4
TEATER
«Snøkvit»
Av Maria Tryti Vennerød og Julian Skar
Regi: Kjersti Haugen
Scenografi og kostymer: Unni Walstad
Koreograf: Belinda Braza
Kapellmester: Ståle Sletner
Med: Charlotte Frogner, Herman Sabado, Ingeborg S. Raustøl, Audun Sandem, Ragnhild M. Enoksen, Sarah Fransisca Brænne, Amanda Kamara, Kai Kenneth Hanson, Jon Vegard Hovdal, Joakim Ousdal, Amina Sewali, Peiman Azizpour, Catharina Vu
Det Norske Teatret kan det å skape storslåtte, eventyrlige forestillinger for barn. De har teknikken på sin side, og de har også eminente scenekunstnere som bidrar til å lage produksjoner vi ikke ser andre steder i hovedstaden. Tidligere har de imponert med Kvitebjørn Kong Valemon. Nå har det gjort sin egen popmusikalversjon av Snøhvit – Snøkvit.
Versjonen er basert på et manus av Maria Tryti Vennerød, som har latt mange av de kjente elementene fra det opprinnelige eventyret få være med å spille viktige roller; den slemme dronningen, de syv dvergene, et eple man kan dø av å spise, og så Snøkvit, selvsagt. Her spilles hun av Charlotte Frogner. Men Vennerød har vridd ganske snedig på det kjente og utviklet en historie som snakker til oss og vår egen samtid. For her handler det som løsrivelse fra foreldre, om å ta sine egne valg, og ikke minst handler det om at det ikke er så viktig å være tynn og pen og gjøre som de voksne vil. For barnets oppgave er ikke å bli den foreldrene vil, men å være seg selv. Ja til opprør, sier forestillingen. Ja til å ikke måtte gjøre alle fornøyde. Muligens en forestilling for generasjon prestasjon og perfeksjon, dette her? I alle fall befinner vi oss på et refleksjonsnivå godt over de minste barnas.
Så hva med fem-, syv- og tiåringene, da? Er det noe for dem? Selv om det er den ovennevnte idékretsen som er motoren i dette stykket, ikke nødvendigvis handlingen, så er det hele så pent pakket inn i Maria Tryti Vennerøds mildt poetiske språk og Julian Skars enkle, men stemningsfulle og fine musikk at det er vanskelig ikke å la seg berøre av dette, uansett aldersgruppe. Og så er det scenografien og kostymene, da. Herre min hatt! Jeg vil bare bryte ut i en umiddelbar, hemningsløs jubel over hvilken eventyrverden Unni Walstad har skapt av scenerommet på hovedscenen. Store valmuer, hemmelighetsfulle trær, pudderparykker, dronningens enorme kjolestativ – det er både fantastisk og skummelt å tenke på at denne forestillingen ikke ville vært halvparten så god uten alt det fine visuelle som følger oss gjennom fortellingen. Her snakker man rett til barna i salen, og rett til barnet i de voksne. For det er igjennom alt dette at det eventyrlige oppstår, at det nå noe forslitte ordet magi virkelig kommer til sin rett. Uten Walstads drøm av en scenografi ville Maria Tryti Vennerøds Snøkvit-versjon mer fremstått som et poetisk romanunivers med musikk enn et virkelig musikaleventyr.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Snøkvit har blitt en familieforestilling der tematikken og måten den er formulert på, nok snakker mest til de voksne, og det på en overtydelig måte. Dette kunne godt vært tonet ned til fordel for mer handlingsrettet spenning. Allikevel har forestillingen blitt en fin helhet, der skuespillerne, og da særlig Herman Sabado som den nyinnskrevne karakteren Jan Grøn, og Ingeborg Raustøl som dronningen, skaper karakterer vi enkelt og med en viss fascinasjon kan forholde oss til. Og så er det jo altså alt det visuelle – kan noen være snill å nominere Unni Walstad til en Heddapris for beste scenografi?