3
ACTION/EVENTYR
«Exodus: Gods and Kings»
Regi: Ridley Scott
USA/Storbritannia/Spania, 2014
Sir Ridley Scott er en av de mest rutinerte og pålitelige regissørene som jobber i dag, og han fortjener vår evige respekt for å ha laget klassikere som «Blade Runner», «Alien» og «Gladiator». Det er unektelig sistnevnte «Exodus» følger i fotsporene til: et gammeltestamentlig sagn gjenfortalt som et actionfylt «sverd og sandaler»-epos, med en prislapp på 160 millioner dollar. I likhet med «Noah»-regissør Darren Aronofsky er slett ikke Sir Ridley noen troende mann, og som ateist er han mest interessert i denne historiens potensial for spektakulære scener. Han har allerede kommet i hardt vær for å ha besatt rollene med hvite skuespillere, men det er jo ikke som om han skildrer historiske fakta her.
«Exodus» gjør noen halvhjertede forsøk på å gi miraklene logiske forklaringer, men dette er først og fremst en fantasifull røverhistorie - som vi dessverre har hørt så mange ganger før. Det sier sitt at Christian Bale ikke engang er den første Batman-skuespilleren som tolker rollen (det var Val Kilmer i «Prince of Egypt»), men han er i det minste den første som ikke er en syngende tegnefilmfigur. Dette tolkningen av sagnet om prinsen, profeten og lovgiveren Moses følger samme oppbygning som «Gladiator»: der rollene til Russell Crowe, Joaquin Phoenix og Richard Harris er byttet ut med Christian Bale, Joel Edgerton og John Turturro.
Førstnevnte er Moses, som etter padleturen i sivbåten vokser opp i hoffet til faraoen Seti (John Turturro), sammen med den arrogante arveprinsen Ramses (Joel Edgerton). Begge har et høvelig agnostisk forhold til de egyptiske gudene og religiøs overtro. Men alt forandrer seg etter at Ramses overtar tronen, og oppdager at Moses egentlig er av jødisk slaveherkomst. Mens Ramses blir stadig mer fortrolig med tanken på å være en levende gud, blir Moses landsforvist - og han tilbringer de neste årene som bonde og familiefar. Etter å ha fått et skikkelig slag i skolten kommer Moses plutselig i kontakt med Gud, ser den brennende busken og finner sitt profetiske kall.
Hvorvidt han handler på vegne av høyere makter eller lider av en seriøs hjerneskade er åpent for tolkning, men uansett årsak utretter Moses enorme ting. Han går til full geriljakrig mot Ramses for å få frigitt sitt folk, mens han utvikler seg til en blanding av Bin Laden og Obi-Wan Kenobi. Det mest interessante med den siste tidens religiøse filmer er at de behandler de bibelske historiene på omtrent samme måte som de mytologiske eventyrene i andre utdaterte trossystemer - og ikke så langt unna hvordan for eksempel de greske gudene ble behandlet i «Troy» og «Clash of the Titans».
Muligens et lite fremskritt i vår kollektive holdning til primitiv overtro, men det gjør ikke i seg selv «Exodus» til en mer vellykket film. Teknisk sett er dette en solid produksjon, og Ridley Scott er på hjemmebane under de episke slagscenene. Han er på betydelig tynnere is når det gjelder å puste liv i karakterene, og tilføyer ikke denne velkjente historien noe mer enn storslagent spetakkel og digitale spesialeffekter. 3D-formatet føles helt unødig i en film som dette (Moses - nå i tre dimensjoner!), men Scott gjør allikevel opplevelsen smidig. Uten visuelle problemer, «ghosting» eller dundrende hodepine, og temmelig virkningsfull etter at gresshoppesvermene kommer.
For å sprite opp de ti plagene har Scott plusset på et par ekstra, deriblant blodtørste kjempekrokodiller. Det er flere feilvurderinger her, ikke minst i hva Scott velger å fokusere på. Vi får se fint lite til lidelsene blant herrens utvalgte folk, mens desto mer av tiden vies til Moses’ spenstige kone Sippora (den spanske skjønnheten Maria Valverde). Det ikoniske Charlton Heston - øyeblikket med steintavlene og offerkalven er så vidt berørt - og tidsperspektivet er skikkelig skrullete. Mot slutten blir Moses rundt åtti år eldre på to minutter, og at han ifølge Bibelen var drøyt 80 år da ørkenvandringen startet hopper Scott nonsjalant over. For alle sine snodige avgjørelser har Scott laget en skuffende ordinær film, som så desperat trenger litt mer av den kreative galskapen til «Noah».
En del av disse problemene skyldes muligens at filmen er trimmet drastisk ned på klippebordet; Ridley Scotts komplette versjon er halvannen time lengre enn den vi nå får se på kino. Den stramme redigeringen går hardest ut over Sigourney Weavers Tuya, som forsvinner sporløst ut av filmen etter et par replikker, og Aaron Pauls rolle som Joshua er redusert til å stikke hodet opp fra en busk fra tid til annen, mens han forundret ser at Moses snakker til seg selv. En av Scotts mange merksnodige avgjørelser er å skildre Gud som en trassig, tyrannisk drittunge med raseriproblemer. Noe som for så vidt er helt i tråd med den gammeltestamentlige skildringen av Gud, men det føles uansett som om Sir Ridley peker nese til religiøse fanatikere.
Vel, det er godt mulig at vi har å gjøre med en «Kingdom of Heaven»-situasjon her. Scotts kostbare korsfarer-epos ble klippet ned av filmselskapet 20th Century Fox før kinopremieren i 2005, og resultatet var tilsvarende underveldende - helt til Scott senere slapp en tre kvarter lengre «director’s cut» på DVD og Blu-ray, som stadfestet at dette i sin komplette form var en av hans bedre filmer. Jeg mistenker at en del av svakhetene vil bli rettet opp hvis Scotts komplette firetimers-versjon med tiden slippes på Blu-ray, men tviler veldig på at «Exodus: Gods and Kings» vil gjenstå som et mesterverk uansett lengde. Dette er et visuelt imponerende eventyr, som føles forbausende poeng - og lidenskapsløs.
Det eneste rørende øyeblikket kommer helt til slutt: Ridley Scott har dedikert filmen til «min bror Tony», som begikk selvmord i 2012.