Kultur

Kjønn i bevegelse

Stavanger stiller først i kunsttoget på Kvinnedagen: To kvinner, to generasjoner, to institusjoner og to kunstneriske uttrykk.

Dagsavisen anmelder

Bilde 1 av 2

KUNST

Marit Victoria Wulff Andreassen: «Through the woods»

Stavanger kunstmuseum, Stavanger, 6/3 – 25/5

Inger Bruun: «En Retrospektiv Utstilling»

Kunsthall Stavanger, Stavanger, 8/3 – 19/4

STAVANGER (Dagsavisen): «Kuk og fitte sammen sitte» skulle vært tittelen på denne anmeldelsen, selvfølgelig plassert der for å skape oppmerksomhet. Men den har også klar relevans til Marit Victoria Wulff Andreassens retrospektive utstilling i Stavanger kunstmuseum. Utstillingen er en orgie i tegnede kjønnsorganer – kuker, bryst og fitter – som er tegnet med så stillferdig humor at de fleste vil gå med et smil gjennom utstillingen. Men – noen vi sikkert føle seg støtt av så mange kjønnsorganer på én gang. Og noen få vil kalle det porno og fnyse oppbrakt.

De som måtte oppfatte Andreassens humoristiske konstellasjoner som pornografi har misforstått. Riktig nok pensler tegningene ut kjønnsorganer i stort antall og med utsøkt detaljering. Men tegningene er gjennomført med så stor ornamental presisjon og med så mye humor at de fleste vil la seg imponere. Det er sjelden å se kunstnerisk håndverk av så høy kvalitet som det Marit Victoria Wulff Andreassen viser.

Den andre kunstneren som åpner retrospektiv utstilling i Stavanger denne helgen har absolutt ingen ting med denne anmeldelsens tittel å gjøre. Kunsthall Stavangers retrospektive mønstring av Inger Bruuns modernistiske livsverk er like imponerende som Andreassens. Men de to utstillingene er så diametralt forskjellige at det er grunn til å spørre hvorfor de skal trekkes inn i samme anmeldelse? Svaret er selvfølgelig Kvinnedagen. Pluss litt geografi og tidsmessig sammentreff.

I tillegg til å ha svært ulike, kunstneriske uttrykk, representerer de to kunstnerne to historisk ulike skjebner. Begge bor i Stavanger-området, selv om ingen av dem er født der. Inger Bruun (født 1942) tilhører generasjonen som kjempet gjennom kunstnernes rettigheter på 70-tallet. Men det var først i moden alder hun fikk nyte godt av det. Mesteparten av livet har hun jobbet på arkitektkontor for å overleve. Da hun fikk garantiinntekt i 1992 (en ordning som den rødgrønne regjeringen fikk avviklet) ble det et frigjørende vendepunkt. Året etter laget hun en stor skulptur til Hinna videregående skole, og siden er det blitt mange offentlige utsmykninger.

Det hører også med til historien at de monumentale arbeidene på kunsthallens endevegger skulle vært utstilt samme sted i 1995. Den utstillingen ble avlyst kort tid før åpningen fordi det var bråk rundt Stavanger kunstforening, som organisasjonen het da. Hun fikk raskt tilbud om utstillingsplass i Galleri Sølvberget og Galleri Gann, men det må være tilfredsstillende å se det Bauhaus-inspirerte «Orinoco» og «Oristano» på de veggene de ble laget for.

Marit Victoria Wulff Andreassen (født 1971) tilhører generasjonen som har nytt godt av alle reformene Bruuns generasjon fikk gjennomført. Hun har kunnet finansiere utdannelsen med lån og stipend, og hun har nytt godt av ulike stipender og tilskuddsordninger gjennom karrieren. Hun er utdannet fra Kunstakademiet i Bergen (2003), en institusjon som ikke fantes da Bruun tok sin utdanning. Og Wulff Andreassen debuterte i Tegnerforbundet i 2002, en organisasjon som først fikk sitt eget galleri i 1988, 72 år etter stiftelsen i 1916.

Inger Bruuns utstilling i kunsthallen viser et mangfoldig kunstnerskap med hensyn til teknikker. Samtidig er det et konsekvent formspråk bygget på modernistiske og minimalistiske prinsipper. Hennes konkrete skulpturer er både uttrykksfulle og anvendbare selv om de benytter seg av de enkleste, mest basiske formprinsippene. I kollasjer, malerier, materialbilder og akvareller viser hun en vilje til å kombinere rene former med intrikate mønstre, og hun evner å skape fascinerende formutfordringer.

Tegningene av kuker og fitter er som nevnt laget med stor sans for humor. De har en forlokkende estetikk som pirrer og vekker glede. De snakker om kjønn og seksualitet på en frigjørende måte, og de inviterer til samtale og refleksjon rundt temaet. Men samtidig er det en dobbelt bunn i tegningene, en tvetydighet som gjør opplevelsen mer kompleks enn man skulle tro.

Jeg nevnte at det var bråk rundt Stavanger kunstforening i 1995. Historien gjentok seg i fjor, da en sterkt presset forening vedtok å selge Barbara Hepworths skulptur «Figure for landscape», den eneste skulpturen av denne betydningsfulle, britiske kunstneren i Norge. Salget innbrakte over 40 millioner kroner. Med så mye penger på bok er det trist at Kunsthallen ikke har tatt seg råd til å lage en katalog for Inger Bruun. Kunstmuseet har laget en flott katalog for Marit Victoria Wulff Andreassen, noe som er viktig for framtidas vurdering av henne. Det ville vært trist om Inger Bruun må nøye seg med denne utstillingen for så å forsvinne inn i historiens glemsel. En katalog gjør forskjell.