Knausgårds stemme i verden

– Jeg møtte Knausgård på litteraturfestival i fjor, da tredje bind av «Min kamp» kom ut på engelsk. Jeg spurte hvor lang tid han hadde brukt på å skrive boka. «Fem uker», svarte han. Fem uker?!? Jeg hadde brukt fem måneder på å oversette boka. Oversettelsen er en mye saktere prosess, sier Donald Bartlett.

Neste uke utgis bind fire av Karl Ove Knausgårds «Min kamp» i Storbritannia. Den amerikanske utgaven kommer i april. Mandag er Karl Ove Knausgård i London for å lansere boka på bokhandelen Foyles.

På begge sider av Atlanteren har de litterære miljøene ventet i ett år på at Bartlett skal bli ferdig med mer Knausgård. «I need the next volume like crack!» skrev forfatter Zadie Smith på Twitter, allerede etter første bind.

– Det er en litt merkelig opplevelse for en oversetter, at folk sitter og venter på det du holder på med. Jeg var for så vidt forberedt på det gjennom arbeidet med Jo Nesbø, at leserne kan være utålmodige på å få nye bøker oversatt. Men oversetteren er såpass godt skjult at jeg føler ikke noe stort prestasjonspress, sier Bartlett til Dagsavisen. De siste fire-fem årene har han sittet lett bortgjemt i sitt hjem utenfor Norwich – for øvrig Knausgårds favoritt-fotballag, som omtalt i «Min kamp 3» – og oversatt Knausgårds episke romanserie.

Da Bartlett begynte å oversette skandinaviske bøker for et drøyt tiår siden, måtte han nærmest tigge forlagene om å gi ut norsk skjønnlitteratur på engelsk. Nå er det blitt en hel liten industri, og Don Bartlett har fått mye å gjøre. For eksempel måtte han takke nei til både den nye Nesbø, etter å ha oversatt alle hans suksessbøker for det engelske markedet fram til og med «Politi». Nå har Bartlett en liten pust i bakken før han går løs på «Min kamp» nummer fem. Men er ikke sikker på om han vil ta på seg også sjette og siste bind, som er på 1000 sider.

– Det er så intenst å jobbe med disse bøkene. Jeg blir helt oppslukt i fem måneder, er inne i en boble, og er sliten når jeg kommer ut av det på andre siden. Bok 6 vil være et års arbeid, det framstår noe avskrekkende, sier Bartlett. Det britiske forlaget Harwill Secker vil uansett få ut «Min kamp 6» i 2017 som planlagt, og Bartlett er fortsatt «i diskusjoner med forlaget», som han sier.

• Les også: Knausgård populær i USA

Mens bøkene på norsk bare het «Min kamp» 1-6, har hvert individuelle bind fått egen tittel i engelsk oversettelse – «A Death In The Family», «A Man In Love», «Boyhood Island». Bind 4 har fått tittelen «Dancing In The Dark».

– Jeg sendte forlaget en liste på fire titler, de gikk for den jeg syntes var den svakeste, men OK. Det har en relevans, siden det er tittelen på en popsang, sier Bartlett.

– Jeg liker bedre at bøkene har hver sin tittel. Det gir hvert bind en tydelig identitet

Den store Knausgård-feberen herjet Norge i 2009-2011, da de seks bindene i romanserien kom ut fortløpende, mens Knausgård satt og skrev dem. Så begynte Knausgård-feberen å spre seg i verden, og skjøt virkelig fart da Don Bartletts engelske oversettelser begynte å komme fra 2012, og så hver vår framover. Store, toneangivende navn som Hari Kunzru, Jonathan Letham, James Wood, Jeffrey Eugenides, og Rachel Cusk begynte å hylle Knausgård som den nye Proust, med et verk av grensesprengende betydning for verdenslitteraturen. Når fjerde bind nå lanseres, er det med slagordet «The international literary phenomenon» øverst på omslaget.

