– Ingenting er tabu i kunsten

CANNES (Dagsavisen): Et hevndrama har knapt vært mørkere enn det regissør Yorgos Lanthimos tryller fram i sin nye film, der Colin Farrell spiller en kirurg som må svare for et feil valg han gjorde og som forårsaket en annen manns død. Nå oppsøker sønnen til den avdøde pasienten legens familie, for å betale tilbake øye for øye, tann for tann.

– Jeg har selvsagt hatt noen ideer i utgangspunktet, men mens jeg lager en film som «The Killing Of A Sacred Deer» jobber jeg intuitivt og med en rekke innfall som kommer der og da, og som kanskje ikke jeg engang er i stand til å forklare fullt ut, sier Lanthimos idet Dagsavisen møter ham etter verdenspremieren i Cannes.

Etter filmene «Dogtooth» og «The Lobster» regnes han som en av samtidens mest originale og toneangivende filmskapere. I «The Killing Of A Sacred Deer» har han stjerner som Colin Farrell og Nicole Kidman i hovedrollene, og det er knapt grenser på hvilke prøvelser Lanthimos drar dem gjennom, i en film som like gjerne kan ses som en svart komedie, som en original thriller, og hvor de mest dramatiske scenene også er de morsomste.

Les Dagsavisens anmeldelse: Et nattsvart mareritt (Dgasvisen plass - krever abonnement)

Kontrast

– Det er jo et fantastisk sted å være når du som publikummer ikke helt vet hva du skal føle, når du blir utfordret på hva du egentlig skal mene uten at du har noen andre å lene deg på enn deg selv. Jeg forsøker alltid å legge inn scener som er så tragiske at de er morsomme, enten ved at de er overlappende eller at det skjer noe på samme tid som danner en ekstrem kontrast. Det er slike scener som deler publikum, noen vil føle avsky, andre vil skoggerle, sier Lanthimos, som mener at ingen emner bør være tabu i kunsten.

– Det avhenger av hvordan man angriper tematikken. Du kan lage drama eller komedie ut av det meste så lenge du framstiller det slik at seeren selv må ta stilling til opplevelsen. Idet du begynner å preke eller fortelle folk hva konklusjonen bør være, går det over i propaganda og da er du over på feil spor. Det er nok også grunnen til at jeg ikke vil gi så mange svar selv. Jeg tror på en fri tanke og det å kunne provosere fram en tankeprosess.

– Men hva var du nysgjerrig på i arbeidet med denne filmen?

– Det som trigget nysgjerrigheten var mekanismene rundt det man kan kalle rettferdighetssans, hevntanker og hvilke valg man tar når man står overfor det tilsynelatende umulige, situasjoner hvor du føler at du må ta et valg på andres bekostning. Disse dilemmaene, hvor alt blir feil uansett hva du velger, fascinerer meg. Og det å gjøre hovedpersonen til en kirurg, som bestemmer over andres liv og død, gjorde prosessen ytterligere kompleks.

Den unge gutten i filmen som først sjarmerer hele den lille familien på fire, spilles av Barry Keoghan. Tidligere i år har norske kinogjengere sett han i storfilmen «Dunkirk», men det er med Lanthimos’ film at han virkelig kommer inn i de sirklene hvor man hvisker om en Oscar-statuett.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den store gaven

– Gutten skulle være mer moden enn alderen skulle tilsi, helt til det punktet at han er sterkere enn noen voksen mann. Samtidig skal han ha dette anstrøket av noe svært barnslig. Vi ville utforske kompleksiteten i skikkelsen, og forsøke å unngå klisjeen med det onde barnet gjennom å gjøre ham sympatisk. Men den store gaven vi fikk i forhold til utformingen av figuren var Barry Keoghan, som har en evne til å spille ut denne skikkelsen enda mer kompleks enn den er i utgangspunktet. Han har denne unike evnen til å balansere det sjarmerende med et åpenbart anstrøk av ondskap, sier Lanthimos, som jobber med Colin Farrell for andre gang.

– Og Nicole Kidman er jo en av filmverdenens virkelig store skuespillere. Hun fikk lese manus på et tidlig tidspunkt og hun skrev til meg at hun ville være med. Hvem hadde jeg vært om jeg hadde sagt nei? Selvsagt sa jeg ja til Nicole, sier Lanthimos, som ikke kan tenke seg å returnere til hjemlandet Hellas med det første, selv om han regnes som den fremste i en ny generasjon greske filmskapere.

– Jeg følte aldri mens jeg var der at jeg var en del av en gresk filmbølge. Vi var flere unge greske regissører som hadde den samme oppfatningen av hvordan vi skulle adressere samtiden på, selv så forskjellige vi var i uttrykket. Men omverdenen så oss under ett. Jeg tror ikke noen av oss var i nærheten av å formulere en filosofi som var felles for oss alle. Jeg for eksempel, hadde et desperat behov for å lage film utenfor Hellas, og de filmene jeg har laget så langt har vært en viktig del av min utvikling. Først nå kan jeg forestille meg at jeg kanskje kan returnere til Hellas å lage film igjen, rett og slett fordi mangelen på struktur i landet gir en type frihet jeg ikke finner andre steder.