Annonse
Edvard Hoems nye roman «Slåttekar i himmelen» er fortellingen om hans egen oldefar, som var husmann utenfor Molde, og om oldefarens svigerinne, som utvandret til Amerika med familien.

Hoem diktet opp sin egen oldefar

Folk før i tida var omtrent som oss, mener Edvard Hoem. Derfor er han ikke redd for å dikte seg inn i hodet på sin egen oldefar, og beskrive livet hans som slåttekar og husmann for over hundre år siden.

Annonse
Kultur

Edvard Hoem hadde stor suksess med «Mors og fars historie» i 2005. Boka solgte godt, og fikk svært begeistret kritikk. Nå - ni år, et par oversettelser, fire-fem bøker og flere tusen sider om Bjørnstjerne Bjørnson senere - er forfatteren tilbake med en annen fortelling fra sin egen familiehistorie. Denne gangen handler det om Hoems oldefar, som var slåttekar på en gård utenfor Molde mot slutten av 1800-tallet, og om oldefarens svigerinne, som dro til Amerika med sin familie. «Slåttekar i himmelen» er fortellingen om et hardt liv i arbeid med jorda. Om forholdet mellom kvinner og menn, om familie og utvandring.

- Jeg føler meg nesten forpliktet til å skrive denne historien. Det er jo ingen andre som gjør det! sier Hoem til Dagsavisen.

 

40 års modning

Han husker godt fortellingene bestefar fortalte som sin far da lille Edvard selv var rundt fire-fem år. Om en mann som hadde fire sønner, men mistet alle - noen til Amerika.

- Det de fortalte, gjorde stort inntrykk på et barnesinn. Jeg har prøvd å skrive om dette to-tre ganger før, men har ikke fått det til. Skal ikke si at jeg har jobbet med boka i førti år, men det har gått 40 år siden jeg først tenkte at jeg burde skrive den. Til slutt bare bestemte jeg meg. Fant ut at jeg måtte skrive fritt og fabulerende rundt det, selv om jeg vet lite. Har gjort masse research, og brukt det jeg hadde av brev og andre kilder. Men mye er diktning, sier Hoem.

 

Dikter fram oldefar

Han gjør det klart allerede på første side: «Sjølv om eg kjenner dei viktige årstala i livet hans og har enkelte vitnemål om korleis Nesje levde, var det ikkje nok da eg skulle skrive om han. Eg måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi», skriver Hoem.

- Jeg skal ikke sammenligne meg med Snorre, men han skrev også lenge etter hendelsene han skildrer. Man må ikke binde seg for mye. Diktning ligner livet. Det handler mye om å tørre å hive seg uti, og bare gjøre det. Skrive så autentisk som mulig, og gjøre god research slik at detaljene blir korrekte. Jeg har prøvd at folk ikke skal være for moderne i hodet. For eksempel er Gud en naturlig del av tankesettet deres, slik det var for de fleste på den tida, sier han.

Men noen forfattere, som Dag Solstad i slektsboka «Det uoppløselige episke element...», eller Tove Nilsen, er skeptiske til denne typen framdiktning. «Jeg tror ikke på den historiske romanen. Visse autoritære skrivemåter synes jeg er nesten usmakelige. Når en forfatter anno 2014 later som han eller hun kan gå inn i hodet på en person som levde for 100 år siden, for eksempel. Uten å være del av den historiske tida, alle hendelsene som preger oss», sa Tove Nilsen nettopp i et intervju med Dags­avisen om sin nyeste roman «Konge i snø».

Edvard Hoem rister oppgitt på hodet. Har ikke egentlig så lyst å gå i polemikk med forfatterkolleger, men må jo forklare seg.

- Nei! Bare nei. Altså. For meg er ikke det jeg skriver ned lenge siden. Jeg husker folkene, historiene om dem. Er del av historien. Dessuten har jeg holdt på i ni år med Bjørnson. Denne epoken er kjent stoff. Selvsagt kan jeg ikke vite nøyaktig hva den eller den personen for 100 år siden tenkte. Men det er da vel ikke noe annerledes i vår tid? Jeg kan ikke vite hva du tenker heller, og du sitter her sammen med meg akkurat her og nå. Hvis den tanken der skal få en stor rolle, blir det umulig å skrive noe som helst.

 

Sex à la 1800-tallet

Hoem tror dessuten ikke at folk for 100-150 år siden var så forskjellige fra oss som vi kanskje skal ha det til. I «Slåttekar i himmelen» er kvinnene sterke og frie, og tanken om at både kvinner og menn selv kan skape sitt eget liv slik man ønsker det, er på tydelig framvekst.

- Vi har mange feilaktige forestillinger. For eksempel tror vi at folk var så mye mindre renslige enn oss. Klart de vasket seg, at jentene som skulle få kjæresten på besøk ville være rene og lukte godt. Og denne forestillingen om at kvinner ikke hadde seksualitet før i tida. Unnskyld meg! Klart de hadde det. Klart budeier og tjenestejenter hadde glede av å være med en mann, like mye da som nå!

Hoem kunne nevnt mange eksempler.

- Folk levde kort og godt veldig mye som oss, sier Hoem.

Han har ikke sluppet stoffet helt ennå.

- Det kan fort komme et bind til. Men ikke flere, tror jeg. Jeg lengter etter å skrive noe om samtida igjen.

- Var det godt å slippe mer Bjørnstjerne Bjørnson, etter å ha skrevet fire tjukke bøker om ham?

- Ubeskrivelig deilig! Det varte for lenge. Ni år er for lenge i et menneskeliv. Men jeg måtte jo fullføre.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no

 

Annonse