– Da vi startet, skjønte jeg at Karl Ove ville dele leserne. Den første boka fikk blandet kritikk, noen likte den ikke i det hele tatt. «Alt som man bør stryke fra en roman, tar Karl Ove Knausgård med», skrev en britisk avis. Da tenkte jeg, de har ikke skjønt hva han gjør her. Men i den andre boka blir det tydeligere hva som er prosjektet hans. Da ble kritikkene bedre, og jeg merket at han allerede hadde fått en stor tilhengerskare. Vi ble overrasket særlig i USA over hvor mange som ga uttrykk for at de virkelig elsket boka, sier Bartlett.

Bartlett har sin del av æren for at Knausgård er blitt et verdensnavn. Ved lanseringen av «My Struggle» i London i 2012, uttalte Knausgård selv: «Denne boka er ikke skrevet av meg. Den er skrevet av meg sammen med Don».

Etter et tiårs tid som oversetter av norsk litteratur til engelsk fikk han tilsendt «Min kamp» bind 1 fra det britiske forlaget. En vanlig del av jobben er å gjøre prøveoversettelser, ofte med støtte fra Norla, med utdrag av bøker som forlagene vurderer for oversettelse. De fleste blir ikke gitt ut – CV-en til Bartlett teller 50–60 prøveoversettelser – og det var ikke gitt at «Min kamp» skulle bli oversatt.

– Forlaget ba meg lese den og si hva jeg syntes. Basert på min vurdering, blant annet, tok de beslutningen om å oversette og utgi den på det engelskspråklige markedet, forteller Bartlett.

Hans dragning mot Norge går helt tilbake til barndommen:

– Jeg har alltid likt meg i Norge. Hver gang jeg er i Oslo rusler jeg langs havna, det minner meg om faren min. Han hadde stor entusiasmen for Norge, og tok meg med til Norge som gutt. Jeg fikk aldri helt vite hvorfor, men han var jagerpilot under krigen, så det kan ha hatt noe med det å gjøre, sier Bartlett. Men han kom til norsk litteratur via omveier: Tyskstudier på 70-tallet førte ham til lærerjobber i Tyskland, og etter hvert i Danmark. Der jobbet han som engelsklærer, og begynte å interessere seg for nordiske språk – «jeg studerte dansk i fem år, som ga meg overgangen til svensk og norsk». I 2000 fullførte han diplomstudier i litterær oversettelse. I 2003 oversatte han sin første bok fra norsk til engelsk, Pernille Rygg «Det gyldne snitt» ble «The golden section». Siden har han oversatt over 30 bøker fra norsk på egen hånd, og rundt ti i tospann med andre norsk-engelsk-oversettere, samt en rekke noveller og tekster til antologier.

– Da jeg startet med dette i 2000, fikk jeg hele tida høre fra forlagene at oversatte bøker ikke selger. Det gikk tregt i starten. Så kom Stieg Larsson-bøkene og solgte i millionopplag, og da ble forlagene plutselig interesserte. Jo Nesbø ble en stor suksess, og nå er det blitt bra forretning for meg også. Jeg går fra oppdrag til oppdrag, og får muligheten til å jobbe med et bredt spekter av norsk litteratur, sier Bartlett fornøyd.

Han har oversatt forfattere som Roy Jacobsen, Ingvar Ambjørnsen, Per Petterson, Gunnar Staalesen, Kjell Ola Dahl, men likevel var Karl Ove Knausgårds bøker en helt ny utfordring, forteller han:

– Dette er totalt forskjellig fra å oversette Jo Nesbø, eller det meste annet jeg har vært borte i. Vanligvis har en bok en historie, mer eller mindre rett fram, med et plot og noen subplot, som driver historien framover mot en slutt. Sånn er det ikke i det hele tatt med Karl Ove Knausgård. Han legger ut på lange distraksjoner, du kan ikke slappe av og følge en plotlinje, det er intenst, springende, det krever langt mer konsentrasjon, det er massevis av detaljer, og inngående omtaler av vidt forskjellige tema, med lange setninger, uten opphold i teksten. Nesbø har kapitler, visuelle scener – det er ikke noe sånt her. Så det går mye saktere. Og så er det de vanlige problemene med å finne stemmer til de forskjellige karakterene, først og fremst for Karl Ove Knausgård selv. Jeg brukte en god del tid på det.

