Intet nytt fra fengselet

Av: Ida Madsen Hestman

Gucci Mane - Everybody looking (Atlantic/Warner Music)

2

11 år etter at han markerte seg med sine eksplisitte tekster på debuten «Trap House», er Atlanta-rapperen med det uironiske navnet Gucci Mane, ute med sitt niende studioalbum, bare en snau måned etter at han slapp ut fra fengsel.
Det er ikke som om han har ligget helt på latcella. Gucci Mane er blant dem som tidlig begynte å se fordelene i miksteip-formatet, og har holdt fansen på utsida jevnt oppdatert med tidvis musikalske drypp, mens han satt bak murene. Han rakk også å samle med seg storskyttere som Kanye West, Young Jeezy og Drake, før hans første fullengder på vel 5 år – med sitt fargerike og harmløse cover med Jesus-pose – ble ferdigstilt.
Men mye tyder på at fyren har hatt dårlig tid, og kanskje ikke har fulgt så mye med på hva som har skjedd der ute. «I can't even sleep. I got so much to say», sier Gucci i introen «No Sleep». Men hva er det som ikke er sagt før? «I'm not politically correct, cause bitch I ain't no politician», rappes det apatisk til billige hi-hats, til et slitsomt repeterende hook på «Out Do Ya». What else is new?

Gucci har visstnok vært en inspirator for flere, og hans «Lemonade» kom lenge før Beyoncé – og var dessuten en av hans mer heldige låter. For han har en katalog som spriker i kvalitet, han er tidvis krampaktig misogynisk, og kan falle i de mest typiske trap-klisjeene. Så også denne gangen.

Det hjelper lite at Drake hjelper til på refrenget til «Back On Road», når hovedpersonen selv ikke blir mer enn en slapp og fantasiløs parodi på seg selv (Al Capone er trolig det mest oppbrukte gangsternavnet å referere til). At de andre som medvirker på albumet innehar bedre flow, stemmetekstur og energi, bare tydeliggjør hvor lite interessant Gucci har blitt. Sammen med Young Jeezy, spesielt, skapes en lite positiv kontrast til vår hovedperson, som fremstår så umotivert og anonym, i «Guwop Home», at han nærmest smuldrer opp.

Nihilismen vil ingen ende ta, i beste gangstarap-stil, og Gucci legger ikke akkurat ting imellom: «And I only featured Kanye, Cause we both some fuckin' narsissists», sier han på «P**** Print». Kan det tenktes at den egotrippen ødela litt for selvinnsikten? Enkelte linjer er banalt komiske, men de er sjeldent ment å være det, som i eksempelvis konsekvent vilkårlig repetering av ord som har blitt totalt skrapa for betydning, som i tilfellet bitch: «Keep a towel with me, Cause my watch be drippin' water, bitch», «My bank account is crazy, bitch». Eller den linja om at det er en elefant i rommet - det er jo selvfølgelig han som er elefanten. Et halvt album er ok, men 14 spor er så slitsomt at jeg vil av.
Noen spor har noe mer tæl i arrangementet, som «Waybach» med en tidvis rastløs brumlende bass og «Multi Millionaire Lafare» med noe mer tiltalende driv. Men det meste preges av å være – i likhet med tekstene – for repetitivt. Det redder ikke Gucci fra idéløse tekster, rhymes og slapp holdning/flow. Verken tematikken, tekstene eller rimene er nyskapende. Vi har ikke kommet videre fra billige damer, pengepreik, å slite med egne demoner, eller våpen anno 00-tallet (og hva i huleste er greia med å stemple annenhver låt med Mike WiLL Made it-vannmerke i 2016?). Mange av dagens hiphop-tekster preges av å ha langt mer komplekse, sammensatte rim, og å være mer lyrisk interessante, enn et simpelt enderim per linje/bar. Her er Gucci gammeldags så og bruker gjentakelse av samme ord så kronisk, at selv en dement ville husket halvparten av låtenes refrenger.

Skal man bruke noe som er oppbrukt og klisjéfylt i musikkproduksjonene, må man veie opp med noe mer interessant rent poetisk, eller vice versa – eller simpelthen rendyrke det tacky uttrykket, og overdrive klisjeen. Men man gjør ikke dét heller. Gucci har kanskje brukt noen millioner på seriøse briller og hvit, varm genser, for å se streit ut på pressbilder, men dessverre har «Everybody Looking» samme effekt som en tribal-tatovering: Er han ironisk, eller ufrivillig komisk?
 
Gucci Mane har pent lite nytt å fortelle, noe jeg finner merkelig. Hva skjedde bak murene, egentlig? Mye sier meg at det er nok av historier å ta av der.