Kultur

– Kritisk at publikum mangler historisk kunnskap

Hvem jager hvem? I kveldens avslutningsforestilling ved dansefestivalen Coda er det uklart om det er mannen eller kvinnen som driver forestillingen fremover.

Bilde 1 av 2

Belgiske Michèle Noiret er ikke mye opptatt av sin egen legendestatus. Hennes forestilling «Radioscopies» runder av årets dansefestival. Etterpå skal Lise Nordal takkes av som kunstnerisk leder for Coda-festivalen. Gjennom femten år har hun holdt flagget høyt på samtidsdansens vegne, og lørdag avsluttes en epoke med en av Lise Nordals favorittforestillinger, Michèle Noirets kombinasjon av film og dans.

Dagsavisen møter de to kvinnene i en bil på vei fra Gardermoen til Oslo. Begge er dansere i kropp og sinn, slanke, elegante og engasjerte. Michèle Noiret snakker like mye med hendene som med munnen. På veien opp har Lise Nordal forklart at belgieren er en av hennes favoritter, blant annet fordi Noiret snakker til kvinnen i henne. Hun henter frem det feminine og sensuelle på en måte som bringer festivalsjefen rett inn i handlingen. I forestillingen møtes en kvinne og en yngre mann hjemme hos henne, og det hele fremstår som en blanding av fiksjon og virkelighet på en måte som får publikum til å oppleve at de er noe mer enn tilskuere.

Legende

Michèle Noiret har drevet sitt eget kompani siden 1986, og i en alder av 57 år står hun ved et veiskille. Hun er ikke redd for å snakke om sin egen alder. Klassisk ballett sliter så hardt på kroppen at danserne må pensjoneres tidlig. Moderne dans bygger på teknikker som er mer skånsomme, og én av Lise Nordals kjepphester har vært å vise at eldre dansere har mye å bidra med. Noiret går inn i en rekke av danselegender ved Coda-festivalen, som Susanne Linke, Pina Bausch-danseren Lutz Förster og de pensjonerte transvestittene i Alain Platel og dansekollektivet Les Ballets C de la Bs forestilling «Gardenia».

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mangler kunnskap

– Jeg kjenner jo at tiden går, men jeg opplever det som mer kritisk at publikum mangler historisk kunnskap. Det er ikke galt å bli inspirert, men mye presenteres som nyheter i dag når det i realiteten er reproduksjoner av ting som ble gjort første gang på 60-, 70- og 80-tallet. Kvalitetsbegrepet blir utvannet. Å utvikle dans er hardt arbeid, og for meg fungerer det bare når jeg kan starte med bevegelsen i rommet. Musikk, scenografi, film – alt dette kommer etterpå og må være der for å støtte det dansen skal uttrykke, sier Noiret, som nettopp har avsluttet et langvarig engasjement ved det fransktalende, belgiske nasjonalteatret.

På mange måter står hun på bar bakke.

– Jeg opplever det som mer tilfredsstillende å danse i dag enn for ti år siden. Jeg er mer presis og mer fokusert. Men det vil bli utfordrende uten den faste tilknytningen til det belgiske nasjonalteatret, blant annet fordi mulighetene for finansiering i det fransktalende Belgia er små. Der har de flamsktalende vært mye flinkere. De har satset på en håndfull koreografer som er blitt verdenskjente, sier Michèle Noiret.

Hun forteller også at kompaniet har flertallet av sine premierer ved det franske, nasjonale danseteatret Chaillot i Paris. Det er et samarbeid begge parter ønsker å videreføre.

– Det er det som ikke lar seg fange med ord som interesserer meg. Koreografi er et bevegelsesspråk med en gramatikk som kan fange de følelsene og erfaringene som unnslipper det verbale språket. Jeg søker å bygge flere lag i forestillingene, både det rent danseriske, interessant scenografi og musikk, og et underliggende scenario som trekker publikum inn i forestillingen med hjerte, kropp og følelser, sier hun.

Film og dans

Scenografien i «Radioscopies» er en kopi av studioet Michèle Noiret har hjemme i leiligheten. Sceneversjonen av det private studioet har flere dører som koreografen åpner uten noen gang å lukke dem – i symbolsk betydning. Hun jobber gjerne alene, men hun er også kjent for sine tette og langvarige samarbeid. Komponist Todor Todoroff har hun jobbet med i snart tyve år, scenograf og ulike filmfolk er også viktige. I «Radioscopies» fungerer kameramann Vincent Pinckaers som en tredje danser på scenen.

– Jeg er bevisst konflikten mellom film og dans. Film kan lett ta all oppmerksomhet. Det gjelder å skape ett uttrykk der kameraets mulighet til å komme tett på aktørene forsterker dansen. Film og dans skal oppleves som ett uttrykk. Scenografien er også viktig. I likhet med filmdelen skal den tilby ulike perspektiver, den skal kunne forandres og overraske publikum. Scenografien fremstår som en labyrint i rommet – og i tilskuerens hode. Det blir litt som Alice in Wonderland der hun går gjennom et speil og kommer inn i en fantasiverden, sier hun.

Michèle Noiret har jobbet med store produksjoner, men hun kommer ikke i nærheten av hennes lærer Maurice Béjart. Han forandret mye på 50- og 60-tallet, og han kunne lage gigantiske produksjoner. – Jeg er ikke et slikt menneske. Jeg liker meg best når jeg kan jage den innerste opplevelsen av det å være et menneske. Jeg ønsker å komme tett på eksistensens grunnleggende utfordringer. Og da er det de tette relasjonene som driver handlingen fremover. Det er dette som jager meg videre, sier Michèle Noiret.

Mer fra Dagsavisen