5
BALLETT
«Nøtteknekkeren»
Etter E.T.A. Hoffmanns eventyr
Musikk: Peter Tsjajkovskij
Koreografi: Kaloyan Boyadjiev
Musikalsk ledelse: Andrew Grams
Nasjonalballetten, Operaen
I fjor så jeg en av de siste forestillingene av «Nøtteknekkeren», slik den har sett ut ved Operaen de siste 21 årene. Og jeg kunne, som Operaen selv, konstatere at det nok var på tide med en ny og sprekere versjon. Nå er den endelig her! Den klassiske fortellingen om Clara og nøtteknekkerprinsen er blitt pusset opp til en visuelt lekker og stilsikker forestilling, men den kunne gjerne strukket seg noen hakk lenger i det koreografiske.
Åpningen er en fascinerende visuell blanding av virkelighet og teknologi – en liten genistrek som fører oss med overveldende kraft direkte inn i fiksjonen. Og hele første akt følger opp med å være nettopp fabelaktig fiksjon. I en stue, som klippet ut av et Vilhelm Hammershøi-bilde, spiller akten seg ut. Gjestene, gaveutdelingen, Claras første møte med «Nøtteknekkeren» – hver scene er klar og tydelig. Kaloyan Boyadjievs koreografi løser seg iblant deilig fra det strengt klassiske, kostymene (Bregje van Balen, Jon Basor) og scenografien (Basor) er lekre i både form og materialer – nei, man ikke engang trenger å elske jul for å sette pris på dette.
Les også: Klassisk nøtt knekkes på ny
Det er også flere fine detaljer i karakterene: Rottene er de styggeste og skumleste jeg foreløpig har sett i en Nøtteknekker, og Drosselmeyer (Andreas Heise) fremstår som en litt lurvete fant og skaper et lag av klassemotsetninger i en forestilling som ellers gjerne fremhever det lykkelige borgerskapets julefeiring. Etter første akt synes jeg det lover fryktelig godt for den nye «Nøtteknekkeren».
Andre akt, derimot, fremstår slik den dessverre ofte har en tendens til, nemlig som en serie obigatoriske danseøvelser. Akten, som skal være en festaften for Clara der hun får se blant annet russisk, kinesisk og orientalsk dans og selv også får danse med nøtteknekkerprinsen, er jo forestillingens store mulighet til å vise både underholdende og kanskje også spektakulær dans, siden det narrative ikke er det viktigste her. Men det er sjelden dansens potensiale brukes fullt ut i disse koreografiene, og slik er det også i denne versjonen. Til å være en nyoppusset Nøtteknekker, synes jeg dette koreografisk ligner altfor mye på eldre og litt slitnere forestillinger.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Det er bare den visuelle innpakningen som er ny og stilig. Claras (Leyna Magbutay) to pas de deuxer med prinsen (Philip Currell) er fine, men heller ikke her blir jeg imponert eller rørt. Jeg skulle så gjerne sett danserne skinne og briljere, for det vet jeg jo at de kan. Men andre akt har rett og slett ikke evnen til å følge opp første akts imponerende inntrykk. Den kryper ikke under huden på oss, selv om kostymene er fine og barneopptrinnet med dansende vaffelhjerter, sukkertøy og kaker er både sjarmerende og fint laget.
Under applausen er det operaorkesteret som får salen til å live opp ordentlig denne gangen. Og det er velfortjent, for de leverer absolutt varene og spiller Tsjajkovskijs musikk så lett, presist og i et tempo som vel må betraktes som ideelt. Det henger ikke ett sekund, og mye av den gode driven i fortellingen skyldes nettopp musikkens stadige og pågående fremdrift. Når jeg gir forestillingen en femmer, er det altså med visse forbehold. Første akt er vidunderlig, og det samme er orkester, scenografi og kostymer gjennom hele forestillingen. Men koreografisk kunne det med fordel vært satt inn et ekstra gir eller to i andre akt. Dette skulle jo være en oppusset versjon – og Nøtteknekkeren er og blir tross alt en danseforestilling.
Les også: Nøtteknekkeren hennes er voksen