Nå følger hun opp med en bemerkelsesverdig samling sanger som andre har skrevet. Bare menn. Før hun selv ble født.
- Livet mitt er snudd opp ned. Til det bedre, for det meste. Jeg har mindre tid til overs, men er mange forbløffende erfaringer rikere. Og så er jeg ikke så fattig som jeg pleide å være, ler Sarah Joyce. Den engelsk-pakistanske jenta som er bedre kjent som Rumer.
Imponerende
Rumer fikk et formidabelt gjennombrudd med albumet «Seasons Of My Soul» i forfjor. Ikke bare sang hun med en englestemme vi ikke hadde hørt maken til siden Karen Carpenter, men noen av sangene hennes hørtes også ut som de kunne vært skrevet av Burt Bacharach. Mesteren selv var også imponert. Nå følger hun opp med «Boys Don‘t Cry». Der hun ikke har skrevet noen av sangene selv. Hun låter ikke mindre imponerende av den grunn:
- Jeg har gjort dette for å få et lite pusterom. Jeg trenger et år til på å lage et album med nye sanger. Jeg skal konsentrere meg om dette etter sommeren, forteller Rumer. Som like etter at vi snakket sammen dro til Washington for å synge for Barack Obama i Det hvite hus. Sannsynligvis hyggeligere enn å stå i høljregnet på Norwegian Wood-festivalen i fjor.
Opplevde gleden
I Frognerbadet overrasket Rumer med en fin versjon av Gil Scott-Herons «Lady Day And John Coltrane». Et valg som antydet at hun har hørt mye på musikk. Men et coveralbum allerede nå?
- Før jeg lagde «Seasons of My Soul» hørte jeg på musikk hele tida. Vi brukte studiotid til å høre musikk. Vi utforsket hvordan andre skrev sanger. Opplevde gleden og forståelsen når vi fant det ut, og forberedte oss i tre år før vi spilte inn egne sanger, forteller Rumer. «Vi» er i denne sammenhengen også hennes tidligere produsent Steve Brown, som hun brøt med under arbeidet med «Boys Don’t Cry». Et brudd vi forstår er sårt, siden hun ikke vil snakke om det.
Varig verdi
Plater med versjoner av andres sanger er nesten en egen sjanger. Som ofte er morsomme å høre på en gang eller to, men sjelden har større varig verdi. Rumers er et av de beste vi har hørt i sjangeren. Fordi hun velger sanger som ikke er sunget i hjel fra før, men også fordi de er valgt med en samlende tanke, enten de er skrevet av Todd Rundgren, Gilbert O’Sullivan, Clifford T. Ward eller Ronnie Lane. Utvalget nærmer seg luksuriøst rocksnobberi. Å gi ut Jimmy Webbs hyllest til den plagede låtskriveren P.F. Sloan som første singel antyder at dette ikke et helt vanlig publikumsfrieri.
- Jeg liker å høre på Linda Ronstadt og Ella Fitzgerald, men jeg tenker ikke på sangene deres som coverversjoner. Jeg mener at å formidle sanger av andre er undervurdert. Du kan bruke sangene til å lære mer om livet. Jeg har aldri vært gift, jeg har aldri vært gammel, men jeg kan finne ut mer om hvordan livet føltes for dem som lagde disse sangene. Om jeg hadde vært skuespiller ville jeg ikke nektet å spille Hamlet fordi jeg ikke hadde skrevet stykket selv. Det ville vært trangsynt, mener hun.
Kvinner og menn
Alle sangene på det nye albumet er skrevet av menn. Det er ikke tilfeldig. Heller ikke tittelen «Boys Don’t Cry».
- Nå ville jeg utforske noen mer neglisjerte mannlige låtskrivere. Og gjøre det til et studium, der man tar et lite, smalt emne og graver seg dypt ned i dette. Jeg har vært ei jentejente når det kommer til musikk. Jeg har hørt mye på Judee Sill, Joni Mitchell, Laura Nyro, Carole King, Dusty Springfield, Mama Cass og mange andre. De jentene jeg har hørt på er så fulle av pasjon i sangene sine. Menn holder mer tilbake. Menn skal jo helst ikke vise følelser. De undertrykker dem. I disse sangene kommer følelsene fram, og jeg utforsker dem videre. Og bruker stemmen min som et verktøy til å uttrykke følelsene deres.
- Det er en skjønnhet i den måten å skrive på også, at følelseslivet er mindre opplagt. Som når Randy Newman synger «Marie». Han høres ut som en stor drittsekk. Jeg tenker først «hva», hva slags fyr er dette? Så begynte jeg etter hvert å forstå ham. Så kommer medfølelsen.
«Marie» kom ikke med på albumet, men ligger lett tilgjengelig på nett for dem som vil høre den.
Politiske kommentarer
Alle sangene på «Boys Don‘t Cry» er skrevet før Rumer ble født i 1979.
- 70-tallet var den store tida for sangere og låtskrivere. Jeg ville ha en følelse av denne tida, varm, lodden og koselig, humrer hun.
Men temaene er ikke bare hyggelige. Mange av sangene er om ensomhet.
- Har du hørt hvor ensom Neil Young er i «A Man Needs A Maid», spør hun. Andre forteller om å være langt hjemmefra, om å forholde seg til berømmelse, og noen er politiske kommentarer. De mest overraskende valgene er Bob Marleys «Soul Rebel» og «Soulsville» av Isaac Hayes fra blaxploitation-filmen «Shaft».
- Marleys «Soul Rebel» er en veldig vakker sang, om ikke å dømme noen selv om folk sier stygge ting om dem. Jeg var mer usikker på «Soulsville». Jeg var ikke sikker på om jeg kunne gjøre den, men den minner meg om Brixton, der jeg har bodd i 14 år. Sangene kan ha en bredere appell selv om de er skrevet for spesifikke omstendigheter. Terry Reids «Brave Awakening» handler om gruvearbeidere som mister arbeidet. Men den forteller også om hvordan små samfunn blir ødelagt under økonomiske kriser, ghettofiseringen, det samme som skjer nå. Ingenting er forandret i virkeligheten.
Til Norge igjen
- Dette er ikke de vanlige sangene mange tyr til når de skal tolke andre?
- Det var heller ikke poenget. Plateselskapet foreslo noen andre sanger jeg kunne tatt med, men jeg bare gikk min vei og lukket døra, forteller Rumer. Som kommer til Folketeatret i Oslo 18. juni. Der hun kommer til å synge flere av sine egne sanger igjen.
(Rumers «Boy‘s Don‘t Cry» kommer i to utgaver. De omtalte sangene av Neil Young og Bob Marley er bare med på en «DeLuxe Edition». Sammen med to sanger til, av Tim Hardin og Leon Russell.)
geir.rakvaag@dagsavisen.no
