Kapitalens makt over kunsten

KUNSTUTSTILLING

«Tech 4 Change»

Vestfossen kunstlaboratorium

Vestfossen, 2. mai–4. oktober

VESTFOSSEN (Dagsavisen): Årets utstilling på sommersesongens beste utstillingsarena er bygd opp med innlån fra Statoils kunstsamling. I en veldig bra, svært moderne og samtidsorientert utstilling med mye fotografi og nye medier finner vi – ganske overraskende – to i sammenhengen aparte kunstverk som viser seg å ha stor symbolverdi. Det dreier seg om to av norsk kunsts mest profilerte og folkekjære malere, den radikalt politiske samfunnskritikeren Rolf D. Groven og den kunstnerisk konservative romantikeren Karl Erik Harr.

Deres malerier rommer en type samfunnskritikk som rammer Statoil direkte, men som i utgangspunktet er ment å beskrive større, strukturelle sammenhenger. Harrs romantiske prosjekt dreier seg om å skildre havet og de tradisjonelle verdiene som knyttes til kystkulturen i Nord-Norge. Det store maleriet «Åpent hav» (1995) skildrer en relativt liten, skumtoppet bølge på et ellers rolig hav, med dramatiske skyer i horisonten i en dempet, blåbrun koloritt.

Groven er kjent for sin beske samfunnskritikk der han med skarp ironi setter politikere inn i menneskeskapte naturkatastrofer forårsaket av moderne industri. Sett i relasjon til hans ikoniske malerier har «Fraflyttet fiskevær» (1990) et svært dempet uttrykk. Den eneste dramatikken ligger i husenes gjenspikrede vinduer, og det tar tid før du oppdager dem. Både Harr og Groven presenterer en tilsynelatende idyll, men i begge bilder ligger det atskillig sprengkraft under overflaten.

Dateringen (1990 og 1995) viser at maleriene ble kjøpt tidlig i Statoils kunstsamlings historie. Senere har samlingen dreiet i helt andre retninger med hensyn til uttrykk, innhold og ikke minst teknikk. Samlingen skal tematisere forholdet mellom menneske og teknologi. Det disse maleriene bekrefter er en holdning hos selskapet om at kunstsamlingen ikke bare skal utsmykke og forskjønne lokalene, men at den også skal utfordre og bevisstgjøre de ansatte om selskapets plass i samfunnet. Kunsten betraktes som et aktivum i hverdagen. Den er ikke kjøpt som en investering som skal settes på lager for å generere fortjeneste.

Men hvilken effekt har det på Groven og Harrs kunstverk at det er Statoil som eier dem? Selskapet er jo en vesentlig del av de samfunnsstrukturene kunsten kritiserer. Man kan si at maleriene står i en sammenheng fordi det er flere samfunnskritiske verk blant utstillingens 119 kunstverk. For eksempel er kongolesiske Sammy Balojis fotomontasjer veldig sterke. Han setter sammen historiske fotografier av svarte afrikanere med vakre landskapsakvareller eller fotografier av slitne industrianlegg. Bildene setter kolonihistorien inn i en slående ramme – og vi vet jo hvordan oljeindustrien herjer i flere afrikanske land i dag.

Siden Statoil høyst sannsynlig vil være en av operatørene hvis/når det åpnes for oljeboring i nord, vil motivene i Harrs og Grovens malerier være direkte truet i tilfelle det kommer en forurensende ulykke. Når vi har dette i bakhodet er det flere motiv i samlingen som blir trusselobjekter ved oljeforurensning i havet. For eksempel Mette Tronvolls fotoserie «Goto Fukue» av japanske tangsankere, en aktivitet og næring som vil være ekstremt truet ved en oljeulykke.

Samlingen får en ny dimensjon når vi tar med oss dette perspektivet som betraktere. Men spørsmålet er fortsatt legitimt – om Harr og Grovens malerier mister sin politiske kraft når de eies av Statoil? Kunsten har alltid vært avhengig av pengemakten, enten det har vært fyrster, kirken, staten eller store konserner. Frp-politikeren som denne uka påpekte at kunstnerne som hadde undertegnet et opprop mot oljeboring i nord er avhengige av de verdiene oljen har skapt, har jo langt på vei rett. Men det er også noe spesielt med den norske modellen, blant annet kunstnernes eget initiativ om femprosentavgiften på kunstomsetning som har gitt millioner i stipendinntekter opp gjennom årene.

Du kan jo fundere litt på disse tankene mens vi ser på hvordan kunsten brukes i oljeselskapets kontorer. For denne utstillingen dreier også rundt (interiør-)arkitektur, bedriftsledelse og sosiale strukturer. Som nevnt brukes kunsten aktivt som utsmykning i Statoils lokaler, og i utstillingens introduksjonsrom vises flere fotografier av kunsten i sine daglige omgivelser. Det er slående kontrast mellom det eldste interiøret i Harstad og det futuristiske administrasjonsbygget på Fornebu. Det siste ser nesten mer ut som et kunstgalleri enn et kontorbygg.

Mer politikk: Utstillingen består utelukkende av kunst innlånt fra Statoils kunstsamling. Der slutter også alt samarbeid. Vestfossens kurator Mari F. Sundet har fått fri tilgang til samlingen og bedriftens bygg, men konsernet sponser ikke kunstlaboratoriet. Alle utgifter til transport, kurator, katalog og annet er betalt av Vestfossen. Kunstlaboratoriet bygger sin virksomhet på innlån fra andre samlinger, offentlige så vel som private, og de opererer med klare grenser mot innlånerne.

Slik må det være. Kulturministeren ønsker økte private bidrag til kulturlivet. I denne sammenhengen ville sponsing fra Statoil ribbet utstilleren for autoritet og troverdighet. Da ville de stått igjen som et utleielokale. Med utstillingen og katalogen som følger med reiser Vestfossen kunstlaboratorium flere spørsmål det er verdt å diskutere. Denne anmeldelsen er en del av den diskusjonen.

Og for å svare på mitt eget spørsmål: Jeg er veldig usikker på om Groven og Harrs malerier mister sin kritiske kraft fordi de er eid av oljemakten. Rent prinsipielt er svaret ja, men i Harrs tilfelle har denne utstillingen gitt meg et nytt perspektiv på den underliggende sprengkraften i hans kunst. Det hadde jeg vanskelig kunnet forestille meg før jeg så utstillingen.

Av Lars Elton