Annonse
«Romeo og Julie» er blitt en forestilling full av ungdommelig friskhet på Det Norske Teatret. F.v. Axel Gehrken Bøyum og Kjersti Dalseide. FOTO: DET NORSKE TEATRET

Ikke bare kjærlighet og død

I en ungdommelig frisk versjon av «Romeo og Julie» er det bipersonene som stjeler showet.

Annonse
Kultur

 

5

TEATER

«Romeo og Julie»

av William Shakespeare

Regi: Maren E. Bjørseth

Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt

Med: Axel Gehrken Bøyum, Kjersti Dalseide, Gard Skagestad, Audun Sandem, Preben Hodneland, Ingunn Beate Øyen, Janne Heltberg, Niklas Gundersen, Sigve Bøe, Bernhard Ramstad

Scene 2, Det Norske Teatret

Capuleter og Montaguer i årelang strid, ung kjærlighet på tvers av konfliktene, død og hevn, fatale tilfeldigheter og enda mer død. Vi kjenner Shakespeares Romeo og Julie så vel. Nå har regissør Maren E. Bjørseth pustet nytt liv i dramaet på Det Norske Teatret, og som helhet er hennes forestilling gjennomsyret av en frisk og lys ungdommelighet som varer like inn i døden. Scenografiens mobile borg av lyst tre bygger oppunder denne følelsen, det samme gjør fortellingens klarhet, som kan minne om den vi fant i vinterens oppsetning av Stormen på Torshovteatret. Men først og fremst er Romeo og Julie blitt bipersonenes forestilling.

Første akt er fremragende, ikke minst takket være Niklas Gundersens mørke og farlige Tybalt og Preben Hodnelands uforutsigbare, skarpe og underholdende Mercutio. De makter å gjøre den velkjente fortellingen spennende, og Hodnelands mange sanginnslag gir meg gåsehud. Disse sterke bipersonene gjør at fokuset på stridighetene mellom familiene Capulet og Montague får et tydeligere fokus og synliggjør dermed også mennesket som produkt av omgivelser, tradisjon og kultur. Så når Mercutio og Tybalt dør mot slutten av første akt, er det ikke bare et vendepunkt for selve fortellingen, men også for forestillingen. For plutselig er det noe som mangler.

Men selve kjærlighetshistorien er også spesielt vakker i første akt. Axel Gehrken Bøyums Romeo Montague og Kjersti Dalseides Julie Capulet er fulle av en myk, sår og formbar, men også viljesterk og stri ungdommelighet. I kroppsspråk og tilnærming til verden er de troverdige som fjortenåringer. Det er lett å tro på deres lidenskap og begeistring, ja, selv deres sterke behov for å inngå ekteskap i så tidlig alder kan vi begripe i denne forestillingen. Når det hele utspiller seg i et relativt lite rom og tett på publikum, oppstår det en intimitet som bringer karakterene i stykket nærmere. Det vinner denne forestillingen på.

I andre akt skurrer det imidlertid litt. For mens fortellingen tidligere har vært drevet fram av krefter i og interne stridigheter mellom de ulike karakterene, oppleves det i andre akt som om det hovedsakelig er uheldige omstendigheter som får tragedien til å nå toppen. Karakterenes indre begrunnelser og bevegelser er i alle fall vanskeligere å få fatt på. Rekken av uheldige tilfeldigheter virker som den må være der kun for at tragedien skal bli så optimal som mulig. Derfor lykkes ikke denne forestillingen helt med å overbevise når tragedien kulminerer.

Allikevel er dette en oppsetning av Romeo og Julie som evner å tilføre ny spenning til velkjent stoff, og som holder sin ungdommelige nerve til siste slutt. Men det er Tybalt og Mercutio som stjeler showet!

 

Annonse