Kultur

Ja, denne ferien tror han blir fin

I sommer skal han surfe, stå på vannski og bade. Dessuten spille på scener landet rundt fordi «Melis» fyller tjue. Ja, denne sommer’n tror Arne Hurlen blir fin. Idyll.

Egentlig burde han jo sitte ne’på berget og se utover havet, en solskinnsdag i ferien sin. Men i Oslo er det grått og vått, og Postgirobyggets frontfigur Arne Hurlen står på farten nordover. Til Hemnesberget. Han er litt usikker på hvor det er. Kanskje nær Bodø. Eller Mo i Rana? Fint blir det uansett.

Lørdag står den nye festivalen Under Festningen for tur, på nedsida av Akershus Festning. Resten av sommeren går det slag i slag, med Wrightegaarden, Tønsberg og Hvaler som de første stoppene.

Idyll

Med «En solskinnsdag» og «Idyll» på settlista. Uansett vær. Noe vinterband vil Postgirobygget aldri bli.

– Jeg har alltid tenkt at det er nok folk som driver med melankolske ting. Færre har et livsgledebudskap. Vi fokuserer på at ting er fine og gøy. Sommerstemplet er utrolig kult å ha, for det betyr jo at folk tenker på oss hver gang sesongen starter. Vi fortsetter så lenge vi har det gøy, og det kommer folk på konsertene. Og det gjør det. Vi er heldige som har en så stor plass i folks minner og tradisjoner, sier Arne Hurlen til Dagsavisen.

Tjue år har gått siden Postgirobygget, PGB blant venner, brakdebuterte med albumet «Melis». Det solgte rundt 200.000 eksemplarer, og lå på VG-lista i 70 sammenhengende uker, mens «En solskinnsdag» og «Idyll» surra og gikk på alle landets radiokanaler. Noe de fremdeles gjør, hver sommer. To ikoniske sommerviser, av den sjeldne typen som minst halve Norge kan teksten til.

– Klart jeg er stolt av det. Det må man være. Egentlig foreslo jeg at vi ikke trengte ta med «En solskinnsdag» på «Melis». Jeg tenkte at vi heller skulle være et rockeband. Men det viste seg å være lurt å ha den med likevel. Både den og «Idyll» er skrevet midtvinters, på fem-ti minutter hver. Det var tjue lukrative minutter, sier Hurlen.

Bohemen leve!

Egentlig var han student. Gikk marinteknikk i Trondheim. Ble til og med ferdig.

– Vi hadde et tulleband som spilte coversanger. Punk med promille. Men så hadde jeg også skrevet et par egne sanger, som jeg ville ha på en CD. Det var et totalt ambisjonsløst prosjekt, bare noe jeg ønsket for meg selv. Det kostet litt, så for å få pengene igjen, trykte jeg opp en del kopier. De ble populære! Folk kjøpte hundre eksemplarer i slengen, for videresalg. Det var ikke noe vi oppfordret til. Folk bare gjorde det. Jeg sendte aldri plata til noe plateselskap. Det var det noen andre som gjorde. Høsten 1995 ringte alle de store plateselskapene.

Resten er musikkhistorie.

– Det var en viss overgang, fra å ha holdt fire studentkonserter med høy promille, til plutselig å ha solgt 200.000 eksemplarer av «Melis». Vi var så unge. Vi ga blaffen. Men vi løp nok litt etter vår egen suksess. Var ikke forberedt på å stå foran et fullsatt Rockefeller, etter kun fire-fem konserter i fylla. Alt var så vanvittig. To måneder etter plata kom ut, kunne alle på konsertene alle tekstene. Helt vilt.

Punk og promille

Inkludert rølpetekstene, særlig de tre «skjulte» sistesporene på CD-en. En om hun som «trenger treogtjue tommer, og jeg kommer». En om «stygge lille Trine, hun fikk aldri kline». Og «Tenk om jeg var like god ... som Johann Olav Koss». Som Lars Bohinen, og Jan Åge Fjørtoft.

– Kunne du skrevet de sangene i dag?

– Godt spørsmål. Jeg ville nok ikke det. Den første syns jeg er helt grei. Den andre, med Trine, bidro til masse unødvendige rykter, så det var litt dumt. Sangen ble til på tre minutter, fordi vi trengte noe å spille på audition. At den skulle bli en sånn slager, var helt uventet. Vi spilte den på konsert. Det har aldri vært så mye folk på Storsalen i Trondheim. Uforsvarlig mange, de måtte stenge baren i kjelleren fordi taket gynga sånn. Presse og plateselskap var til stede. Hele publikum kunne sangene, på grunn av demo-CD-ene. Så plateselskapet sa vi måtte få med noe av dette her. Alle sporene fram til da var ganske forsiktige. Men vi tøyde litt mer mot slutten, sier han.

Ener på terningen

Tjue år er gått. Sarkasmens og ironiens tidsalder er over. Nå er det ektefølt inderlighet som gjelder.

– «Tenk om» er egentlig en revysang. Den er basert på tre førstesider i VG samme uka. Men jeg har snakka med Johan Olav. Han syns bare det er gøy. Og Lars Bohinen syns det er så morsomt at han har vært med opp på scenen og sunget sitt vers. Men han tredje ... han syns ikke det var så gøy. Det hender faktisk at vi vurderer dem litt, noen av de sangene, før vi spiller dem i dag, for unge folk. Folk tror vi mener det. På nittitallet skjønte alle at det var kødd. På den tida sa man ting man ikke ville sagt i dag, sier Hurlen.

Også i pressen. Få norske band har fått så mange enere i tabloidavisene, i så hatske ordelag.

– Vil du kalle det hets?

– Ja. Med unntak av de to første platene, har det vært mye stygt, særlig i VG og Dagbladet. Når du leser en del av det de skriver, er det tydelig at de ikke har hørt på musikken. De har bestemt seg på forhånd, og skrevet utfra det. Vi ble hardt rammet av Dagbladets periode med «Sterke meninger». Men folk er ikke dumme, vet du. Så når journalistene begår slett håndverk, slår det tilbake på dem selv. Musikkanmeldelser i aviser er nedgradert nå. Men se på oss. Vi er fortsatt her!

Mer fra Dagsavisen