Kultur

Konseptkunst på godt og vondt

Konseptkunsten er hakkekylling i konservative kunstkretser. En utstilling i Oslo viser hvor flott det kan være, men utstillingen har også svake sider.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 3

KUNST

«Seeable/Sayable»

Kunstnernes Hus, Oslo

Til 29. januar

KDet er flere grunner til å se utstillingen «Seeable / Sayable» på Kunstnernes hus. For meg var animasjonsfilmen «Second-hand reading» av sørafrikaneren William Kentridge (1955) det definitive høydepunktet. Den er verdt besøket alene, ikke minst fordi den går rett inn i kjernen av det kuratorene ønsker å utforske i forholdet mellom bilde og tekst. Utstillingen viser både historiske verk og samtidsverk, og den setter konseptkunsten inn i en sammenheng som kan utvide vår forståelse.

Det siste forutsetter at publikum leser seg opp mens de går rundt i overlyssalene. Klokelig nok har kuratorene laget et lite hefte med korte tekster som du får i hånden når du kjøper billett. For det er ikke til å komme bort fra at flere av verkene ikke gir så mye visuelt sett. Som annen konseptkunst hviler de tungt på ideen. Enkelte ganger er poenget opplagt, mens du andre ganger må lese for å forstå hva poenget er. I heftet blir du fortalt at «Seeable / Sayable» er et tredelt prosjekt med utstilling, litteraturformidling og -diskusjoner på Litteraturhuset, og et performativt program i Grotten, under Henrik Wergelands villa som nå tjener som statens æresbolig for kunstnere. Jeg synes det er beundringsverdig med sjangeroverskridende løsninger, men hittil har jeg ikke hatt tid til noen av de åtte arrangementene som har vært. Derfor forholder denne anmeldelsen seg kun til utstillingen.

En gammel devise sier at «Kunsten taler for seg selv». Den ble gjerne brukt av kunstnere som ikke likte å sette ord på det de drev med. Men det er nå en gang slik at de fleste (kultur-)opplevelser blir bedre, eller i hvert fall mer interessante, med mer kunnskap. Og med konseptkunsten er dette spesielt tydelig. Dessverre er det min erfaring at konseptkunstens største problem er at mange kunstnere glemmer at det er visuell kunst de driver med. De hviler for tungt på ideen, og forutsetter at publikum er innforstått med avansert filosofi, teoretiske spørsmål og sære, kulturelle fenomener.

Grunnlaget for min fascinasjon for Kentridges animasjonsfilm skyldes at han er opptatt av å fortelle historier. Han bygger tegninger foran øynene våre, i et høyt tempo mot en bakgrunn av tekst. Boksidene fra et teknisk leksikon flimrer forbi, mens tegningene lever sitt eget liv i forgrunnen. Han viser også en supplerende, tekstlig monolog, men det er tegningene som bærer historien. Hele poenget er at du ikke trenger noe mer enn det du ser. Historien er hverken litterær eller lineær, men den er så sterk i seg selv at filmens tekstfragmenter og den korte teksten i heftet bare blir utfyllende bakgrunnsinformasjon.

Senere denne uken skal jeg diskutere konseptkunst med den konservative kritikeren og kunsthistorikeren Paul Grøtvedt. Kanskje tar jeg feil, men slik jeg kjenner ham grenser hans oppfatning av konseptkunst til forakt. Det skal bli interessant å diskutere med ham, ikke minst fordi han med sine kunsthistoriske kunnskaper kan se ting i historisk sammenheng. Jeg regner med at vi er uenige, men han skal få sitt første poeng her: Flere av verkene i utstillingen «Seeable / Sayable» er (visuelt) kjedelige. Susan Hillers 24 setninger på papir er ett eksempel. Verket er helt avhengig av en forklaring for å vekke interesse. Med litt lesing blir det interessant – på en måte.

Det hjelper heller ikke når kuratorene bygger utstillingen rundt et begrep som de fleste (meg inkludert) ikke aner hva betyr. «Ekfrase» er det utvalgte ordet, og fremmedordet står ikke i noen norsk ordbok. Men et internettsøk avdekker at det betyr «et dikt eller lignende som beskriver et kunstverk». Problemet er at kuratorene ikke forklarer dette i katalogen, og i tekstheftet gidder de heller ikke å definere det i forordet. Her henviser de riktig nok til en forklaring på en annen side, men den står ikke der heller. (Jo da, jeg fant det på siden etter.)

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Dette er ett eksempel på den arrogansen jeg snakket om i min kommentar forrige lørdag (12/11), i etterkant av Kulturrådets årskonferanse om kritikkens stilling. Men kuratorene Ida Kierulf og Helga-Marie Nordby overlever grunnet sin vilje til formidling. Ekfrasebegrepet er dessuten betegnende kun for en del av utstillingen. Her dreier det seg om nye tekster som beskriver kunst, skrevet av norske forfattere. De presenteres i hodetelefoner på rekke og rad montert øverst i trappen, et grep som ikke inviterer til fordypelse. Heldigvis er tekstene gjengitt i katalogen, så du kan sette deg ned og lese dem i sofaen hjemme.

Et nøkkelverk i utstillingen er Henrik Wergelands «Gyldenlakken». Det er en blomst forfatteren ga til den ene kuratorens tippoldemor på hans dødsleie. Klenodiet har vært i familiens eie siden, og her tjener den som et eksempel på ekfrasens overskridende muligheter. Det er sjarmerende, men potensialet tas ikke ut i utstillingen. Nok en gang er du helt avhengig av teksten for å forstå hvorfor det er der. Det samme gjelder kjente og sentrale konseptkunstnere som Bas Jan Ader og John Baldessari, som er representert med perifere verk med liten visuelle interesse. Da er det bedre med Jan Freuchen og Matias Faldbakken, som begge leverer visuelt interessante og komplekse verk som både gir noe der og da og som tjener på refleksjonen som følger av tekstutdypingen. «Seeable / Sayable» kunne vært mye bedre, men den har enkeltverk som rettferdiggjør en anbefaling.