Kultur

Hyller statuer av norske kvinner – men hvorfor er det så få?

Statuen for å markere jubileet for kvinners stemmerett kom visst aldri. Men de kvinnene som fins på sokkel land og strand rundt, hedres nå med en bok.

Bilde 1 av 2

På Aker Brygge i Oslo, med ansiktet mot Akershus festning og vind i bronseskjørtene, står en statue av kvinnesakspioneren Aasta Hansteen (1824-1908). Like ved, og langt mer iøynefallende, står en knalloransje container som inneholder en kiosk. Et svært diskret bånd rundt statuens sokkel opplyser om hvem statuen forestiller, at kunstneren var Nina Sundbye, og at den ble reist i 1985 i anledning 100-årsjubileet for Norsk Kvinnesaksforening.

– Et typisk eksempel på hvordan statuer av kvinner ofte får en mindre fremtredende plassering enn statuer av menn, sier Hilde Herming til Dagsavisen.

Hun er initiativtaker til og redaktør for boka «Fast plass. Norske kvinner på sokkel». Den viser fram hvor i landet man finner statuer eller monumenter av kvinner, og forteller hvem disse kvinnene var.

– «Fast plass» hedrer kvinnene på sokkel, samt kunstnerne og initiativtakerne som har fått dem opp, sier Herming.

Nasjonsbygging på sokkel

Man trenger ingen lang tur rundt i landets små og store byer for å oppdage at det er mye lengre mellom statuer av kvinner enn det er mellom statuene av menn.

– Gjennom historien har menn hatt tydelige og konkrete roller som nasjonsbyggere. De har vært konger og statsministre, menn med makt. De kvinnene som likevel har blitt funnet verdige en statue, har ofte vært aktive på andre arenaer. Ofte jobbet de med de lange, sosiale prosessene, for eksempel med å reformere skole- eller helsevesenet, sier Hilde Herming.

Arbeideraktivist og kulturjournalist Fernanda Nissen (1862-1920), som siden 1931 har vært å se som byste nederst i Torshovparken i Oslo, er ett eksempel på en slik kvinne. Norges første kvinnelige statsråd, trygderettsforkjemper Aaslaug Aasland (1890-1962), som i 2013 ble hedret med en minnestøtte i Sandnes, er et annet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Lokale personligheter

Den neste kategorien kvinner som fins på sokler og som bautaer i Norge, er kunstnerne. Disse var ofte kvinnesakskvinner parallelt. Camilla Collett (1813–1895) er kanskje det fremste eksemplet, hedret med flere statuer og byster. Den største, fullfigurs statuen viser henne som aldrende kvinne. Den ble avduket i Slottsparken i Oslo i 1911 i Slottsparken i Oslo, og er laget av Gustav Vigeland.

– Den tredje kategorien er statuer av lokale personligheter, som spritselgeren Amanda Sofie Stangeland (1894-1947), kjent fra sangen om «Amanda ifra Haugesund», eller fiskeselgeren Kristofine «Fea» Bolt (1858–1922) fra Sandefjord.

Stemmerettskvinner

Med seg har Hilde Herming og den andre initiativtakeren Nora Ceciliedatter Nerdrum hatt fotografen Marte Aas, som har reist land og strand rundt og fotografert monumentene i miljøet de befinner seg. Kristin Brantsegg Johansen har skrevet tekstene om hver kvinne, mens Helge Jordheim, Olga Schmedling og Torunn Liven bidrar med essays.

– Vi begynte å arbeide med denne boka før stemmerettsjubileet, som var i 2013. Da var det mye snakk om hvordan dette skulle markeres. Marta Breen og Magnhild Folkvord skrev en kronikk der de foreslo å markere jubileet med en statue av kvinnesaksaktivistene Gina Krog eller Fredrikke Marie Qvam, sier Hilde Herming.

Plass likevel – til en mann

Nå har riktig nok Gina Krogh en byste på graven sin, og Fredrikke Marie Qvam en byste i Steinkjer. Men hvorfor ikke noe større, gjerne framfor Stortinget?

– Men ingenting skjedde. Vårt prosjekt handler like mye om det som ikke er der. Boka «Fast plass» er monumentet vi ikke fikk.

Man kunne kanskje tenke at det handlet om at man følte det ikke var plass til en statue framfor Stortinget, der det kunne vært naturlig å plassere en av kvinnesaksforkjemperne. Men nei.

– Året etter, i Grunnlovsjubileet 2014, kom det opp en statue av Christian Fredrik, Norges konge i 1814, like foran Stortinget. Med all respekt for ham – da kunne de vel like gjerne funnet plass til Gina Krog eller Fredrikke Marie Qvam også, om de ønsket. Det var visst plass der! sier Herming.

Navngitt og utendørs

For å bli med i «Fast plass», måtte minnesmerket være ute i det offentlige rom, ikke innendørs. Med to unntak er gravbyster utelatt. Statuer som kun viser anonyme kvinnekropper som kunst er også utelukket. Så også oppdiktede kvinnefigurer, som statuen av Garborgs «Haugtussa» på Bryne.

– De fleste kvinnestatuene er fra 1960-tallet og utover. Det er flest tradisjonelle minnesmerker, byster og statuer.

Kun ett er abstrakt, det av kunstneren Kitty Kielland (1843–1914) ved Breiavatnet i Stavanger, sier Herming.

Mens Kittys lillebror, forfatteren Alexander Kielland, står med frakk og flosshatt på sokkel på byens torg, er storesøster hedret med fire steinblokker og en slags vannrenne, som kan tolkes som en referanse til maleriene hennes fra torvmyrene på Jæren.

Representerer grupper

– Det fins en del statuer der kvinner som representanter for grupper, ikke avbildet som individ. Fabrikkjenter, fiskerkoner, kystkvinner, og så videre. Disse har vi ikke tatt med. «Fast plass» fokuserer på de kvinnene som er subjekter, som hedres med et monument for noe de har gjort. Dessuten må noen ha tatt initiativ og fått i stand finansiering for å få denne kvinnen opp og stå i stein eller bronse. Så langt vi har klart å avdekke, har ingen av monumentene av kvinner kommet i stand som følge av statlig finansiering. Stortinget finansierte statuen av Kronprinsesse Märtha, som ble avdekket i 2007, men ellers er det privatpersoner og interessegrupper som står på for å få statuer av disse kvinnene. «Fast plass» hedrer også dem, sier Hilde Herming.

Mer fra Dagsavisen