Annonse
Artist Anja Garbarek og dansekoreograf Jo Strømgren har vært naboer lenge. Nå samarbeider de om musikkdanseteaterverket «The Road Is Just a Surface», som har premiere på Festspillene i Bergen i vår.

I kreativt boblehumør igjen

12 år har gått siden forrige album. Snart er Anja Garbarek tilbake. Denne gangen sammen med Jo Strømgren.

Annonse
Kultur

 

– Jeg har vært borte ganske lenge. Men jeg har jobba likevel, sier Anja Garbarek til Dagsavisen.

12 år har gått siden «Briefly Shaking», hennes fjerde og siste album. Det er 16 år siden hun fikk Spellemannprisen for «Smiling & Waving», 21 år siden det store gjennombruddet med «Balloon Mood», og 25 siden debuten med «Velkommen inn». Men nå er Anja Garbarek tilbake. På Festspillene i Bergen i mai har «The Road Is Just a Surface» av henne og Jo Strømgren premiere.

– Jeg har lytta på dokumentarer, samla lyd. Jeg har funnet mye inspirasjon i hvordan mennesket er på sitt mest sårbare, hvordan vi er når vi ikke har filter, for eksempel når det er mental helse involvert. Det folk sier da, er ofte nydelig, ren poesi. Mye traff meg veldig. Jeg følte det var fellesmenneskelig, ikke gyldig bare for den som hadde en lidelse, men for oss alle sammen, sier hun.

Sårbarhet

Ifølge Festspillene er «The Road Is Just a Surface» et musikkdramatisk verk som utforsker «opplevelsen av å være fanget i en emosjonelt fastlåst livssituasjon og lengselen etter å komme ut av denne».

– Noe råtner i deg som menneske om du ikke får være den du er, ikke blir sett. Men for å bli sett, må du våge deg ut, sier Anja Garbarek.

Hun holder fram et bilde hun har klippet ut av avisa. En voksen, ganske fyldig mann sitter i trusa, fotografert ovenfra. Han er trailersjåfør som gjør seg klar til å hvile i bilen, og er fotografert av Line Ørnes Søndergaard. For prosjektet bildet var del av, fikk Søndergaard andreplass i konkurransen om Årets bilde for noen år siden.

– Han ser så utrolig sårbar ut, samtidig som han er ekstremt tøff som tør å vise seg fram i en slik posisjon. Jeg tenker det er det forestillingen handler om, om at av og til må vi bryte ut av faste mønster. Ofte kan vi være i en ubehagelig posisjon lenge, men så blir vi fordi det tross alt er kjent. Ubehaget kjennes tryggere enn det ukjente. Men på ett eller annet punkt må vi bryte, sier Garbarek.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nabokollegaer

Bratsjist Bergmund Waal Skaslien er Bob, som det handler om. Han har møtt veggen. Danser Line Tørmoen er bevegelsene hans, og ifølge Anja Garbarek ganske irritert på hele Bob.

– Jeg er fortelleren, hans samvittighet, som er på scenen sammen med dem og kommenterer via sang, forklarer Garbarek.

Jo Strømgren står for regi og koreografi. Han og Anja Garbarek er naboer i samme oppgang i en bygård på Frogner. Hun bor i første, han i tredje, mens Anjas far Jan Garbarek bor i andre.

– Jeg har kjent Jo en stund, sier hun.

Han stønner teatralsk og lidende, liksom-oppgitt over hele situasjonen.

– Hun kapra meg akkurat idet jeg hadde et svakt øyeblikk, sukker han.

– Ja! Og Jo, han kjenner meg. Vet at jeg er en sånn som trenger litt ekstra omsorg, sier Anja Garbarek.

Han stønner igjen, men det er tull. Egentlig er han fornøyd.

– Dette blir noe helt nytt. Publikum er vant med teater og konsert, til og med musikal, selv om det egentlig er en veldig rar sjanger. Men dette er annerledes. Vi er i teaterrommet, ikke på konsert. Men med musikk, lysshow, ting vi kjenner fra konsertscenen. Og dans, sier Strømgren.

Ubehaget

Urpremieren er 24. mai i Bergen. Garbarek og Strømgren håper stykket kan leve videre etter Festspillene. Gjerne på turné landet over. Gjerne album også.

– Jeg kjenner meg veldig hjemme i teater- og danseverden. Hadde jeg holdt meg hjemme, hadde jeg aldri truffet de folka. Det er også et poeng. Unngår man ubehaget alltid, møter man heller ingen å speile seg i, som jo er det vi alle søker etter, hele tida.

– Du har vært borte i 12 år. Når kommer et stykke om å møte veggen ...

– Ja ... det var det, da. Det er ingen hemmelighet at kombinasjonen av å ha blitt mor og å være kreativ, den var overraskende lite enkel for meg. Jeg er en sånn som må ha det helt stille for å kunne være kreativ. Som mor blir man forstyrret hele tida. For meg er det utrolig smertefullt, når jeg beveger meg inn i en kreativ ballong, og så sprekker den fordi jeg blir forstyrret. Det skal så lite til, er så utrolig sårbart. Samtidig har jeg hele tida visst at kreativiteten må i gang igjen. Det er ikke sunt å holde det inne heller.

Annonse