Kjære Sigrid Undset

Jeg skulle gjerne ha møtt deg i levende live. Aller helst på våren i tidsrommet fra du kom hjem etter krigen, og til du døde på Lillehammer sykehus den 10. juni 1949. Tenk om vi hadde kunnet sitte på besøksrommet på sykehuset og tatt en kaffe. Du ville ganske sikkert syntes jeg var underlig som ikke tok en sigarett. Det forhindret ikke deg fra å gjøre det. Jeg ville møte deg fordi jeg ville stille deg et spørsmål jeg synes er ubehagelig. For oss begge.

Jeg skulle tatt med noen blomster fra Bjerkebæk og fortalt at hagen og huset så velholdt og vakkert ut, klar til å møte sommeren. Du ville ha avbrutt meg og sagt at den eneste grunnen til at jeg hadde fått audiens var at jeg kom fra en annen tid og at du var litt nysgjerrig på hvordan du og forfatterskapet ditt ble vurdert i min tid. Jeg ville lent meg tilbake i stolen og prøvd å se uanstrengt ut. Etter at du hadde tatt noen drag til ville du bedt meg om å snakke, tror du ikke?

Jeg ville ha fortalt deg at skepsisen mot den historiske romanen fortsatt finnes i de litterære miljøene og blant historikerne her til lands. I 1905 refuserte, som du husker, Peter Nansen i Dansk Gyldendal din første historiske roman, Aage Nielssøn til Ulvholm, med ordene: «De har talent, men dropp den historiske roman og forkledning av litteraturen, det vil si historie, naturligvis … Forsøk Dem ikke mer på historiske romaner, det kan De ikke.»

Du hørte tydeligvis på ham, for debuten Fru Marta Oulie i 1907 og Jenny i 1911 er så visst ikke historiske romaner. Men etter at du flyttet til Bjerkebæk og Nansen var død, skrev du Kristin Lavransdatter, tre bind på tre år. Jeg har lest Kransen, Husfrue og Korset på nytt, kjære kollega. Det var en annen opplevelse enn da jeg leste dem for første gang på gymnasiet. Kristin og Erlends forelskelse og etter hvert vanskelige forhold grep meg også denne gang. Men det som også fascinerte, var de mange parallellene mellom Kristins og Erlends, og ditt og Anders Svarstads liv. I tillegg ble jeg mer enn imponert over hvor dyktig du er til å kle personene med en koloritt og stemning som virker troverdig fra norsk 1300-tall. Du må ha lært mye av faren din, arkeologen Ingvald Undset, om metodikk og forskningspraksis.

Det er slående hvordan historikere har avvist dine romaner, som om de skulle ha monopol på middelalderen og hvem vi er. For meg som mann er det påfallende at det nesten bare er menn som har prøvd å snakke deg ned og bare kvinner som har løftet deg. Halldis Moren Vesaas, Tordis Ørjaseter, Ebba Haslund og Sigrun Slapgard er de som har gjort deg tydeligere for meg. Nå, sist 17. mai, 70 år etter frigjøringen, sa Slapgard: «Ho fell utanfor våre vante merkelappar. Kanskje det er derfor ho er såpass lite framheva i dagens historieforteljing». Jeg mener Slapgard har rett. Ikke bare litterært, men også på det menneskelige og politiske plan, er beskrivelsen dekkende. På seksti-, sytti- og åttitallet fikk modernismen sitt endelige gjennomslag her i Norge. For eksempel Knut Hamsuns og Amalie Skrams forfatterskap synes å være mer i slekt med den enn dine episke romaner.

Men det som overrasker meg mer er at vi her til lands ikke har fokusert mer på dine bragder, og nå tenker jeg ikke på Nobelprisen i litteratur fra 1928 for Kristin Lavransdatter. Heller ikke på hvordan du tok deg av de tre barna, blant annet din psykisk utviklingshemmede datter, Maren Charlotte, og skrev om natta. Nei, jeg tenker på din formidable innsats i mellomkrigstiden og krigen. Selv under årets frigjøringsjubileum ble du lite omtalt. Bjørnstjerne Bjørnson og Henrik Wergeland er de vanligste dikterne å trekke fram, sammen med Nordahl Grieg, når det gjelder skrivende som både er viktige forfattere og samfunnsengasjerte.

