Nordiske fjernsynskanalers satsing på egenprodusert drama har gitt flerevellykkede eksempler på både innovativ TV-produksjon og nytenkendemanusarbeid. «Hombres» på TVNorge viser ambisjoner om det samme men halteri gjennomføringen.

30 millioner euro ligger åpent på svensk konto i en halv time som et ledd ien hvitvaskingsaffære og disse millionene skal en sammensatt gruppe avhalvkriminelle og fondsmeklere slå kloa i. Dette er bakgrunnen fordramaserien «Hombres» produsert av svenske Kanal 5 i samarbeid med TVNorgeog med norske og svenske skuespillere i de bærende rollene.

Christian Skolmen har den sentrale rollen som den norske lederen for kuppetdet antatt perfekte kuppet med penger i potten som ingen vil kunne savne påærlig vis. Som finansakrobaten Pål Skogland setter Skolmen sammen en gruppepå fire der alle har mer eller mindre åpenbare roller men selvegjennomføringen er likevel ikke så enkel som den kan virke på forhånd.Seriens handlingsforløp fortelles for øvrig i retrospektiv etter at de fireer tatt i en massearrestasjon på Mallorca og det er fondsmekleren Victorsforklaring i avhør som viser vei i operasjonen. Vi vet altså enden på visamen ikke hvorfor den ender slik. Det eneste indikasjonen vi får er attilliten mellom de fire rakner etter hvert som ingen vet hvem som kan stolepå hvem.

«Hombres» er en produksjon med både veteraner og ferskinger så vel foran sombak kamera. Ideen om å bygge en serie rundt det man kan kallecomputerkriminalitet er god men i «Hombres» er det mye som skurrer idramaturgi og klipping. Den retrospektive fortellermåten virker ikkegjennomført og handlingens tempo bidrar ikke til å bygge spenningen på entilfredsstillende måte.

Blant skuespillerne er Christian Skolmen helt klart den som utmerker seg medet eget uttrykk men også den svenske nykommeren Christian Hillborg i rollensom den sleske adelssønnen Manne har utstråling og personlighet. Pia Tjeltahar en mindre rolle som Skoglands kjæreste uten at hun får mye spilletid iseriens første del. I det hele tatt blir første episode for stilisert ogkonstruert til at den berører utover det selvsagte og mest av alt minnerscenene fra fondskontor og hippe Stockholmskafeer om en Dressmann-reklamemed barske menn med todagersskjegg og lure blikk seg imellom. At nesten allescener er filmet gjennom vindusruter eller fra vinkler der foranliggendeting skaper uro i bildet virker som en fiks idé for å påkalle en følelse aviakttakelse men blir mest til irritasjon. Likevel har «Hombres» enuforutsigbarhet som skaper interesse og engasjement noe som ikke minstligger i et løfte om at det psykologiske dramaet intensiveres.