Kritikere kritiske til stipendendring

– Formelt og prinsipielt er kritikere kunstnere. Forslaget om å fjerne kritikerne fra lista over mulige mottakere av kunstnerstipend er dårlig argumentert og dårlig gjennomtenkt, sier Sindre Hovdenakk til Dagsavisen.

Han er fungerende leder i Norsk kritikerlag, en interesseorganisasjon for kritikere av litteratur, kunst og scenekunst. Sammen med Filmkritikerlaget har Kritikerlaget sendt brev til Kulturdepartementet, hvor de ber om et møte for å diskutere kritikernes mulighet til å motta statlige kunstnerstipend.

– Utvalget for Statens kunstnerstipend fikk pålegg om å se på mulige måter man kunne forenkle og effektivisere stipendordningen. Det de gjør, er imidlertid å fjerne kritikere som en av gruppene som kan motta stipend. Det er å gå utenfor utvalgets mandat, sier Hovdenakk.

Gammeldags

Utvalgets argument er at kritikernes virksomhet ikke er kunstnerisk, med formidlende og pedagogisk. Utvalget foreslår at gruppen kritikere sorterer under fjernes, og at stipendstøtten forvaltes av andre. Hvem det skulle være, nevnes ikke.

– Faglitterære forfattere er også forsøkt fjernet av utvalget. Det vitner om en gammeldags og konvensjonell idé om hva en kunstnergruppe er. Kritikk kan ikke reduseres til kun formidling. Den representerer en fri stemme i offentligheten. Mange kritikere skriver i en essayistisk sjanger, snarere enn en journalistisk. Essayistikk kan ha et høyt kunstnerisk nivå, må regnes som kunstnerisk virksomhet som krever et høyt refleksjonsnivå, sier Hovdenakk.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Skrint i media

Han påpeker at kritikerne dessuten har opphavsrettighet til åndsverket sitt på linje med andre kunstnere. Og at det er ekstra uheldig at kulturdepartementets utvalg foreslår å legge eventuell støtte til kritikerne «et annet sted» akkurat nå, når media er under sterkt økonomisk press.

– Kritikken er under press strukturelt sett, sier han.

– Men er det statens oppgave å betale for kritikk om avisene eller andre ikke lenger vil?

– Ordningen fungerer ikke slik at Staten betaler kritikeres honorarer. Det er fremdeles private oppdragsgivere, for eksempel aviser, som betaler for den jobben vi faktisk gjør. Stipendene er arbeidsstipender til en kritikergruppe som får arbeidsro – tid til å fordype seg. Det fungerer likt som støtte til alle andre kunstnergrupper. De tar også betalt for kunstverk de har laget mens de hadde arbeidsstipend, sier Hovdenakk.

Frie felt

For 2016 er det ti kritikere tildelt Statens arbeidsstipend på cirka 230.000 kroner i året, sju av dem for ett år, mens tre har toårige stipend. I tillegg har fem kritikere mottatt såkalte diversestipend på 15-16.000 kroner.

– De siste årene har kritikerne fått sine stipender økt betraktelig. Det er en stor og gledelig utvikling, en viktig anerkjennelse av kritikkens verdi som selvstendig kunstnerisk ytring. Å fjerne stipend til kritikere er et litt pussig signal, ikke minst siden den betydelige økningen i kunstnerstipend for kritikere skjedde under sittende regjering, med kulturminister fra Høyre. Man må kunne forvente forutsigbarhet. Det frie feltet har vært en av Høyres merkesaker. Er det noe som representerer det frie feltet både prinsipielt og praktisk, må det da være kritikken. Det er den frieste kunstform man kan bedrive, sier Hovdenakk.

En slags kritikk-krise

Litteraturkritikken er stadig i penge­trøbbel. Men papiravisene ligger dårligere an, sier forsker.

Boka «Norsk litteraturkritikks historie 1870-2010» er nettopp ute. En av bokas tre forfattere, forsker Sissel Furuseth, støtter Hovdenakk og Kritikerlagets argument om at litteraturkritikk kan være kunst.

– Kritikk har mange former. Man har den pedagogiske og didaktiske, men også den essayistiske, som er en nytelse i seg selv å lese. Bokanmelderi i dagsavisene har et annet mandat enn essayistikken i tidsskriftene. Man kan ikke si at kritikk ikke er kunst. Faktisk fins det et eksempel allerede fra 1916 på at kritikeren Carl Nærup fikk diktergasje, sier hun til Dagsavisen.

Ifølge henne har kritikerne alltid kjempet økonomisk. Selv om litteraturkritikken var en viktigere arena for samfunnsdebatt for 100 til 140 år siden enn den er i dag.

– I dagens klikkoffentlighet har media oppdaget at kritikk ikke gir så mange klikk. Dermed kuttes mange i kritikken. Men få klikk betyr ikke at folk ikke leser kritikk. Jeg tror folk med papiravisabonnement gjerne leser den, nå som før, sier Furuseth.

Hun observerer en omstrukturering og omdefinisjon av hva kritikken skal være.

– I visse fora og publikasjoner lever den nok godt. Men om allmenne aviser som VG nedprioriterer kritikk, kan vi kalle det en slags krise. Bøker og skrift lider domenetap til andre medier. Parallelt med at litteratur blir mindre lest, blir også kritikk mindre lest. Men så lenge kritikken klarer å gjøre seg interessant og viktig, så lenge den viser at det analytiske perspektivet er avgjørende, tror jeg kritikken overlever. Jeg er nok langt mer bekymret for avisenes fremtid enn for kritikken, sier hun.

En annen mye omtalt «trussel» for den tradisjonelle litteraturkritikken, er bokbloggerne.

– Jeg tror ikke de er en reell trussel, for de opererer på en litt annen måte enn media. Bloggere deler leseopplevelser. Danner nettverk lesere imellom, og fungerer som en slags utvidet lesesirkel hvor det sosiale er viktig. Får bokbloggere har ambisjoner om å være kritikere. Utfordringen oppstår mer idet bokhandlerne og de som produserer bøker, bruker bloggere som sannhetsvitner. Den lille kvinnes meninger vinner fram. Men det er i seg selv er det en demokratisk og hyggelig tendens, ingen trussel for den seriøse kritikken. Noen sjangere, særlig populærlitteraturen og mellomlitteraturen, er sjelden anmeldt i seriøse aviser, så der har bloggerne sin hovednisje, sier hun.