier Tommy Olsson til Dagsavisen.

De siste femten årene har han vært en profilert kunstkritiker i fagpublikasjoner som Billedkunst og Kunstkritikk, og aviser som Morgenbladet. Nå skriver han fast for Klassekampen, som en av tre kunstkritikere der. Men han er også kunstner og en erfaren deltaker på Høstutstillingen:

– Hver gang har det vært noe tull. Første gangen kom jeg ikke med i katalogen. Så andre gangen jeg var med, var det som «debutant» ifølge Høstutstillingen. Jeg deltok med video. De plasserte alle videoene i ett rom. Du kan tenke deg støyen. Jeg måtte holde utstyret selv, og fikk 260 kroner i vederlag. Det dekket nesten drosjen opp til Kunstnernes Hus. Tredje gangen deltok jeg med et lydarbeid, mens Høstutstillingen presenterte det som en video. Fjerde gangen hadde de leid inn noen vakter som nektet kameraten min i døra. Og slik kan jeg fortsette, sier Olsson.

Lars Elton om Høstutstillingen: Det var da jeg oppdaget at bordet med stolene er kunst.

Møt en kritiker

Men nå er han med igjen. På årets utstilling har han rigget seg til med bord og to stoler i et hjørne av den største utstillingssalen på Kunstnernes Hus. På et skilt festet til bordet står det «Tommy Olsson (1963): «The Art Critic Is Present», performance/sosial skulptur». Tittelen er en tydelig referanse til den serbiske performanceartisten Marina Abramovics kjente performance «The Artist Is Present» på MoMA i New York i 2010. Da satt Abramovic helt stille ved et bord vis-à-vis en og en person. Det var ikke lov å ta på henne, eller snakke sammen. Bare sitte stille og se.

– «The Artist Is Present» var basert på en tanke om telepati. «The Art Critic Is Present» er ikke det. Det er på basert på en faktisk samtale. Egentlig er det ikke et kunstverk. Mer en autonom planet. Jeg tilbyr en slags psykologfunksjon for alle de folka som pleier å sende meg mail klokka tre om natta. Nå kan de komme og snakke direkte med meg i stedet. Ingenting filmes. Det er ikke nødvendig. Dokumentasjonen skjer i det jeg skriver. Det er et litterært prosjekt. Og så er det noe med ordet «present». Opplevelsen skjer her og nå, idet vi snakker sammen, sier Olsson.

Veldig utdatert

At han er kritisk til det han nå deltar på, er ingen hemmelighet.

– Jeg er i permanent krig med Høstutstillingen, sier han.

Ikke med kunsten der, eller kunstnerne som er med. Men institusjonen.

– Når jeg kikker rundt her ser mye ganske kult ut. Med det mener jeg at jeg ser mange fine enkeltverk. Om Høstutstillingen generelt er der ingen grad av forsoning.

– Hva er problemet?

– Det samme som for alle andre institusjoner som drives av gammel vane og tradisjon. Høstutstillingen er veldig, veldig utdatert. Den har røtter i en annen tid. Det er blitt en kunstinstitusjon for folk som ikke er interessert i kunst. Og hvem kommer i media? Alle vet at det er den som har det mest spektakulære verket. Da får de ti sekunder på Dagsrevyen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hvorfor?

– Men er ikke det en fin ting, at folk som ikke er så voldsomt interessert, likevel får muligheten til å se kunst?

– Hvorfor skal folk som ikke er interessert i kunst, se kunst?! Kan de ikke heller bli hjemme og se fotball eller noe annet de faktisk bryr seg om? Man lager jo ikke filmer for folk som ikke liker film, skriver ikke romaner for folk som ikke kan lese. Så hvorfor må kunsten holde på sånn? Det er en dårlig idé, dette at Høstutstillingen liksom har en folkeopplysningsfunksjon. Den har ikke det.

– Så lenge jeg har bodd i Norge, og det begynner å bli veldig mange år, har Høstutstillingen vært en sånn teit ting man ikke gidder. Folk ler av hele greia, sier Olsson.

– Alle vet hva jeg mener. Jeg håper «The Art Critic Is Present» kan bli et møtested for diskusjon. Dessuten et sted for refleksjon for meg. Om Høstutstillingen, om kritikerens gjerning og om samtidskunsten.

Mer fra Dagsavisen