Annonse
Edvard Munchs «Bohemens bryllup» er et nøkkelbilde i kuratorens tolkning av menneskets grunnleggende ensomhet. Bruden er alene selv om hun er omgitt av syv menn.

Kjærlighet og ensomhet i moderne tid

Vi fødes alene. Vi dør alene. Og innimellom er vi ensomme mesteparten av tiden. Det forsøker vi å kompensere for med kjærlighet, sex – og shopping. Munchmuseets utstilling føles ubehagelig aktuell. Det er godt.

Annonse
Kultur

 

KUNST

«Emma & Edvard – Kjærlighet i ensomhetens tid»

Munchmuseet, Oslo

Til 17. april

Den omstridte +Munch-serien er over. Den ble kritisert for bare å trekke frem menn i møtet med Edvard Munch. Seks stykker på rad og rekke. Så det er ikke rart at Munchmuseet mistenkes for å være ekstremt bevisst på å skulle motbevise en eventuell skyldfølelse når de i første etappe etterpå stiller med et solid kvinnelag: «Emma & Edvard – Kjærlighet i ensomhetens tid» er basert på Gustave Flauberts legendariske roman «Madame Bovary» fra 1856. Utstillingens gjennomgangsfigur er romanens hovedperson, Emma, som fremstår på et stort antall filmskjermer. I tillegg til møtet mellom de to ensomme Emma (fra romanens fiktive univers) og Edvard (fra virkelighetens kunstneriske produksjon) er det kvinner som står bak: Utstillingen er bygget rundt utdrag fra filmen «Madame B.», laget av to kvinner; nederlandske Mieke Bal, internasjonalt anerkjent kunstner, kulturteoretiker og kurator, og den britiske performance- og filmkunstneren Michelle Williams Gamaker. I tillegg er Munchmuseets assisterende kurator også kvinne, Ute Kuhlemann Falck.

Dette er en utstilling for stille ettertanke og dype studier. Sammenstillingen mellom film og billedkunst åpner for «overraskende forbindelser» og «nye perspektiver», som museet helt korrekt skriver i pressemeldingen. Men det krever tid. Hvis du vil få med deg alle filmklippene på de 19 skjermene må du sette av 450 minutter. Det er flere timer enn museets åpningstid tillater. Nå skal det sies at filmklippene vises både alene og i klynger på to, fire og fem skjermer, så du kan få med deg mye på betydelig mindre tid.

Filmens dramaturgi er langsom, klippene er ikke akkurat noen actionfilm. Men i tillegg skal du helst få studert Munchs kunst også. Det er mange bilder som sjelden har vært vist. De er hengt lavt og det er satt ut rikelig med benker for at du skal kunne sitte ned, studere og tenke over innholdet i bildene. Da er det greit at filmen «Madame B», som tjener som utgangspunkt for utstillingen, bare tar 96 minutter. Ulempen er at den bare ble vist åpningshelgen. Det er synd, for den konsentrerte fremstillingen av Bal og Gamakers moderne tolkning av «Madame Bovary» gir en god, men for enkelte litt vel begivenhetsløs fremstilling av historien.

Hva dreier det seg om? Slik jeg forstår utstillingen og Mieke Bals påstand var både Emma Bovary og Edvard Munch så skadet av sin søken etter kjærlighet at de tok fatale valg som førte galt av sted. I romanen er ting satt på spissen, og den har fenget et stort publikum fra dagen den kom ut. Med kuratorens egne ord skjer dette: «Emma er en ulykkelig bondedatter som til slutt velger å ta sitt eget liv. Hun gifter seg med en lege, en enkemann som er et godt menneske, men snart viser seg å være dødsens kjedelig. Emma søker adspredelse i to retninger, ved først å ta én elsker, så en annen, samtidig som hun blir besatt av manisk kjøpetrang. Gang på gang lokkes hun til å handle luksuriøse varer, og ruinerer dermed både seg selv og sin familie. Når hun ikke lenger ser noen utvei, svelger hun arsenikk og lider en smertefull død.»

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En nøkkelscene i Mieke Bals filmatiske tolkning er bryllupsfesten, der Emma i stigende grad føler seg oversett, baksnakket og ignorert. Den desperate ensomhetsfølelsen finner kuratoren også i Munchs «Bohemens bryllup», der bruden sitter isolert og ensom til tross for at hun er omringet av syv menn. Setter du deg ned foran maleriet kan du begynne å tenke på hvorfor bruden strekker armen ut på bordet, hva det innebærer at Munch har malt figuren i bakgrunnen bare som omrisset av et ansikt, eller hvorfor den nedre kanten av bordduken fremstår som en abstrakt komposisjon? Har han villet understreke avstand til deg som betrakter? Han kunne jo latt duken fortsette helt ned til billedkanten.

Det er flere slike, direkte referanser mellom filmens bilder, malerier og grafikk. Mieke Bal ser Munchs bilder i en filmatisk sammenheng. Hun peker på elementer som gjør dem til stillbilder fra en mulig film, for eksempel det at Munch kutter figurer på vei ut av billedrammen, som om de er i bevegelse. Bals blikk på Munchs kunst er forfriskende og ukonvensjonelt, og åpner for en ny opplevelse. Men det er en stor ulempe at informasjonen er begrenset til en innledende veggtekst og et teksthefte som kunne vært lettere tilgjengelig. Man burde få det stukket i hånden når man kjøper billett. Søndag var det tomt for norske hefter, så her må museet skjerpe seg.

Flauberts roman fra 1856 var et tidlig eksempel på en moderne forståelse av verden. Edvard Munch (1863–1944) fulgte opp med sine (i samtiden) skandaløse fortolkninger av menneskets grunnleggende ensomhet. I bildene hans møter vi individer som er alene selv om de er sammen med andre, mennesker som slites mellom pliktfølelse og lyst, og mennesker som betrakter kjærligheten som et umulig prosjekt. Emma Bovary flyktet inn i sex og shopping, to avhengighetsfenomen som har utviklet seg inn i vår tid. Det er ikke tilfeldig at «compulsive shopping» (tvangsmessig shopping) er blitt et begrep i psykiatrien.

Det vi er vitne til i denne utstillingen er den ytterste konsekvens av «emosjonell kapitalisme». Menneskets ensomhet har drevet mange ut i tvangsmessige handlinger som det kapitalistiske systemet gjør alt det kan for å tilfredsstille. Gjennom sublimering, eller overføring av (seksuelle) drifter til aktiviteter som er mer akseptable for samfunnet, kan markedskapitalismen tilby løsninger som gir mennesker illusjonen av å tilfredsstille reelle behov. I stedet er det en grenseløs utnytting av mer eller mindre ubevisste behov. Slik er perspektivet denne utstillingen stiller opp for oss ganske deprimerende: Det er aldri behagelig å få sannheten lekset opp. Men Mieke Bal og Edvard Munch gjør det på en forførende deilig måte. Dermed føyer Munchmuseet seg inn i markedstenkningens tilbud om sublimering. At utstillingen er en fin opplevelse, og at vi kan lære noe om oss selv i møtet med kunsten – enten det er film, maleri, grafikk eller skulptur – er en hyggelig tilleggseffekt. For problemene vil mange helst unnvike.

Annonse