Annonse

BLACK FRIDAY! Dagsavisen ut året for kun kr. 1,-

Jon Larsen samler på mikrometeoritter.

Jakter på stjernestøv

Jon Larsen er jazzmusikeren som ble lidenskapelig opptatt av stjernestøv. Nå har lidenskapen blitt til bok.

Annonse
Kultur

 

– Jeg er dønn forelska i alt ved disse her.

Jon Larsen holder fram en hånd med det som ser ut som skitt og små sandkorn. Så feil kan man ta. Hånden er full av mulige mikrometeoritter, som har reist gjennom verdensrommet før de landet på et hustak i Oslo.

For åtte år siden var Jon Larsen mest kjent som en av landets beste jazzgitarister og plateprodusenter. En sommerdag i 2009 får han en helt ny lidenskap.

Et lite fnugg

Larsen skulle spise frokost på verandaen, og hadde tørket grundig av voksduken på bordet. Da han kom tilbake med kurven med jordbær, fikk han øye på et bitte lite korn på duken.

– Det var ikke der et halvt minutt tidligere. Jeg tok det opp på fingeren, kjente på det. Da jeg skjønte at dette kanskje kunne være en liten partikkel fra verdensrommet, ble jeg veldig gira. Hvorfor hadde ingen fortalt meg dette før?

Åtte år senere har oppdagelsen resultert i boka «Jakten på stjernestøvet», som nylig kom i norsk og engelsk utgave. Boka har vakt internasjonal oppmerksomhet, og blitt omtalt både i Washington Post og National Geographic.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Ulike former

Bildene avslører meteoritter som varierer i form og utseende, mange av dem slående vakre. Larsen viser fram bildet av en mikrometeoritt som ser ut som en sort eikenøtt, med et metallisk punkt på toppen. Hver mikrometeoritt får sin form på veien ned til jorden, gjennom atmosfæren.

– Når mikrometeoritten kommer inn i atmosfæren, så smelter den. Det som måtte være av metall i meteoritten, faller inn og danner en kjerne, fordi det er tyngst. Fordi mikrometeorittene er så små, så bremses de fort opp, slik at de kjøles ned og størkner.

Larsen viser hvordan ferden gjennom verdensrommet gir mikrometeorittene ulikt utseende, alt etter bane og kjemisk sammensetning.

– Noen av dem kan ha spinn, slik at de snurrer rundt. Da hender det et metallkjernen deler seg opp, slik at man får en hel perlerad med metallkjerner, forklarer han.

Banen på vei ned mot jorda har også noe å si.

– Hvis den frontkolliderer med rotasjonen på jordkloden, blir temperaturen veldig høy. Men hvis den kommer inn i atmosfæren med rotasjonen, så smelter den noen ganger ikke i det hele tatt.

Les også om da Jon Larsen fikk Tyldens minnepris i 2013: Angret på alle trostene han skjøt med luftgevær

Leter på tak

I boka er det bilder både av stjernestøv og jordiske partikler. Noe av det første Larsen måtte lære seg, var å skille mellom jordisk og utenomjordisk materiale.

– Det var en etablert sannhet at man ikke kunne finne mikrometeoritter i bebodde områder av kloden, kun på sydpolen og fjerntliggende strøk, i ørkener og på havbunnen. Man mente at bebodde strøk var så forurenset av menneskelig aktivitet, at man ikke ville finne mikrometeoritter, forklarer Larsen og ramser opp eksempler på menneskeskapte fnugg:

– Asfalt, gnistfyk fra vinkelsliper, glasskuler fra veimerking. Langs jernbaner kan du finne ørsmå sferuler som stammer fra kull i fyrkjelen på kullfyrte damplokomotiv. Det er ingen grenser. Bare du tenner opp en lighter, så spruter det ut småpartikler, forklarer han.

Av den grunn foretrekker han å lete på tak når han jakter på himmellegemer i urbane strøk.

– Tak er spesielt gunstig, fordi det er mye mindre forurensning fra menneskelig aktivitet. Som regel er mikrometeoritter som du finner på taket rykende ferske – de er i alle fall ikke eldre enn taket de har landet på. Derfor er de ganske ubesudlede, sier han.

Et av hans favorittak er taket til idrettshallen Valhall i Oslo.

– Der har jeg funnet i hvert fall hundre små meteoritter.

Tilgjengelig for alle

Larsen er fascinert av at disse ørsmå bitene fra verdensrommet er tilgjengelige for alle. At det er så enkelt. For mens NASA holdt på med å samle mikrometeoritter fra romsonder ute i verdensrommet, skal det faktisk ikke mer til enn en magnet og en tur opp på taket.

– Disse partiklene drysser ned over hele kloden. Statistisk sett får hver kvadratmeter en liten partikkel hvert år. Alle kan lete etter dem der de er, med utstyr som ikke koster stort. Du trenger bare en magnet. Det er noe veldig demokratisk over det.

For et par måneder siden fikk han guttedrømmen oppfylt, da han ble invitert til NASA og fikk studere mikrometeoritter som de hadde samlet inn.

– Jeg fikk lov til å være med inn i den svære hangaren hvor de har stjernestøvprosjektet sitt. Det var et ultrarent laboratorium med luftsluse og hvor du må ha på deg beskyttelsesdrakt. Der fikk jeg studere to støvkorn fra en komet, som var samlet inn i verdensrommet. Dagen etterpå spurte jeg om jeg fikk lov til å gå opp på taket og lete. Der fant jeg mange mikrometeoritter uten at det kostet en krone, ler han.

Det store i det lille

Magien er ikke vanskelig å forstå. Det handler om å se det store i det lille. Poeten William Blake snakket om å se verden i et sandkorn. Mange av sisse små mikrometeorittene tar oss med til tidenes begynnelse.

– Dinosaurene levde på jorda for 66 millioner år siden. Noen av disse mikrometeorittene er 4600 millioner år gamle. I dette tidsperspektivet levde dinosaurene i går. Dette er det eldste stoffet som er i solsystemet. Når du sitter med noe sånt på fingeren, og vet at ingenting har reist lenger, ja, da blir det veldig eksotisk.

For jazzmusikeren var det en åpenbaring å bevege seg over i et helt annet felt.

– For meg var det kjempespennende å komme utenfra og bli en del av akademia. Den kulturforskjellen det var å komne fra humaniora og inn i mineralverdenen – det var kjempeinteressant, jeg anbefaler flere å ta et lite dypdykk i motsatt leir. For meg var det godt å utvide repertoaret.

Annonse