Jesus x 6

FOTOGRAFI

Jonas Bendiksen

«The Last Testament»

Shoot Gallery, Oslo. Til 5/11

I disse valgtider handler mye om hva vi tror på. Det valget vi skal gjøre på mandag avhenger av langsiktige problemstillinger samtidig som det påvirkes av dagsaktuelle spørsmål. Men ingen av partiene som stiller i stortingsvalget har svaret på den evige gåten: Hva er vårt forhold til evigheten og livet etter dette? Den type spørsmål hører religionen og livssynsprofetiene til.

1900-tallets modernister mente at religionen var død. Det opplyste, rasjonelle menneske ville ikke ha behov for overnaturlig og ikke rasjonelt forklarlig tro. Til tross for denne optimismen har tro og religion vist seg å være usedvanlig seiglivet. Derfor er det ingen overraskelse at verden er full av personer som hevder de er den tilbakevendte eller inkarnerte Jesus. Fenomenet er ikke nytt, og fortellingene om dem er mange.

Apostelen Paulus skal ha vært overbevist om at Jesus ville komme tilbake i hans levetid, kort tid etter at han ble korsfestet. Nå har menneskeheten ventet i 2000 år, og ingen av alle dem som har hevdet å være den gjenfødte Jesus har vist seg å ha kraften som har kunnet overbevise verden. Like fullt dukker det stadig opp nye menn som hevder at – Jeg, jeg er Jesus.

Fotografen Jonas Bendiksen (født 1977) har valgt å følge syv av dem som hevder de er den reinkarnerte Jesus. Han har valgt seg et sett kriterier for å «kvalitetssikre» kandidatene. Ett av dem er at de skal ha en følgeskare. Noen av dem har flere tusen disipler. Andre har bare en håndfull. Det er grunn til å minne om at Jesus ikke hadde spesielt mange følgere i sin levetid. Fra og med i dag, lørdag, kan du se Jonas Bendiksens bilder i det anerkjente (foto-)kunstgalleriet Shoot i Bjørvika. Der presenteres seks stykk Jesus. I boken er det syv. Den siste, filippineren Apollo Quiboloy, fikk han aldri møte.

Lanseringen kunne knapt blitt bedre: TV-serie, bred mediedekning, bok og utstilling – attpåtil i et vel ansett kunstgalleri. Internasjonalt var National Geographic først ute med eksklusive reportasjer i juli. Så fulgte London-avisen The Guardian opp sist helg. I Norge har NRK og VG fått de eksklusive medierettighetene. TV-serien har rullet på NRK siden 22. august. Utstillingen åpnes for publikum i dag, og følges av boklansering på norsk (forlaget Press). Den engelske utgaven (Aperture) lanseres i New York senere i september. At kommunikasjonen rundt utstillingen i Oslo foregår på engelsk er knapt nok verdt å nevne.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Her i Dagsavisen får vi aller nådigst lov til å publisere tre bilder. Slike avtaler er ingen nyhet. Slik er medievirkeligheten blitt. Dette sjokkerer ingen. Det som «sjokkerer» denne betrakter er den ukritiske presentasjonen av fenomenet. Prosjektet presenteres i en profesjonell, internasjonal ramme. Utstillingen i et anerkjent kunstgalleri bidrar til å gi en ferniss av seriøsitet. Jonas Bendiksen er en veldig dyktig fotograf som lager vakre bilder. Han er en internasjonalt anerkjent fotojournalist tilknyttet Magnum, som mange mener er verdens beste billedbyrå, og han er hedret med priser og utmerkelser. Men han nærmer seg fenomenet med armlengdes avstand. Han har skrevet tekst til boken, men han presenterer dette som fotojournalistikk uten å sette det inn i en sammenheng. Han stiller ingen kritiske spørsmål, han trekker ikke opp noen linjer utover å referere overflatisk til tekstene i Bibelen. Han bringer ingen fakta til torgs som gir publikum mulighet til å stille spørsmål og tenke alternative tanker.

Heldigvis er folk flest i stand til å stille kritiske spørsmål. Jeg tror i hvert fall det, selv om tidens melodi handler om hvor lett store velgermasser lar seg manipulere og dirigere. Jonas Bendiksen har opparbeidet seg respekt, ikke minst gjennom den fotografiske dokumentasjonen av flyktningkrisen. Hans tidligere prosjekt om levekårene for folk i verdens slumområder gjorde en forskjell og var en øyneåpner for tusenvis. Presentasjonen av «Steder der vi bor» på Nobels fredssenter i 2008 ble en skjellsettende opplevelse. Men denne gangen reagerer jeg. Antagelig fordi jeg hadde ventet noe mer enn en ukritisk presentasjon av et fenomen som i sin verste form forfører tusener og lopper dem for penger, illusjoner og nære relasjoner.

Religiøs sekterisme kan føre til menneskelige katastrofer. Men her er det stort sett bare idyll. Riktig nok er de seks Jesus-skikkelsene som presenteres av svært ulik fremtoning, og han forteller om en «mobb» som angrep Jesus fra Kitwe, zambiske Bupete Chibwe Chishimba, under et forkynnelsesmøte. Men i de korte tekstene som innleder hvert kapittel presenterer Jonas Bendiksen en servil holdning til Jesus-mennene. I korrespondansen med filippinerens kirke tilbyr han seg å la dem gjennomgå alle bilder på minnekortet for å være «sikre på at det bare er bilder kirken føler seg vel med». Det er mulig å forstå at en så ukritisk holdning kanskje er nødvendig for å få innpass i religiøse sekter. Men en dyktig reportasjefotograf greier å arbeide seg forbi slike begrensninger og sette fotoreportasjen inn i en sammenheng med flere perspektiver. Denne gangen virker det som Jonas Bendiksen har lagt den ambisjonen igjen hjemme.

Samtidig kan jeg ikke fri meg fra at det er noe dypt fascinerende ved Jonas Bendiksens beretning. Han presenterer et fenomen som rører ved noe fundamentalt ved det å være menneske. Behovet for å tilhøre og tro på noe som er større enn deg selv fremstår for mange som en menneskelig urkraft. Ved å vise oss hvor ulike disse Kristus-skikkelsene er tilbyr han et perspektiv som sier noe om religiøsitetens mange former. Og – ikke minst – bildene er vakre. Ofte forførende vakre.

Så hva sitter jeg igjen med? Bildene visualiserer sære fenomener som representerer en menneskelig dragning mot noe som kan gi svar på spørsmål de fleste, om ikke alle, stiller seg. Ved å følge seks Jesus-skikkelser viser han at inngangene til problemet er svært mangfoldig. Enkelte vil mene at innvendingene jeg har lett kan feies til side: Hvorfor skal Jonas Bendiksen sette fenomenet inn i en kritisk sammenheng? Hvorfor skal han ta ansvaret for å problematisere fenomenet? Fredag kveld holdt fotografen foredrag for en invitert forsamling. Det var etter at denne anmeldelsen var levert. Etter å ha møtt Jonas Bendiksen tror jeg ikke at det ville stillet min uro. Men jeg kan – selvfølgelig – ta feil.