Ikke helt forførende Don Juan

3

TEATER

«Don Juan»

Av Moliére

Regi: Runar Hodne

Med: Anders Baasmo Christiansen, Nader Khademi, Birgitte Larsen, Per Frisch, Endre Hellestveit, Petronella Barker, Erland Bakker, m.fl.

Nationaltheatret, Hovedscenen

Hykleriet er en moderne last, og alle moderne laster går for å være dyder, sier Don Juan i sin monolog mot slutten av reisen som litteraturens største rundbrenner. De siste sekvensene i Nationaltheatrets oppsetning av «Don Juan» er bitende, med stykkets evigaktuelle dybde intakt som en påminnelse om hva dette egentlig handler om. Ja, det handler om forførerens hensynsløshet og selvsentrerte jakt etter nye erobringer, som en Alexander den store som legger land etter land under seg før han snur ryggen til og jager videre. Men innerst inne handler det om hvem vi skal være som menneske, hvilke dyder som til enhver tid er aktuell valuta og til hvilken pris vi veksler dem. Om forførelsen som kunst framstår som en anakronisme i en tid der Tinder-tilpasninger og personlighetstester råder grunnen, er ikke jakten på selvet blitt mindre påaktet, snarere tvert imot.

Les også: Kliner til med Don Juan

«Don Juan» som klassiker er både bøyelig og tøyelig, og krever en skuespiller som kan påta seg den bærende rollen med en bravur forbeholdt de få. I Anders Baasmo Christiansen har Nationaltheatret den rette støpningen. Ikke fordi han har spilt den moderne libertineren Benedikt i den svarte komedien «Dag» på en måte som bortimot hensetter alle tidligere Don Juan-er i skyggen, men fordi han i den langt mer sammensatte Don Juan får utforsket skikkelsens episke dimensjon. Den fullt og helt litterære skikkelsen dukket først opp i Tirso de Molinas dramatikk på 1630-tallet, og den kjente versjonen ble utmeislet av Moliére en mannsalder senere. Molinas såvel som Pontes' Don Giovanni har farget Hodnes «Don Juan».

Christiansen spiller på hele registret og får forføreren til å framstå som en ulekker, listig, sleskt sjarmerende drittsekk som har kastet alle hemninger så kategorisk til side at lidderligheten nærmest er blitt et instinkt i seg selv. I Runar Hodnes regi av Moliére blir Don Juans siste reise en blanding av blendende visuell og koreografert lek, men den tradisjonelle tolkningen av adelsmannens tvilsomme moralske unnvikelser blir for stillestående. Han har valgt det klassiske teatrets virkemidler som omdreiningspunkt, og legger alt for mye på Christiansens skuldre mens resten av ensemblet blir mer eller mindre stillestående.

Christiansen entrer dansende scenen med et eple, han tar en saftig bit, speider utover salen, nikker til høyre og venstre, erter, smiler og plirer rødsprengt dagen derpå en fest som på ingen måte er over. Den er knapt begynt, men forfallet preges av den indre forråtnelsen som for lengst har angrepet sjelen. Sløyfa dasker uknyttet rundt halsen, den forblir slik, «Let it hang out baby» som Steppenwolf sang om forførelsens selvsikre og usjenerte kunst. Og Christensen lik resten av ensemblet smådanser seg gjennom halve forestillingen, en utpreget rocka versjon der musikken dundrer americanaseigt over scenen i form av DumDum Boys’ Alsak Dørums buldrende gitarriff som i lange partier høvler ned tematikken.

Les også: Ufarlig farse om æresdrap

Det flerrende musikksporet er noe av det beste med hele forestillingen, som generelt i flere omganger henter innspill fra populærkulturen, enten det er den Prøysenske framstillingen av kjæresteparet Charlotte (Birgitte Larsen) og Pierrot (John Emil Jørgensrud) som Don Juan splitter med sin lokkende falskhet, eller det er «teppefallet» som ender nevnte sekvens, der Larsen og Mari Strand Ferstad (som Mathurine) står lik modellene mot blodrød klangbunn i sluttscenene av Nicolas Winding Refns «The Neon Demon». Når teppet er falt og handlingen endelig kan strekke seg i tid og rom, speiles både Don Juan og publikum bokstavelig talt i en vegg av moralsk forfengelighet. Scenograf Kari Gravklevs grep er godt, men overtydelig.

Hadde Hodne bare vært like kompromissløs i sine øvrige valg, ville teksten – som regissøren vektlegger med patos – kommet bedre fram og funnet en form tilpasset dagens «dyder». Nader Khademi finner seg heller ikke helt til rette som Don Juans tjener Sganarelle, et sted mellom den rent komiske figuren og den sannhetsformidlende narren. Tekstmessig leverer han, og vender kappen elegant med vinden et keitete dansetrinn bak Christiansen (kan Hodne forresten ha hentet dansen fra «Twin Peaks» mon tro, fra kortvokste Man From Another Places stadig repeterende dans, det udefinerbare sporet i jakten på erkjennelsen og identitet? Eller er det bare LilleLørdag). Petronella Barker som Donna Elvira, Bente Børsum som Don Juans mor og Ruby Dagnall (stjerneskuddet fra filmen «Rosemari») som kommandørens (Per Frisch) datter Isabella får minst å spille på i en oppsetning som først og fremst preges av å gå på tomgang, uten den fråtsende og glupske forløsningen som ligger i hovedpersonens natur.

Les også: Kong ler

Der flere av Nationaltheatrets oppsetninger på hovedscenen den siste tiden har vært preget av høytrykk i ellers nokså tomme ballonger, blir Runar Hodnes «Don Juan» for hermetisk i sin utforming, og mister farten etter noen lovende runder før den først på slutten igjen gjenfinner sin intensitet. Da har både Anders Baasmo Christiansen og de andre sluttet å danse formålsløst rundt på scenen, og det slår deg at Hodne sannsynligvis ville forløst både tekst og ensemble om han ikke hadde låst det hele til en tvungen vals med overdreven symbolikk.