Kultur

Hva om du var født rik? Eller fattig?

Samme gutten lever fire ulike liv i Paul Austers grandiose nye roman, «4 3 2 1». Forfatteren ser dette som sin farvelturné.

– «Hva om». Det spørsmålet er et av livets store gåter, sant? Hva om jeg hadde blitt hjemme i stedet for å gå i den festen der jeg møtte kona, eller hva om jeg hadde blitt truffet av det lynet som akkurat unngikk meg som barn? «4 3 2 1» er min utforskning av de ulike vendingene et liv kan ta. Følgene av tilfeldigheter, sier Paul Auster til Dagsavisen.

Sju år har gått siden hans forrige roman, «Sunset Park», som handlet om husokkupanter i Brooklyn. Den var rundt tre hundre sider. «4 3 2 1» klokker inn på nærmere 900. Veteran Austers epos er en av tretten bøker på langlista til Booker-prisen, en av verdens mest prestisjetunge litteraturpriser.

– Nå er hodet tomt. Det blir ingen nye romaner på en lang stund, ler han.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En gutt, fire liv

Romanens hovedperson heter Archibald Ferguson, oppkalt etter forfatterens grandonkel. I «4 3 2 1» får leseren følge samme Ferguson gjennom fire ulike liv, fra barndom gjennom ungdom til ung voksentid. I en versjon sliter foreldrene økonomisk. I en annen er de meget velstående. I en versjon dør faren, i en annen blir foreldrene skilt. Ferguson påvirkes av folk rundt seg, og velger ulike ting avhengig av mulighetene som byr seg.

– Det alle Fergusonene deler, er at de er smarte, at de liker sport, at de berøres av musikk, og at de dras mot litteratur eller skriving på en eller annen måte. Men de blir mer og mer ulike etter som tida går, fordi de har ulike forutsetninger og opplever ulike ting, forklarer Auster.

– Opprinnelig hadde jeg tenkt å følge de fire Fergusonene gjennom hele livet, til de ble middelaldrende eller gamle. Men «4 3 2 1» er en bok om utvikling. Og selv om vi forandrer oss livet gjennom, så er det kun i oppveksten vi virkelig endres, nærmest fra dag til dag. Fysisk, så klart, men også mentalt, emosjonelt. Så jeg stoppet idet de var unge voksne, sier han.

Les også: – Jeg vet ikke om det gagner samtidslitteraturen at virkelighetsdebatten blusser opp igjen

Arv og miljø

– Men hva er egentlig viktigst, tror du, for oppdiktede Ferguson og for oss ute i verden? Medfødt personlighet, eller ting vi opplever?

– Det er et umulig spørsmål å svare på! Alle fødes inn i et miljø. Riktig nok med unikt genmateriale, men også det påvirkes av miljøet rundt oss. Min briljante kone Siri har skrevet om det der. Epigenetikk, heter feltet, studiet av DNA pluss miljø. Vi ser mer og mer at mange gener kan skrus av og på alt etter hva vi opplever, sier Paul Auster.

«Hans briljante Siri» heter Hustvedt til etternavn, og er forfatteren av en rekke interessante romaner og essaysamlinger, sist «Denne flammende verden» og «Kvinne ser på menn som ser på kvinner». Også hun har vært på norgesbesøk denne uka.

– La oss si at en smart unge fødes idet Hitler sitter med makta. Han fores med rasehat og sinne, og blir et monster. Akkurat samme gutten, med de samme genene, fødes imidlertid i et annet land, i en annen tid, med humane verdier – og blir en engel.

– Før tenkte jeg også sånn, at det er nesten bare miljø som påvirker oss. Så fikk jeg barn selv. Og måtte revurdere ...

– Haha! Jeg vet! Ungene kommer ut, og er de de er. Med mindre du gjør noe alvorlig gærent for å skade dem, merker du kjapt hvem du har fått i hus. Noen er enkle og avslappa fra dag én. Andre ... vel.

Les også: Kunst, falske nyheter og virkelighet

Avskjedsturné

Tobarnsfaren flirer. Han har en sønn med ekskona, forfatteren Lydia Davis, og en datter med Siri Hustvedt. Begge for lengst voksne. Selv har han rukket å bli sytti. Pusten går tyngre enn før, selv om han har lagt bort ekte tobakk til fordel for e-sigaretter. På forrige bokturné ble han alvorlig syk med en infeksjon. Medisinene virket heldigvis, forteller forfatteren, men han kunne ha dødd.

– Jeg kommer aldri til å gjøre noe som «4 3 2 1» igjen. Ikke skrive noe så svært, og ikke reise rundt på denne måten, til alle land som vil ha meg, uker i strekk. Dette er min avskjedsturné! sier han, uten å virke så veldig lei seg av den grunn.

Er «4 3 2 1» også ditt forsøk på å skrive en «great American novel»? Du skrev mye mindre omfattende bøker før?

– Nei! En bok er en bok, enten den er hundre eller tusen sider. Men ideen om de parallelle livene grep fatt i meg. Og skal man fortelle fire liv, så trenger man litt plass. Til sammen gir de et bilde av en generasjon. Min generasjon, som var ung på femti- og sekstitallet.

Les også: Horst knekker koden

Menneskefangst

– Og temaet er som før. Du har alltid skrevet om identitet ... men kanskje lettere tilgjengelig nå enn før?

– Folk sier det om identitet. Jeg aner ikke hva det betyr. Når du sier identitet, tenker jeg på identifikasjonspapirer, på passbilder. Hva mener du, egentlig, med «identitet»?

– At bøkene utforsker hva det vil si å være menneske?

– Er ikke all litteratur om å være menneske? Spiller ingen rolle om man skriver i første- eller tredjeperson. Jeg vettasøren. Identitet ... Og det der folk sier med at denne boka er «enklere tilgjengelig» enn andre. Jeg forstår ikke det heller. Hele livet har jeg prøvd å skrive så klare setninger jeg kan. Setninger som skal dra leseren med meg inn i historien. Som skal fange noe. Det er ikke nytt.

– Går det an, å fange en person i ord?

– Sannsynligvis ikke. Ordene skaper en verden, og tar oss bort fra verden. Selv på sitt mest presise er ord kun omtrentlige verktøy. Men de er de beste verktøyene vi har. Hvis noe er dårlig skrevet, føler man ingenting. Men er det godt skrevet, føler man seg emosjonelt berørt. Hvorfor leser vi? Jo, for å unnslippe våre daglige liv, så klart, og bli med på eventyr. Men også for å lære, for å føle noe. Vi vil bli berørt, bli underholdt, vil le og gråte. Derfor leser vi, sier Paul Auster.

Han tar en pause.

– Og derfor skriver jeg. Fremdeles. Jeg har ingen planer om å stoppe, selv om det ikke blir flere prosjekter av dette kaliberet. Når jeg skriver, føler jeg meg bra. Det er et tøft liv, alene i skrivebunkersen min. Men jeg liker kampen. Man holder seg i det minste levende!

Mer fra Dagsavisen