TEATER

«Søstra mi»

Av Hannah Helseth

Regi: Kjersti Horn

Skuespillere: Gitte Witt, Hina Zaidi, Anne Krigsvoll, Mads Sjøgård Pettersen og Zardasht Rad

Scenografi og kostymedesign: Sven Haraldsson

Dramaturg: Tine Thomassen

Koreografisk assistanse: Marianne Kjærsund

Koreografi, indisk dans: Richa Chandra

Riksteatret

 

All ære til Riksteatret for å bruke stemmerettsjubileet til å skrive ny dramatikk, og til regissør Kjersti Horn for å kaste sosiolog Hannah Helseth inn i teaterrommet. Den dagen Horn bestemmer over et teaterhus, kommer mye viktig til å skje.

Scenerommet i Nydalen møter oss med dundrende musikk. Tre stativer fulle av lamper er blinkende bakvegg. Når lampene slukker, blir rommet transparent, vi ser karakterene gjennom stativet også når de venter backstage. Dette skaper en fin ærlighet og løshet i rommet som speiler den halvdokumentariske teksten.

Hovedfiguren er tenåringen Nora, og gjenklangen av Ibsen virker bevisst. Der Ibsens Nora forlater mann og barn, prøver tenåringen Nora å ta kontroll over egen kropp og eget liv og finne et grunnlag for å rive seg løs fra sin frustrerte alenemor og en aggressiv bror som lever livet sitt på internett.

Parallelt prøver tenåringen Sana det samme. Nora og Sana er vokst opp i samme by. Men der Nora prøver grenser og har sex med en ny gutt hver kveld, er Sana forlovet, men får ikke være alene med sin utkårede før de er gift. Hennes tilkommende, Ahmed, kan derimot enn så lenge kjøre rundt i hvit Mercedes og nedlegge norske jenter.

Noras og Sanaas skjebner møtes i Sanas bror, Samir. Samir forelsker seg i Nora, selv om hun ifølge ham selv er «ei jente søstra mi aldri får bli som». Han tar intime bilder av Nora med telefonen sin, som snart er spredt til all verden. Nora blir til hora, og bildene lager trøbbel for flere enn Samir.

 

«Søstra mi» er morsom, med en passende dose Facebook, sex og flerkulturkrasj, men uten at vi kommer særlig under huden på noen av karakterene. Man går ut med én sterk erkjennelse: Etnisk norske og flerkulturelle unge jenter vokser opp i adskilte sosiale virkeligheter. – Jeg har alltid følt meg likestilt med gutta, jeg tror aldri noen har kalt meg hore, sa journalist Emma Clare i debatten etterpå. Louiza Louhibi kunne fortelle at hun ble spyttet på og kalt akkurat det da hun var ute og gikk på Grønland for fire uker siden. Det er ikke greit.

Men av samme grunn henger ikke gutta som truer og spytter på Grønland, på Litteraturhuset. Det hadde gjort seg med en gutt eller to, kanskje også med flerkulturell bakgrunn, blant de seks jentene som satt vaglet i panel etter forestillingen for å diskutere kvinners frihet. Alle problemene til den etnisk norske familien i «Søstra mi» ledet tilbake til en avdød, voldelig far som spilte bort familiens penger. Verken kona eller barna hans turde å snakke om ham, langt mindre om hvorfor han var slik. I den flerkulturelle leiren på scenen var dobbeltmoral regelen, men bare de kvinnelige karakterene fikk sette ord på og konfrontere den. Kanskje er denne mannlige tausheten det neste som bør brytes.

«Søstra mi» er offer for flere kulturkrasj. Etter én eneste forestilling i Oslo reiser den nå på turné i Distrikts-Norge. Det er supert at Mosjøen og Risør får se «Søstra mi». Men akkurat denne forestillingen trenger sårt et omvendt Riksteater. Den handler om ungdom i Oslo, og det er ungdom i Oslo som bør se og diskutere den. Det ble sagt i går at lærere kan søke om midler til å få den på besøk. Lærere har mye annet de må gjøre. La Skolesekken sende «Søstra mi» til ungdomsskoler i Oslo, så både gutter og jenter der kan få kjøre debatt.

 

Les også: Lager brutalt teater