Knausgårds svært detaljrike skildringer av norsk dagligliv og oppvekst på 70-tallet byr på en del hodebry. I bind 3 måtte han oversette en sangtekst av det norske postpunk-bandet The Aller Værste («Ingen vei tilbake») – hvordan gjorde han det?

– Helt i blinde! Jeg visste ikke så mye om bandet, men prøvde å finne ord jeg tenkte ville passet med punk-tida. Det er det som er med bøkene, det er så mye rart inni der – biter av poesi, sanger, tullevers, det er en så stor variasjon av stilarter, ingenting ved språket er uniformt.

Samtidig har han brukt «smørbrød» i skildringer av kveldsmat hjemme hos Karl Ove, der det står «brødskive» på norsk, istedenfor å oversette til sandwich.

– Min bakgrunn er fra dansk. Jeg grep til det ordet jeg syntes best beskrev et stykke brød. En sandwich, for en engelsktalende leser, vil være to stykker brød med ost og skinke imellom. Det er noe helt annet, og ikke det du vil spise til kveldsmat i Norge. «Pålegg» er også alltid vanskelig, sukker Bartlett.

– Det jeg liker å gjøre i oversettelsene mine, er å bringe inn elementer av norsk kultur slik at ikke teksten blir bare nok en engelsk oversettelse, men vekker til live noe av det særegent norske. Russ, for eksempel – det er jo en som går ut av skolen, men man forlater ikke skolen på den måten i verken USA eller England, dette er noe helt annet. Så der la jeg til noe i teksten for å gjøre det klarere.

– Hva jeg gjør videre er litt i det blå, det eneste jeg har dette året er Roy Jacobsens nyeste. Så har jeg lyst til å jobbe mer med Gunnar Staalesen. Jeg er en stor fan av Gunnar. Og om et par uker starter jeg på «Min kamp» del 5, sier Bartlett.

– Jeg vet at Knausgård selv leser de engelske oversettelsene og bryr seg om hvordan de er blitt, uten at han vil ikke være involvert i selve oversettelsesprosessen. Til bind en og to lagde jeg noen lister med spørsmål som jeg sendte og som han svarte på, men siden har jeg holdt det på et minimumsnivå. Han svarer alltid raskt. Men jeg gjør mitt beste for å ikke bry ham.

Bartletts oversettelser av norske forfattere

• 2003: Pernille Ryg: «The Golden Section»
• 2005: Jo Nesbø: «The Devil's Star»
• 2006: Jo Nesbø: «The Redbreast»
• 2007: Kjell Ola Dahl: «The Fourth Man», Lars Saabye Christensen: «The Model»
• 2008: Stian Hole: «Garmann's Summer». Kjell Ola Dahl: «The Man in the Shop Window». Jo Nesbø: «Nemesis»
• 2009: Jo Nesbø: «The Redeemer». Kjell Ola Dahl: «The Last Fix». Lars Saabye Christensen: «Beatles». Gunnar Staalesen: «The Consorts of Death»
• 2010: Stian Hole: «Garmann's Street». Jo Nesbø: «The Snowman».
• 2011: Jo Nesbø: «Headhunters». Jo Nesbø: «The Leopard». Kjell Ola Dahl: «Lethal Investments». Per Petterson: «It's Fine By Me». Stian Hole: «Garmann's Secret». Henrik Hovland/Torill Kove: «John Jensen Feels Different».
• 2012: Karl Ove Knausgård: «A Death In The Family». Jo Nesbø: «The Bat». Jo Nesbø: «Phantom». Jostein Gaarder: «Questions Asked»
• 2013: Karl Ove Knausgård: «A Man In Love», Gaute Heivoll: «Before I Burn». Gunnar Staalesen: «Cold Hearts». Erlend Loe: «Kurtby». Per Petterson: «Ashes in my Mouth, Sand in my Shoes». Jo Nesbø: «Police». Per Petterson: «I Refuse»
• 2014: Karl Ove Knausgård: «Boyhood Island». Roy Jacobsen: «Borders». Stian Hole: «Anna's Heaven»