Hyller kvinnene

Han slo gjennom for alvor med «Beginners», og har samlet noen av USAs fineste skuespillere til sitt nye kritikerroste og oscarnominerte drama «Moderne kvinner», som Annette Bening og Greta Gerwig. De har på sin side hyllet Mills som en tydelig feminist og en filmskaper som går motstrøms med intelligente manus og historier som går rett inn i dagens kunstrelaterte virkelighetsdebatt.

– Jeg hadde den beste hjelpen jeg kunne få. Joachim Trier er en god venn av meg, en utrolig hyggelig og begavet mann. Det er takket være han jeg kom på rett kjøl igjen da jeg virkelig stanget hodet mot veggen under manusarbeidet, sier Mills på telefon til Dagsavisen.

Dagsavisens anmeldelse av «Moderne kvinner»: Saftig hyllest

Brytning

Filmen handler om en mor, hennes døtre og øvrig familie i en brytningstid på slutten av 1970-tallet da punken og de revolusjonært alternative tankene øvde sterk innflytelse på så vel kunsten som politikken. De største rebellene er moren, spilt av Bening, og søsteren Abbie, spilt av Greta Gerwig.

– For meg gir det mening å tumle rundt med virkelige personer i hodet, og jeg er vokst opp med alle disse sterke kvinnene i «Moderne kvinner». På den måten gir jeg figureres personligheter større kompleksitet, som Abbie, som er bygget på min egen søster, og selvsagt moren min. Jeg er ikke så glad i å finne på ting, jeg er mer opptatt av de virkelige øyeblikkene som utgjør et liv, sier han, smertelig klar over at han tangerer en grense.

– Hvordan moren min døde er noe jeg ikke kan avvike, og for meg er det viktig at bakgrunnshistoriene utgjør hele biografier, ikke bare fragmenter. På det viset handler filmen mer om subjektene enn om mannen som lager filmen, sier han, og forteller at søsteren er den eneste av de virkelige personene som har sett filmen og fullt ut kan takle den.

– Hun er kunstner selv, sier Mills, og forteller at slett ikke alle i hans familie er komfortable med framstillingen av slektninger, for eksempel faren.

Knausgård

På spørsmål om Karl Ove Knausgård frasier han seg ikke et visst slående kunstnerisk slektskap.

– Og det tar jeg som et kompliment. Jeg var dypt fascinert av «Min kamp», men jeg synes likevel sammenligningen blir feil. Han og flere andre såkalte virkelighetsforfattere skriver om seg selv, med utgangspunkt i jeg-et som hovedperson, mens jeg har laget en film om andre. Jeg startet dessuten på dette prosjektet i 2005, og leste Knausgård på et mye senere tidspunkt. Jeg kan relatere til noe, men mye er radikalt forskjellig, som for eksempel banalitetene, hvor uviktig et subjekt er satt opp mot at alt annet av detaljer er viktige for Knausgård, som hva som ble spist til frokost og de uendelige beskrivelsene av kjedsomheten. Jeg ville skape noe vakkert og storslått, sier Mills, som har lagt sin historie til 1979.

– Det er et utrolig interessant år, på mange måter begynnelsen på det vi ser i dag. Jeg hadde ikke noen tro på at Donald Trump ville vinne, i mine øyne er han en fascist og en kriminell som jeg frykter, men enda så ille han er så frykter jeg Steve Bannon enda mer. Jeg mener han er en rasist og en nasjonalist. Vi har store problemer, ja, men ser man på den berømte «crisis of confidence»-talen til Jimmy Carter i 1979, så kunne den blitt holdt i dag og vært like relevant. Det sier noe om svakheten ved USA at ikke engang Obama kunne ta opp klassesamfunnet på samme måte som Jimmy Carter gjorde, og som Trump nå har tatt tak i igjen, sier Mills.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kundera

– Ser man på filmene dine er de snarere europeiske enn amerikanske i måten du behandler tematikk og narrativer?

– Ja, jeg mener det selv også. Det er så mange europeiske filmer som utgjør min cinematiske DNA. Jeg tenker blant annet på de toneangivende franske regissørene, som Jean Renoir og nybølgeregissørene og de litterære impulsene disse filmskaperne bygget på, som Simone de Beauvoir. Disse kom inn i etterdønningene av krigen og hadde en helt egen måte å fange det turbulente tidsbildet på. Dette nonlineære i måten å fortelle historier på fascinerer, og i «Moderne kvinner» innrømmer jeg at Fellinis «Amarcord» og «8 1/2» har spilt en viktig rolle. Fellinis dybde og evne til å visualisere egen personlighet er unik. Andre filmer er Truffaults «Skyt på pianisten», hvor bakgrunnshistorien er like sterk som det foranliggende, sier Mills, som i «Moderne kvinner» har omfavnet Milan Kunderas roman «Tilværelsens uutholdelige letthet».

– Jeg har elsket den boken siden jeg leste den som 20-åring. Måten han bruker ordene på, det narrative, det essayistiske og hvordan han bryter alle regler og henvender seg direkte til leseren, det har brent seg fast i bevisstheten. For meg er det også en klar linje mellom Kundera og de franske nybølgefilmene. Han skaper en personifisering av det politiske som veves inn gitte historiske hendelser og rørelser, og som jeg gir videre til mine filmfigurer, sier Mills.