Da Nobelkomiteen i 1935 bestemte seg for å gi fredsprisen til Carl von Ossietzky for sitt journalistiske arbeid for å avdekke tysk opprustning, ble det krig i Den norske Forfatterforening, der du selv var formann. Ingen kunne beskylde deg for å være en venstreorientert forfatter. Du var katolikk og markerte aldri noen partitilhørighet, så vidt jeg har registrert. Den borgerlige pressen, med Aftenposten i spissen, var opprørt og forsvarte, som Hamsun, Hitlers og Tysklands raseri over tildelingen. Men din uro over hva som var i gjære stakk dypere: Du hjalp jøder i Norge og Europa i mellomkrigstiden med penger og kontakter. Dette var mye mer uvanlig enn det vi liker å tenke på i dag. For din del må det ha vært et paradoks at Paven og heller ikke den norske stat, la en finger i kors for å hjelpe jødene. Du forsto at den norske praksis ikke hadde endret seg siden Henrik Wergeland skrev Jøden og Jødinnen. Jeg antar at du leste Martin Luthers ord om jødene, for ikke å snakke om hva Adolf Hitler skriver i «Mein Kampf». Det må også ha vært vondt for deg å høre om hvordan dine polske katolske søstre og brødre tok imot jødene som kom hjem i 1946 etter å ha overlevd konsentrasjonsleirene. Vi vet ennå ikke hvor mange tusen som ble massakrert.

Kjære Sigrid, kanskje leste du også hva Hitler skrev om rasehygiene og de fysisk og psykisk utviklingshemmede? Var det derfor du sa at «Hitler ville ikke latt en som Maren Charlotte leve»? Dessverre er vår forakt for svakhet ikke blitt mindre. I dag blir stadig flere fostre med forskjellige særegenheter luket vekk på et tidlig stadium. Noen kaller det framskritt. Jeg har selv en muskelsykdom som kan oppdages i fosterstadiet. Fostre med denne sykdommen er i dag fullt lovlig å abortere. Jeg beklager ikke at jeg er født. Ja, når jeg er i godlune, mener jeg til og med at det er bra at jeg er født. Vi driver ikke med rasehygiene for tiden – men med menneskehygiene. I 1956 og 1973 ble nobelprisen i medisin tildelt slike forkjempere.

Jeg har grublet over hva du tenkte på 9. april 1940, da tyske fly fløy over Bjerkebæk og nordover. Fortsatt er det svært mye som ikke er avdekket med hensyn til kongen og regjeringens flukt og alle samfunnstoppene som mante til ro og endog samarbeid. Fortsatt tegner vi en heltehistorie av vår motstandskamp i aprildagene. Det var ikke mange dager mellom din radiotale på Otta stasjon og skuddene fra tyske soldater som drepte din sønn Anders Castus ved Segalstad bru. Du må ha vært rasende og fortvilet over hvilke håpløse forhold Anders og de andre unge, utrente mennene kjempet under? Det må ha gjort deg forferdelig vondt, så usigelig smertefullt. Meldingen om at Goebbels forbød bøkene i Tyskland etter talen fra Otta, må ha vært en bagatell i forhold til sønnetapet.

For noen år siden var jeg på forfatterturné på USAs vestkyst. I Seattle og i Los Angeles møtte jeg familier der medlemmene var blitt oppkalt etter Erlend og Kristin. Ikke bare disse, men også nøkterne akademikere på University of Washington og University of California, var overbevist om at ingen enkeltperson hadde betydd mer for å få USA involvert i andre verdenskrig enn deg.

Har jeg rett?

– Når har du tenkt å stille det ubehagelige spørsmålet? spør du.

Jeg kremter.

– Da du kom hjem fra USA var du ikke lenger en del av styret i Den norske Forfatterforening. Da du måtte rømme landet, tok Alex Brinchmann over som formann. 15. mai 1945 ble det første styremøtet holdt. De nedsatte en æresrett bestående av Francis Bull, Sigurd Christensen, Fredrik Winsnes (DnFs advokat) og tre fra styret; Alex Brinchmann, Nils Johan Rud og Georg Brockmann. 22 av foreningens medlemmer hadde vært medlemmer av NS. Flere av dem fikk sine straffer av sivile domstoler. Mens æresretten arbeidet, døde flere. Også forfattere som ikke hadde vært medlemmer av NS ble gransket: Johan Bojer, Herman Wildenvey og Ejlert Bjerke, faren til André. Kjære Sigrid. Æresretten dømte flere av dem til ikke å bli publisert, i samarbeid med forlagene de tilhørte. Ingen andre forfattere protesterte, heller ikke PEN-klubben i Norge, eller andre PEN-klubber i verden for den saks skyld. Din posisjon, dine meritter kunne vel ha påpekt hvor forkastelig dette overgrepet var? Disse forfatterne hadde ikke bare sonet sine straffer, men foreningen ga dem to tilleggsstraffer: De ble fratatt ytringsfriheten, og muligheten til å tjene penger på det som var deres yrke og talent. Dessverre har ikke min generasjon, eller de som er yngre enn oss, gjort noe for å rette opp overgrepet – selv om vi ikke opplevde krigen og derfor burde kunne betrakte den på avstand. Er det ikke en skremmende menneskelig egenskap at vi har så lett for å akseptere urett, selv i fredstid?

Kjære Sigrid, det har vært en kald vår på Bjerkebæk. Syrinen blir sein i år. Måtte det bli en fin sommer.