Annonse
Utstillingen i Kunstnernes Hus viser en fotograf hvis bilder var blant det beste som er skapt i norsk og internasjonal bildekunst siden 1970-tallet. FOTO: MIMSY MØLLER

I lyset fra en kunstnerkjempe

Noen kunstnerskap blir bare bedre og bedre jo lengre tida går. Tom Sandbergs er et slikt. Da han døde 5. februar i fjor falt en vegg ut av norsk kunstliv. To utstillinger forsøker å reise den igjen.

Annonse
Kultur

 

FOTOGRAFI

Tom Sandberg

«Diptyk»

Kunstnernes hus, Oslo, 24/4 – 14/6

Tom Sandberg

«Collectors Choice»

Shoot gallery, Oslo, 25/4 – 30/5

I disse dager vil det stå spalte opp og spalte ned om splittelsen i Tom Sandbergs (1953–2014) fotografiske univers. Utstillingen «Diptyk» i Kunstnernes Hus forsøker å reise en bauta ved å fremheve bildenes dualisme. På den ene side presenteres publikum for en henvendende kunstner, en som gir oss portretter og lysende skyer med et fysisk nærvær uten sidestykke. I den andre overlyssalen finner vi den bortvendte fotografen, den introverte grubleren som dykket ned i mørket og skapte utrolig dybde. Han kunne få det svarte til å fremstå som uendelige, fysiske hull i fotografienes overflater.

«Diptyk» viser et flott kunstnerskap det er all grunn til å fordype seg i. Men kuratorenes splittede løsning er litt for enkel til å fange alle nyansene og det store spennet i ett av de mest sammensatte kunstnerskapene vi kan tenke oss. Tom Sandberg ønsket seg en utstilling nettopp her, i to av den norske galleriverdenens fineste utstillingssaler. Overlyssalene i Kunstnernes Hus er store og monumentale, samtidig som de kan oppleves intime fordi vi kommer tett på verkene. Men i denne sammenhengen blir arkitekturen krevende, nesten for krevende.

Utstillingen er satt sammen av innlån og det som dødsboet disponerer av originalverk fra ulike utstillinger, blant annet fra den viktige utstillingen på PS1 i New York i 2007. Soloutstillingen på MoMAs samtidskunstgalleri representerte et internasjonalt gjennombrudd som veldig få nordiske kunstnere kan vise til. Det er jo flott å få vist en del av bildene fra PS1, men resultatet blir at utstillingen får et sammenrasket preg. Mange sentrale verk mangler, og det historiske perspektivet går ikke langt nok bakover. Dessuten er det tydelig at bildene ikke er laget til denne utstillingen. De har vekslende formater og innramming, og den tekniske kvaliteten er i enkelte tilfeller diskutabel. For eksempel er det fremragende svart-hvite portrettet av komponisten Finn Mortensen kopiert på et fargepapir av så slett kvalitet at det antakelig vil være falmet og ødelagt i løpet av ti år. Det er en detalj som perfeksjonisten Tom Sandberg antakelig ikke ville godtatt. Han var kjent for å jobbe i mørkerommet helt fram til utstillingsåpningen, ofte gjennom natten før for å få alt perfekt. Derfor var han også en sjelden gjest på sine egne åpninger.

«Diptyk» er ikke en minneutstilling med et museums ambisjonsnivå. Den viser det som var tilgjengelig. Det er i de fleste tilfellene mer enn godt nok. Tom Sandberg skapte bilder som bærer i seg den store stillheten. Her er det ro og balanse, samtidig som det også er dramatikk av det store slaget. Han er kanskje mest kjent for portrettene av komponister og andre kulturpersonligheter. Bildet av John Cage gjør ham hudløs: Vi ser hver eneste pore i huden, samtidig som han er fanget i et øyeblikk der øynene blir sjelens speil. (Ja, det er en forslitt klisjé, men noen ganger er det nødvendig å ta dem i bruk.) På den annen side er diptyket (som betyr et todelt bilde) av maleren Jakob Weidemann så mørkt at øynene forsvinner i det ene bildet. Her blir bildet en konkret fortolker av den aldrende malerens blikk inn i døden.

Dette bildet henger som ett av mange i Kunstnernes Hus. I Shoot Gallery har det fått den sentrale plassen rett innenfor døren. Det relativt nye galleriet, som ligger bare et steinkast fra Kunstnernes Hus, spesialiserer seg på fotografi, og deres utstilling supplerer den store på «huset». Den viser samlingen til en som var både venn og kollega av Tom Sandberg.

Utstillingen i Shoot Gallery er så god og annerledes at jeg vil anbefale å ta turen innom etter å ha sett den store utstillingen i Kunstnernes Hus. For det første er den satt sammen med kjennerens sikre blikk. Selv om det også her finnes hull oppleves utvalget mer komplett. Det skyldes at utstillingen har det historiske spennet den andre mangler, og fordi det er flere hovedverk her som ikke er på «huset». Utstillingen har også med et sjeldent vist motiv fra serien av usedvanlig overbevisende aktfotografier av danseren Marianne Haugli. Dessuten har bildene mindre formater, og galleriets arkitektur inviterer deg til å studere dem på nært hold. Utstillingen «Collectors Choice» gir enkelt og greit et vakkert konsentrat av den mangfoldige kunstneren Tom Sandberg.

Vi er mange som mente vi kjente Tom Sandberg. Det fine med disse to utstillingene er at de (overbe-)viser oss (om) at vi fortsatt har mye å oppdage. Derfor vil dette forhåpentligvis ikke bli siste gang vi ser store og gode utstillinger med fotografen som døde altfor tidlig. Han var en mester i sitt fag, og han forble tro mot sin visjon. Nok en gang er jeg blitt overrasket over hvor mange nyanser det finnes i Tom Sandbergs svart-hvite verden.

Av Lars Elton

Annonse