Jubileum! Hvilket jubileum?

Av Lars Elton

KUNST

«Fattig kunst – rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968-2015»

Museet for samtidskunst/Nasjonalmuseet

Oslo, 13/3 – 28/2 2016

De beregner seg god tid: Opprinnelig var planen at museet skulle åpnet i fjor, senest. At det tar tid skal vi være glad for.

Grunnen til påstanden ovenfor skyldes åpningen av den vitale utstillingen med det omstendelige navnet i Museet for samtidskunst: «Fattig kunst – rik arv. Arte povera og parallelle praksiser 1968-2015» er navnet på utstillingen som skal stå i ett helt år. Tittelen er som et langt gjesp, men det er det all grunn til å svelge. Jeg kan anbefale deg å klyve opp trappene til gamle Norges Banks andre etasje for å oppleve et interessant snitt gjennom de siste tiårenes krysningspunkter mellom internasjonale og nasjonale kunstpraksiser.

Men hvorfor Arte povera? Det er ingen jubileumsgrunn til å trekke frem den italienske kunstretningen, som i praksis var død etter fire år, i 1971. Riktig nok har Museet for samtidskunst (som – og dette er vesentlig – er historie når Nasjonalmuseet åpner om fem år) flere viktige verk av denne kortlivede bevegelsens mest sentrale kunstnere. Men sist museet laget utstilling om den «fattige kunsten», i 2004, var det en relativt kjedelig sak. Så da jeg så Nasjonalmuseets vårprogram var min første tanke: «Hvorfor skal de trekke frem Arte povera enda en gang, etter så kort tid?». Gjesp.

«Rabler det for han kritikeren?» Du har all forståelse hvis du tenker det. Jeg er definitivt splittet i synet på utstillingen: Forventningene var, som du skjønner, ganske labre. Men forventninger er ofte noe annet enn den faktiske opplevelsen. Hvis det første får lov til å styre for mye går det fort galt. Derfor var det fint å oppdage at Arte povera-utstillingen egentlig bare er en unnskyldning for å feire Museet for samtidskunsts 25-årsjubileum.

Og dette er et viktig jubileum. Offentlighetens interesse for kunst dreier seg jo i all hovedsak om den historiske kunsten, så det var en vesentlig begivenhet da samtidskunsten ble synliggjort gjennom et eget museum i 1990. Når Nasjonalmuseet åpner i 2020 vil Museet for samtidskunst fort bli glemt som en parentes i historien om formidlingen av kunst i Norge. Derfor er det viktig å markere jubileet før det er for sent. Nå heter det «Nasjonalmuseet – (Museet for samtidskunst)». Om fem år vil innholdet i parentesene være borte, forduftet inn i en tåke av glemsel.

Nasjonalmuseet bruker ikke særlig store krefter på å fortelle at dette faktisk er en jubileumsutstilling. De har utgitt en tynn katalog til utstillingen, og der er riktignok jubileet det første de to direktørene nevner i forordet. Men de skriver samtidig dette: «(…) det ville bli en uoverkommelig oppgave å sammenfatte i en utstilling de siste tjuefem årenes rikholdige utstillinger og anskaffelser.» De skal i hvert fall ha for sin ærlighet: De gir opp før de har begynt.

Jubileet burde vært feiret med en fet bok som dokumenterer samtidskunstmuseets mangfoldige historie. I stedet skriver direktør Audun Eckhoff begeistret i katalogen om mulighetene i det nye bygget. Det er vel og bra det, men et museums fremste oppgave er å ta vare på historien. Også sin egen.

Når det er sagt er det grunn til å understreke at dette er en flott utstilling. Museets egen samling har store hull, men slik den presenteres her gis det grunnlag for gode og interessante blikk inn i de siste 47 årenes kunstpraksiser. Utstillingen er langt fra å fortelle den komplette historien om samtidskunsten etter 1968, men de perspektivene som trekkes opp gir grunn for ettertanke og diskusjoner om kunstens ulike betydninger. Og utstillingen gir – ikke minst – visuelle opplevelser som både er morsomme og stimulerende.

For eksempel henger Jon Gundersens «Strekkfjær» (1991) fra taket. Den er det meningen at du skal trekke i og se hvilke forunderlige bevegelser som settes i gang. Det finnes også kunstverk du kan lukte på: Pier Paolo Calzolari, Dieter Roth og Jeannette Christensen bruker naturlige ingredienser som fortsatt lukter selv om kunstverkene er opptil 35 år gamle. Ellers er naturen sterkt tilstedeværende i mange kunstverk, fra Marianne Heske via Olafur Eliasson til Giovanni Anselmo.

Sistnevntes store granittskive står vertikalt i rommet med trusselen om ødeleggelse hvis den skulle falle. Den holdes oppe av en tynn wire som er festet i gulvet, og det er enkelt å forestille seg at noen kan sparke borti tråden og utløse katastrofen. Skulle det usannsynlige skje vil spissen treffe et felt med ultramarin pigment på veggen og ødelegge den rene skjønnheten. For ultramarin ble brukt allerede i middelalderen for å male jomfru Marias kjole, og fungerer slik som en påminnelse om den historiske kunstens streben etter skjønnhet. Mens samtidskunsten, derimot, er et uttrykk for den komplekse virkeligheten vi er en del av der skjønnhet og opphøyd renhet er en drøm av en illusjon. Og illusjoner har det jo med å briste.